Åsgårdsreia eller oskoreia er etter norsk folketru ein larmande flokk av daudingar eller vette – gjenferd, slåsskjemper, mordarar, drukkenboltar, bedragarar, lausaktige kvinner, tusser og troll – som ved juletider for gjennom lufta på eldsprutande hestar, med Guro Rysserova (Rumpe-Guro) i spissen.
(Store norske leksikon)
Det er fristende å påstå at Åsgårdsreia var et vardøger som varslet om jernbanens komme. Eller kanskje flytrafikken. Sånt topper seg jo rundt juletider når et stort antall mennesker typisk er i bevegelse i forbindelse med ferieavviklingen. Rumpe-Guro blir vel i så fall navnet på samferdselsministeren, sett som mytologisk karakter, altså en dramatisk rolle som kan spilles både av menn og kvinner, men jobben er uansett å være det fremste symbolske overhodet for nasjonens bevegelighet i alle sine skramlete detaljer. Samferdselsministre vil typisk bruke mye tid på å “forklare” alskens prosjekter som har problemer og budsjetter som ryker. Sånt blir det jo aldri slutt på.
Interessant nok er vanlige mennesker på fylla en vesentlig større sikkerhetsrisiko for alt og alle enn sånt som typisk skremmer de samme vanlige menneskene mens de er edru; altså kriminelle, terrorister, seksuelle avvikere og resten av menasjeriet, slike “fryktens objekter” som gjenfinnes som tendens i hva slags forsamling av typer man forventet å finne i Åsgårdsreia, og som er ramset opp i leksikonsitatet ovenfor; hva folk fantaserer om når de prøver å se for seg typiske trusler mot verdens orden og “det gode liv”. Fem av kategoriene viser til mennesketyper som er skremmende den dag i dag – voldsmenn, mordere, rusmisbrukere, svindlere og “løsaktige kvinner” – men bare tre av dem er hva vi kan kalle “overnaturlige vesener” — gjenferd, tusser og troll.
Veien går begge veier var det noen som en gang sa til meg. Når man anlegger vei til bygda blir det lettere for bygdefolket å reise inn til storbyen, med alle sine forlystelsestilbud og kjøpesentere, men det blir også lettere for elementer fra storbyen å reise ut på bygda for å gjøre ugagn. Alskens tyver og bløffmakere reiser hvileløst rundt for å speide etter potensielle muligheter. Dette vet vi. Sånn er menneskenaturen. De fleste av oss kommer aldri til å påtreffe noen farligere skapninger enn “andre mennesker”. Dette vet vi, i det minste ubevisst. Det er jo derfor vi har alle disse fantasiene om farlige typer som beleirer vår faste borg. Mønsteret som fremkommer i sitatet ovenfor en noe vi for moro skyld kan fremkaste som løs hypotese: Fem åttendedeler av all vår frykt handler om “andre mennesker” mens de siste tre handler om “det ukjente” (inkludert eventuelle overnaturlige skapninger – eller “krefter” – som kanskje går løs der ute).
Hvis vi ser på tallene er mygg de skapningene som hvert år tar livet av flest mennesker — men vi bør etter min mening skille mellom slikt som smitter oss med sykdommer og parasitter (som i så fall er den egentlige dødsårsaken) og slikt som dreper oss med vold eller gift. I så fall er mord på toppen av lista, med suveren margin ned til de som blir drept av slangegift, hundeangrep og diverse store husdyr som tar livet av folk mer eller mindre uten å mene det, det er bare at de er så store og tunge at de fort tramper ihjel noen når de blir urolige. Faktisk er det svært sjelden at mennesker blir drept av ville dyr, ihvertfall såkalte “høyerestående” (varmblodige) dyr. Diverse giftige kryp nede i ankelhøyde er hundre ganger farligere enn store rovdyr som eventuelt tar oss med kraft og aggresjon, men det sistnevnte er allikevel av noen slags mystisk grunn mer “skremmende” enn det å bli drept av et myggstikk. Eller kanskje det er en helt annen type frykt. Vi tenker jo ikke typisk på mygg som “seriøse aktører” som velger å påføre oss skade, de er mer som noen slags torner som svever i lufta og som vi kan stikke oss på hvis vi er uheldige. Mygg er ikke individer og vi forholder oss heller ikke til dem på det viset, mer som et “fenomen” som kan være plagsomt på samme vis som dårlig vær eller vanskelig terreng. Hva kan man gjøre? Bedre klær og omveier er de eneste aktuelle løsningene de fleste engang så mye som vurderer. Eventuelt myggspray og netting hvis insekter er den for hånden værende plage.
Psykologi er som regel ikke særlig filosofisk interessant. Bare en forutsigbar rekke av banaliteter som følger av at folk typisk er ute etter å mele sin egen kake i enhver type situasjon — og som lar seg bedre forklare innenfor en horisont av biologi enn med et psykologisk orientert språk. Vi oppfører oss ikke vesensforskjellig fra noen annen form for ape. Riktignok er vi veldig tuklete av vesen og vi liker å omarrangere ting i omgivelsene våre, men det blir helt feil å fremheve intelligens som en dominant årsak til hvorfor vi er som vi er og gjør som vi gjør. Vi er mer “fantasifulle” enn intelligente. I den grad vi har kontroll over vår egen hjerne virker dette mer dempende enn inspirerende i forhold til vår nesten narkomane trang til å tukle med alt mulig rundt oss, som regel uten å ha noen god oversikt over konsekvensene av det vi gjør. Og derfor går det som det går. Der det finnes varme ting brenner vi oss og der det finnes tynn is tråkker vi gjennom og forsvinner nedi dypet. Dette er så banalt og deprimerende forutsigbart at alt man kan gjøre er å legge hodet i hendene og stønne. Herregud. Gode intensjoner er ikke nødvendigvis kausalt forbundet med gode resultater. Hvorfor tror folk dette? Albert Einstein formulerte et utsagn om dumhet som mental tilstand: Dum er den som gjør dumme ting om igjen fordi de forventer et annet resultat neste gang. Her kan vi observere hvordan fantasien jobber. Pasienten har gjort noe som ga et dårlig resultat. Etterpå har de “tenkt” på saken, som man sier — når det man egentlig mener er at de har fantasert i det vide og brede om hvordan ting kunne gått annerledes hvis de hadde kommet inn i saken på en litt annen måte.
