Godhetsposering, også foreslått kalt dydsframvisning, dygdsignalisering, eller prektighetsframvisning, (fra engelsk virtue signalling) er ytringer eller handlinger som er ment å fremstå som moralsk høyverdige for andre. Uttrykket benyttes oftest nedsettende for å kritisere holdninger og oppførsel som noen oppfatter som tom og overfladisk støtte til populære politiske saker og som de mener fremsettes med minimal oppofrelse eller risiko. «Godhetsposører» beskyldes for å være mer opptatt av å vise omverdenen at en har de «riktige» holdningene og bruker de «riktige» formuleringene enn av de moralske holdningene i seg selv og de enkelte sakene. Ordet brukes ofte i sammenheng med at meningene kritiseres for å være politisk korrekte. Overdreven eksponering av egen, ofte selvgod og mer eller mindre skinnhellig «godhet» har vært kjent i uminnelige tider. Likevel har virtue signalling som kritisk betegnelse på fenomenet, oppstått i nyere tid. Det skyldes ikke minst fremveksten av sosiale medier som har gjort det mulig for enkeltmennesker å være mer synlige i samfunnet enn før, og gjort det lettere å vise frem ens egen moralske innstilling og dydige oppførsel til en stor gruppe mennesker.
(Wikipedia)
Overordnet kulturell referanse: Arnulf Øverland
Den engelske skrivemåten “signalling” – altså med dobbeltkonsonant – er britisk. Amerikanerne skriver “signaling” og det er først og fremst de som bruker dette begrepet. Selv kaller jeg det hjerteblotting og bryr meg egentlig lite om hvorvidt det er ektefølt eller om det er posering, det essensielle poenget er uansett at det er for mye følelser – eventuelt “falske følelser” – investert i noe man uansett ikke kan gjøre noe fra eller til med på det praktiske plan. Det blir en form for psykiatrisk tvangsforstyrrelse. Det jeg kaller å runke følse. Alle vet at hvis man skal få gjort noe med noe som helst så må man ta seg sammen, skyve sine private følelser til siden og fokusere på metodisk handling. Det er forsåvidt en forståelig reaksjon at man blir overveldet av all ondskapen i verden, men det hjelper ingen – aller minst en selv – om man mister motet og setter seg ned for å gråte i en mørk krok av sitt eget sinn.
Det er i utgangspunktet bra å være følsom. Det betyr jo at man er sensitiv overfor subtile nyanser hos de tingene man observerer i verden. Mindre bra er det imidlertid hvis man til stadighet blir så overveldet av følelser at man ikke klarer å tenke klart, enda mindre forholde seg til konstruktiv plan og metode for å få jobben gjort. “Medlidenhet” er i det store og hele bare en jålete form for narcissisme som folk bruker til å forsvare sin egen posisjon av privilegier. Ja jeg er en rik drittsekk, men jeg gråter fordi andre har det vondt og dette gjør meg “god”. Av hva jeg bare kan karakterisere som perverse årsaker forlanges det til stadighet at politikere skal være hjerteblottere. Dette til tross for at de har en jobb som mer enn i de fleste tilfeller krever evnen til kald og klar tenkning. Har du en kommentar til den humanitære krisen i Vulgaria? Det er jo for fanden evneveikt. Hva skal man liksom si om krig, pest, naturkatrastrofer og hungersnød? Vi gjør så godt vi kan med det vi har. Om utegående reportere er psykopater eller idioter er forsåvidt ikke relevant, resultatet blir uansett det samme: Elendighetspornografi. Fråtsing i andre menneskers ulykke. Og hjemme sitter gråtekoret med sin frossenpizza og lar seg sjokkere av fjernsynsbildene.
Skal vi ikke bare snakke litt om den psykiatriske pandemien? Rekordtallene for mental sykdom som vi nå kan observere innenfor hele vår kulturkrets handler ikke om at folk er “svakere” nå enn de var før, heller ikke om at legemiddelindustrien har gått over til å bli “pushere”, men om at det enorme informasjonstrykket vi alle er nødt til å leve med hver eneste dag sprenger sikringene i tenkamentet hos noen og enhver med jevne mellomrom. Vi trenger bedøvelse for å komme oss gjennom dagen (og vi skal ikke engang snakke om natten). Alle anstendige mennesker reagerer jo med sorg og avsky når de for eksempel ser bilder av underernærte barn i flyktningeleire og den typen ting. Det blir for lettvint – og egentlig ganske sosiopatisk – å avvise det hele under henvisning til at det er noen andres ansvar å rydde opp i elendigheta. Alle menneskebarn er jo “våre barn” i den grad vi selv er mennesker. De som føler noe annet fortjener et hardt lyskespark. Bakfra, og med løpefart. Det samme gjør de som utnytter andres ulykke i sin egen vinnings tjeneste, uansett hva slags “profitt” de henter ut av det, om så bare beundrende blikk fra evneveike fjols som synes det er bra når noen “våger å si det alle tenker” selv om det bare er mindre begavet avskum som tenker det. Saken er jo at det ikke er “tilfeldigheter” som har brakt menneskeheten til det bristepunktet vi nå erfarer. Det skyldes tvert imot mange hundre år med systematisk arbeid for å utarme og utplyndre ethvert tilgjengelig næringsgrunnlag over hele verden til fordel for et latterlig lavt antall av svært rike individer. Har vi et fattigdomsproblem? Nei. Det er en avledningsmanøver. Det vi har er et prekært rikdomsproblem, som vi også kan kalle “dårlig ressursforvaltning” eller drap på gåsa som legger gulleggene om du vil.
Jeg oppfatter det som krenkende å bli beskrevet som en forbruker, men på den annen side er dette bare et ord folk bruker fordi de ikke vet hva annet de skal gjøre. Det er jo slik de har blitt trent. Hva slags ordforråd er det vanlig å ha nå for tiden? Språkblomster er et ganske vanlig ord man bruker om særlig elegante formuleringer, men det ser for meg ut som om denne blomsterenga er full av ugress. Jeg etterlyser bedre faglige standarder hos de som jobber profesjonelt med det norske språket, og da mener jeg særlig journalister og andre som utgir seg for å drive med “folkeopplysning”. Språkvåpen har blitt minst like vanlig å se i den offentlige debatten som de foran nevnte blomstene, som man må anta dypest sett handler om ektefølt frustrasjon i forhold til problemer man mener å kunne observere der ute. Sånn var det allerede før internettet kom og ting har ikke forbedret seg mye siden. De jævla jævlene som står bak all jævelskapen. Okei, liksom. Trampeklapp og det ene med det andre, men hva eksakt har du selv tenkt å gjøre med det problemet du påviser? Verdens miserable tilstand skyldes ikke politikk, men dårlige etiske grunnholdninger. Dette opplegget med å skifte politisk ledelse i noen slags sinuskurve mellom høyrevendte og venstrevendte middelkasseborgere hvert tiende år eller så er jo evneveikt. Det er som å med jevne mellomrom ta inn en tung rusmisbruker til et fjorten dager langt avrusningsprogram – med salmesang eller hva vet jeg – før man kaller jobben ferdig gjort, gir dem ti tusen kroner kontant og sender dem ut på gata igjen. Hva ville Nostradamus ha sagt om det neste som sannsynligvis skjer? Det blir ikke helt korrekt å kalle nyliberalisme en økonomisk teori på linje med såkalt marxisme, men hvis vi skal gjøre det så er Margaret Thatcher til Friedrich Hayek hva Vladimir Lenin var til Karl Marx. Det vil si den som tok tak i fantasien og forvandlet den til spinnvill materiell galskap. Til og med Det norske Arbeiderparti er nyliberalister nå, eller rettere sagt; de har vært det helt siden generasjonsskiftet på 70-tallet. Det er en enkel verden med enkle regler. Den sosiale motoren heter “konkurranse”. Den sosiale konteksten heter “markedet”. Resten handler om “frihet”. Det man generelt sett anbefales å gjøre i denne dystopien er å “selge merkevaren sin” — nemlig seg selv. Vi er alle horer nå.
Storbritannia er sannsynligvis det “sykeste” landet i den vestlige kulturkretsen akkurat nå. “Den britiske psyken” befinner seg etter alt å dømme fortsatt i Det britiske imperiet, mens de materielle forholdene på bakkenivå har endret seg dramatisk over de siste hundre år. Hvis man ser på historiens lange linjer så burde det tyvende århundre ha vært “Tysklands hundreår” fordi de sto best rustet til å ta føringen med det store moderniseringsprosjektet i vesten — men som vi alle vet gikk Tyskland under i en blodig orgie av galskap og massemord, mens USA istedet kom på banen som dominant økonomisk maktfaktor i verden etter at Europa – igjen – hadde blitt satt i brann av en håndfull gale individers private ambisjoner. Og hva fanden er det som skjer – eller ikke skjer – i Russland? Igjen skal det gjentas at rikdomsproblemet til syvende og sist handler om viljen til å ta fra andre og gi til seg selv – uansett på hvilket nivå – og årsaken til at mennesker oppfører seg slik er at de dypeste instinktene vi har er arven etter noen millioner år som åtseletende opportunister. Vi er kanskje “intelligente” i den forstand at vi kan behandle perverse mengder matematiske data til enhver tid, men vi er stupide dyr på instinktnivå. Det går ikka an å løpe fra rasshølet sitt uansett hva slags moralsk hurtigsprinter man ellers måtte være, men det går an å imponere de evneveike med triks og tryllekunster slik at de måper og klapper begeistret i hendene. Så fint, så flott, nå har vi det godt. Jeppe drikker jo for å glemme elendigheta si. Det samme er årsaken til at vi søker underholdning og distraksjoner. Av andre ting i nyhetene kan vi lese at Anders Behring Breivik visstnok har forsøkt å begå selvmord i fengselet. Herregud noe så tragisk. Er ikke han en mann som er kjent for å “få jobben gjort” der andre bare prater om hvordan muslimene utgjør en fare og det ene med det andre? Han oppfordres hermed til å prøve igjen, og prøve bedre denne gangen.
