Du bør ikke kødde med store dyr

San Fermín er en festival i Pamplona i Spania som arrangeres hvert år fra 6. til 14. juli. Festivalen er mest kjent for okseløpet som foregår 7. juli. Festivalen regnes som den mest kjente spanske festivalen og tiltrekker seg hvert år mer enn én million besøkende. Handlingen i Ernest Hemingways roman «Og solen går sin gang» (The Sun Also Rises) er lagt til Pamplona under San Fermín-festivalen.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Fra avdelingen for konstruktiv selvkritikk – de har kontor i den samme gangen som avdelingen for narcissistisk selvnytelse, men de jobber dårlig sammen – henter vi i dag frem det interessante element at jeg sannsynligvis er den bloggeren på denne plattformen som skriver flest ord for færrest lesere. Ifølge målingene fra forrige runde har jeg hatt tolv lesere siden sist. Vel, det er hva det er. Det betyr ikke noe fra eller til for min egen vilje til å fortsatt produsere store mengder upopulært innhold. Hvorfor de andre blogger er ikke min bisniss. Hvorfor jeg selv blogger er imidlertid fordi det er sånn jeg strukturerer det mentale landskapet mitt. Det handler om konsentrasjon, fokus og “språkmessig bevegelighet”, eller trim for eldre om du vil, bare på den mentale latsiden. Det fysiske foregår åpenbart et helt annet sted enn på nettet. Hvordan skal man egentlig bruke hjernen? Ingen ga meg noensinne noen bruksanvisning, så jeg bruker den til å pønske på alt mulig rart som jeg siden utskiller i form av tekst. Som aktivitet sett kalles vel det å “filosofere”. Alle gjør det i større eller mindre grad.

Saken er uansett at jeg har skrevet ganske mye om okser og deres rolle som “skapninger som lever på grensen mellom kultur og natur” i den forstand at de er livsfarlige dyr, men de er også “selvfølgeligheter” som har eksistert i menneskenes verden i mange tusen år. Det er som alle vet sesong for risikoatferd i samvær med okser i Pamplona på denne tiden av året, selv om poenget med hele festivalen egentlig er hemningsløs fyll — og de vanlige protestene mot slike skikker følger forutsigbart som skattefuten. Dyreplageri sier folk. De har åpenbart ikke fattet poenget. Enhver form for dyrehold er dyreplageri, særlig det å ale opp kjæledyr, men vi gjør det likevel. Av de typisk moderne husdyrene er det vel bare geiter og katter som i utgangspunktet har en bra sjanse til å overleve som “ville skapninger” på egen hånd der ute. Resten av menasjeriet har blitt så systematisk degenerert gjennom så lang tid at et gjennomsnittlig eksemplar innenfor arten er sjanseløs i forhold til enhver annen livsstil enn som – bevoktede – slaver under menneskenes behov. Husdyr som konsept handler jo om at vi henter ut visse ønskelige egenskaper hos dyrene, mens vi “avler bort” de uønskede — men det er ikke ærlig å si at det handler om noe annet enn systematisk utnyttelse av “dyr som lever i fangenskap” uansett hvordan man ellers behandler dem. Når planen er å drepe og spise dem kan det neppe snakkes om noe “vennskap” i den forstand. Og hvor mye er konseptet “human behandling” verd? Jeg opplever sjelden at folk som griper etter symbolsaker som såkalt tyrefekting har noe gjennomtenkt syn på alle de “anonyme kjøttdyrene” som aldri får sine fem minutter i arenaen før de blir useremonielt “avlivet” – for et heslig ord – av folk som gjesper mens de holder på.

Han selveste Fermin – som San Fermin-festivalen er oppkalt etter – døde kristenmannsdøden i romersk tid, enten på 200-tallet eller opptil hundre år senere, de lærde strides noe, Men det er ihvertfall lenge siden nå. Visstnok skal han ha blitt “slept ihjel” etter løpende okser, så de må ha brukt et tau eller noe, men det høres unektelig litt vondt ut. Romerne var ellers ganske sadistiske med avrettingsmetodene sine. Hva med for eksempel korsfestelse? Det har jo skjedd med visse historiske – eller ikke – karakterer som folk snakker om hver dag. Det er liksom ikke nok å bare “avlive” folk sånn som amerikanerne prøver å oppnå, uten angst og smerte, man skal gjøre det på en måte som er så jævlig som mulig. Dette prinsippet lever imidlertid i beste velgående, bare at nå kaller vi det “allmenpreventive hensyn”. Blodtørst er vel et mer korrekt navn på fenomenet, men la oss ikke være pedantiske. Også de blyge sadistene skal ha sitt, helst servert både kaldt og halvdruknet i en feit saus av “rasjonalisering” – sånn at ting kan forklares med noe annet enn skadefryd – men både de og jeg vet at dette handler om ondskap. Det går rundt og rundt. Ondskapen ender aldri før noen bestemmer seg for å begrave den her og nå. Ikke i morgen eller “etter at man er ferdig med noe annet først” men nå og for alltid; uten tvil, nøling eller utsettelser. Dette er det essensielle budskapet i alle ritualer som – direkte eller indirekte – handler om offerdyr. Man “betaler en gjeld” til “dyrets ånd”, det vil si til en slags guddommeliggort fantasi om “dyret som platonisk prinsipp” — hvor for eksempel “guden for alle okser” er rituelt representert i alle levende eksemplarer av arten (pluss noen statuer, men det behøver vi ikke å gå inn i når vi snakker om tyrefekting), men særlig de som sendes inn i en arena for å “kjempe på liv og død” mot en matador, altså en “dreper” som på samme vis handler på vegne av “guden for alle mennesker”. Planen har jo hele tiden vært å drepe og spise dette dyret. Mennesker driver ikke med storfèhold for moro skyld. Våre planer er onde. Til hvilken grad skjønner folk dette? Vårt forhold til “husdyrene” er mildt sagt problematisk — og det blir ikke bedre av at vi “menneskeliggjør” dem. Da er det bedre – i den grad man ønsker å være ærlig – å vise frem dette blodige metafysiske skuespillet i all sin gru så alle kan se.