En prepper er en person som aktivt forbereder seg og sine familier på alle slags nød- eller naturkatastrofer. Det kan være et sykdomsutbrudd, jordskjelv, krig eller sivil uro. En prepper vil se på en måte å overleve og være klar før en hendelse inntreffer. En prepper mener det er viktig å være klar for hvis SHTF, og vil ofre en del av familiens fritid og for å gjøre alle klare foren eventuelle forestående katastrofe.
(Prepper.no)
SHTF er et engelsk akronym. Det betyr “Shit Hits The Fan”, som er en generell betegnelse for når “trøbbel” inntreffer. Tanken er som å pælme en neve kumøkk mot en spinnende vifte, slik at det flyr utover alt “når skiten treffer vifta”. Jeg vet ikke hvorfor de bruker SHTF på et norsk nettsted, men de er vel “internasjonalt påvirket” da. Folk synes jo det er kult å bable litt på engelsk, selv om de strengt tatt ikke kan engelsk. Eller engang norsk, for den saks skyld. De bare lager lyder – lik skrikende fugleunger – for å markere at de er til og at de har “behov”. Selv er jeg – og har vært i førti år – forberedt på å slippe alt jeg har i hendene og bare gå. Riktignok vil jeg behøve omtrent seksti sekunder på å sanke sammen det mest nødvendige – ting har sine faste plasser og jeg vet hvor det meste er – men jeg er definitivt klar, og preppa, eller “forberedt” som det heter på norsk, til å gripe en ryggsekk og bare forsvinne, for aldri mer å vende tilbake.
Om meg selv tror jeg at jeg verken er spesielt fryktsom eller fryktløs, jeg er for det meste akkurat som alle andre, men jeg kan, når saken skal diskuteres, ikke huske at jeg noensinne har latt være å gjøre noe fordi jeg var redd. Sånt har snarere den motsatte effekt på meg, i den forstand at hvis jeg føler frykt så blir jeg bare “ekstra gira” på å konfrontere saken. Du vet. Litt sånn “fandenivoldsk” på en måte. Mange er sånn — men ikke fordi de er “fryktløse”. Det handler vel egentlig mest om at de nekter å la seg styre av “skygger og fantasier”. De klarer fint å la være å gjøre direkte idiotiske ting, men likevel er de “nødt til” å konfrontere sin egen frykt så snart de føler den. De kan ikke bare “leve med” at det finnes domèner i livet som de ikke har adgang til fordi redselen deres nekter dem det, og de klarer ikke å “late som ingenting” heller. Sannheten må på bordet. Hva betyr det at jeg er redd for noe? Kunnskap er nødvendig, ikke følelser.
Ellers er det å si om preppere at de er først og fremst komiske typer, men de er ikke desto mindre i kontakt med en del av seg selv som flere burde kjenne litt på. Vissheten om at alle ting er på vei rett til selveste storhelvete begynner jo å senke seg over stadig flere. Vi kan ikke fortsette som vi gjør nå i mer enn kanskje 10-20 år til før hele vår sivilisasjon drukner i sin egen mannskit. Visste du for eksempel at mer enn halvparten av all verdens plastsøppel har tilkommet over de seneste tyve år? Eller altså etter at vi skjønte at plast ikke er som andre materialer? Det burde si noe om hvor evneveike mennesker er som skapninger. Vi vet at det er både giftig og irreversibelt men vi gjør det likevel. Fordi vi trenger penger. Vi får aldri nok av dette dopet, selv når vi ligger skjelvende på våre knær og gråter av smerte. Det er jo så godt når kicket kommer. Når det kirurgiske stålet penetrerer huden og man liksom kan se “en sky av blod” skyte inn i sprøyta idet man “oppnår kontakt med mobilabonnenten”, rett før man klemmer inn en kontant beskjed om å slappe av og bare nyte livet. Sånn er det å ha full kontroll over alle ting. Det ser ikke vakkert ut fra utsiden, men det føles helt riktig.
Kanskje jeg vil oppfordre til å “preppe langsomt” i den forstand at man bør forberede seg på mange store forandringer innenfor en ganske kort tidshorisont, men det er ingen grunn til å “gi opp samfunnet” av den grunn. Selv om “opplegget” eventuelt kollapser så skal vi jo alle – helst – leve videre på noe slags vis, som uansett vil være enklere når man samarbeider med andre. Preppere i USA har en tendens til å fokusere på bevæpning, både sin egen og den til andre, enten de er imaginære eller reelle “konkurrenter i kampen om ressurser”, eller noe helt annet. Amerikansk galskap er hva det er. De sier at “en ukjent person er bare en venn du ikke ennå har møtt” men de oppfører seg som om “en venn er bare en fiende som ennå ikke har røpet sine hensikter”. Hva eksakt er det folk forbereder seg på? Det sier jo ellers noe om fobiene dine hvis du regner det som “svært sannsynlig” at du vil havne i skuddveksling med fiendtlige styrker så snart samfunnet kollapser. Korollatet av denne tanken er at konflikten allerede er etablert, den blir bare holdt kunstig i sjakk av “menn med våpen” som vokter over loven og som skyter – pang pang pang – de som nekter å gjøre som de blir bedt om, eller som på andre måter er sjenerende og provoserende i stil og atferd. Uansett er det på alle måter flaut og nedverdigende å bli sammenlignet med amerikanere, som uten tvil er de verste, styggeste og mest evneveike mennesker noensinne. Herregud.
Sannheten om oss mennesker som art er at vi er ikke konkurrenter i livet. Bare kannibaler tenker sånn. Vi er kolleger som har mange flere felles interesser enn hva enn du har som skiller oss fra hverandre på så tarvelige og voldelige måter. Hva jeg kan si er at jeg på mange måter er en “aktiv motstander av alt som leder til krig” men når det er sagt så er det ikke meg – og sånne som meg – som vil rammes hardest av en “universell borgerkrig” hvor alle står mot alle og ingen regler gjelder lenger. Jeg vil utvilsomt klare meg minst like bra i en krigssone som jeg gjør i fredstid – først og fremst fordi jeg forstår at “punktforsvar” er suicidalt – men jeg ønsker meg likevel ikke dit. Fordi jeg ønsker faktisk ikke så ondt for mine medmennesker, selv om jeg ellers kanskje ikke bryr meg så mye om hva som skjer og ikke skjer med dem. De er jo presumptivt voksne og selvstendige individer som har – og tar – ansvaret for sine egne liv, så hva er det jeg liksom skal bidra med? Råd? Ja, det kan du tro. Her er mitt eneste råd: Ikke lytt til mine råd, heller ikke dette. Tenk selv istedet.
