Hvis man lurer på tings lovlighet – eller eventuelt graden av straffbarhet – er nettstedet lovdata.no en nyttig ressurs. Jeg tenkte opprinnelig at jeg skulle bruke deres definisjon av en “bobil” (eller campingbil), men ombestemte meg etter å ha slått det opp. Loven har åpenbart blitt laget litt etter litt, ettersom det har tilkommet behov for å “sette grenser”, så de fortaper seg i mål; høyder og lengder. Selv tenker jeg mest på “funksjonalitet” — hvor det å kunne sove i sin fulle kroppslengde har prioritet foran alle andre hensyn. Om mannskiten har kjøkken, bad og hylleinnredning er mindre relevant. Det er jo ellers ikke noe “teknisk” forbud mot å campe mer eller mindre hvor man vil i norsk utmark, enten man sover innenfor eller utenfor bilens karosseri, slik at man kan strengt tatt “bo i bilen” så mye man selv ønsker. De vanlige reglene for parkering av kjøretøy må imidlertid etterkommes uansett hva slags formål bilen ellers har.
Hver sommer øker trafikken ganske dramatisk langsetter E6 og Riksvei 3, hvorav sistnevnte er det som berører meg mest. Mye av dette er bobiler fra Tyskland, Nederland og ellers “på kontinentet” som er ute på eventyr i sin arktiske sommerfantasi. (Jeg antar noe av det samme skjer med den nordgående ruta gjennom Sverige også, men det vet jeg ikke noe om.) Begrepet bobil er jo like relativt som begrepet hus så man ser ganske mange ulike varianter og prisklasser. For eksempel kan man renske ut seter til man har ni eller færre igjen i en vanlig buss, så teller den som “personbil klasse C” – eller “lastebil” om du vil – og resten av plassen kan disponeres til husholdningsformål. Det ligger til enhver tid et antall sånne ute for salg, men jeg vil si det lønner seg bedre å leie dem når man har bruk for dem enn å eie et sånt skaberakkel, som krever årlig EU-godkjenning for å beholde skiltene og hvor alt det tekniske generelt sett er ti ganger så dyrt som i en vanlig personbil — med mindre man skal bo i den på heltid og for det meste har tenkt å bare stå parkert et sted. Da er det i praksis en campingvogn til hundre tusen, som vel er det laveste man kan komme unna med å betale for en godkjent campingbuss (selv om jeg godt kan se for meg at mange setter en lavere pris bare for å bli kvitt dem, for de er ofte et pengesluk).
Fra den såkalte livslisten – over “ting man har tenkt å gjøre før man dør” – kan jeg stryke ganske mange ting, inkludert det å bygge min egen bobil. Har vært der, har gjort det, trenger ikke å oppleve det en gang til. Egentlig hadde jeg tenkt å beholde den som bobil, men det ble med en sommer på sightseeing rundt i Danmark, så røska jeg hele innredningen ut igjen og degraderte Mercedes Sprinteren tilbake til sitt forrige liv som niseters minibuss før jeg byttet den mot en Mercedes E220 stasjonsvogn med en kar på Hamar istedet. Det går jo an å sove fullt utstrakt i stasjonsvogna også, pluss at man slipper alt det andre rælet. Eksakt når og hvorfor har man behov for å stå oppreist inni en bil? Hvor aktuelt er det å lage mat inni bilen? Og er det egentlig en god idè å kjøre rundt med en “portapotti” baki der? Jeg mener, alle må jo drite opptil flere ganger hver dag, så det er en jobb man må få gjort på den ene eller den andre måten uansett, men det er greit å bli kvitt “massen” èn gang for alle og bli ferdig i enhver forstand. De sier at en portapotti skal være luktfri men dette er ikke min erfaring. Dessuten kan man ikke bare tømme innholdet hvor som helst heller, som man jo må gjøre etterhvert som det fyller seg opp. Toppen av idioti er når man har bygd et opplegg for portapotti, som en “smart kombiløsning” med fasiliteter for å vaske seg og det ene med det andre, men man ender med å ikke bruke det fordi det er rett og slett ikke noe kult i lengden. Det blir til et litt påkostet lagringsrom istedet, mens man i praksis tar med seg ræva si og booker seg inn på campingplasser så man kan benytte seg av deres opplegg. Herregud. Så patetisk. Men dette var altså noe jeg måtte erfare for å få det rette perspektivet på ting. Man fantaserer jo om så mye rart, men ting har en tendens til å endre karakter så snart de treffer bakken. Hvis jeg skulle eid en bobil noensinne igjen måtte det være en sterkt pimpa toetasjers buss av nyere modell, så vi snakker om minst en million i startbudsjett. Med andre ord, ikke aktuelt.
Det er – ihvertfall for meg – en bedre idè å pimpe hus. Da er det ved dette tidspunkt et avgjørende poeng at prosjektet ikke er for stort. Jeg har verken økonomi eller kapasitet til å administrere noe større enn den typen “romantisk hjem” som et nyforelsket ungt par søker som sin første egne bolig, eventuelt noe som en allerede etablert familie søker som “feriehjem”. Du vet. Man ikke bare godtar men kanskje også liker litt at det er trangere forhold “på hytta” enn hjemme, så lenge det er mulig å holde på med ting ute. Det teller jo liksom ikke som ekte ferie hvis man ikke lever under andre forhold enn man gjør “til vanlig”. Hvorom allting er, folk tenker kanskje noen ganger at de skal “pusse opp selv” men da mener de som regel bare overflatebehandling av allerede eksisterende strukturer. Jobben får straks et annet kaliber når det blir snakk om å flytte dører, vegger og den typen ting, men jeg opplever dette som udramatisk. Jeg har jo gjort mye sånt. Grovt sett kan du si jeg er fokusert på “funksjonalitet” som overordnet prinsipp – boligen må ikke føles “klønete” lagt opp – men at jeg friker ut med art deco i detaljene. Du vet. “1920-talls stil”, men på en postmoderne måte. Jeg føler overhodet ingen tvil om min egen kompetanse slik sett, men jeg vet også at selve utfordringen ligger i å få ting gjort innenfor en rimelig tidshorisont. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som lat, men jeg liker ikke å jobbe med unyttige/formålsløse ting — og jeg opplever det ofte som et problem å forholde meg til “andre menneskers prioriteringer av tid og ressurser” innenfor konteksten av samarbeid. Hva de gjør når ikke jeg er involvert raker jo åpenbart ikke meg, men jeg liker dårlig den følelsen jeg får når andre er sløsete, upresise og “vage i vendinga”. Hvis jeg kan vil jeg gi dem sparken. Hvis jeg ikke kan vil jeg gi meg selv sparken. Det blir uansett ikke aktuelt å gjøre noe sammen med noen som er “utydelig”. Sa jeg ikke nettopp noe om konseptet erfaring? Har vært der, har gjort det, behøver ikke å oppleve greia en gang til.
Fra det ene til det andre: Liker du såkalt listepop? Det teller som sin egen musikalske sjanger hvis det man typisk liker er det man typisk hører på radioen, som i de fleste tilfeller handler om kompetente håndverksprodukter, men sjelden kan kalles “stor kunst”. Imidlertid synes jeg ikke “stor kunst” fortjener noen mer eller annen slags “ærbødighet” enn liten kunst. Jeg har for eksempel ikke mer respekt for Deep Purple enn for Britney Spears – de har jo i prinsippet den samme jobben – jeg bare liker mesteparten av kunstarbeidene deres vesentlig mye bedre. De er “større” på måter som ikke egentlig er målbare, bortsett fra at de fleste sannsynligvis vil gå med på at Deep Purple har hatt en mer “betydelig” rolle som banebrytere for ny musikk og den typen ting. Men Britney Spears er ikke dårlig heller, som utøvende artist og skaper av sin egen fandom i en drømmeverden fylt av løgn. Poenget med å bringe opp listepop er imidlertid at dette handler om “smak på det jevne”. Hvis man for eksempel skal være discjockey i et bryllup nytter det ikke å stille med “sær smak”. Man må spille ting som alle liker, eller ihvertfall som alle godtar uten noen sure miner. Noe av det samme gjelder innenfor arkitekturen. Det er enklere å lage sære og “kreative” ting som imponerer i utgangspunktet, men som er “vanskelig” å leve med i den praktiske verden, enn jevne og stødige produkter som alltid fungerer og som aldri ergrer brukeren. Da jeg var yngre var jeg litt sånn “romersk mosaikk” som type. Det skal være ting som blåser bakoversveis på folk. Du vet. Når man ikke klarer å komme på noe annet å si enn wow fordi man er jo ikke helt sikker på hva det egentlig er man står og ser på, bare at det ser helt fantastisk ut. Siden har jeg imidlertid moderert meg i ganske kraftig grad. Det er kanskje et poeng at jeg jobbet som scenedesigner og “rekvisittmaker” for teater før jeg begynte i de mer normale håndverksfagene, men jeg har typisk alltid vært mer “kunstnerisk” av legning enn hva som er normalt innenfor bygg og anlegg.
På det personlige plan har jeg imidlertid “møtt veggen” som yrkesaktiv håndverker — og jeg er alt for sær og asosial av natur til å ferdes blant vanlige borgere i vanlige arbeidsmiljøer. Det har vært prøvd. Det fungerer svært dårlig for alle. Tenk over saken. Kan du tenke deg hva slags mareritt det kan være å jobbe sammen med en sånn som meg? Herregud. Bare et ganske lite utvalg av andre sære typer synes det er noe trivelig. Jeg har jo ingen form for respekt eller nåde for mine egne følelser, så hvor mye tror du jeg bryr meg om andres gråt? Dette fungerer fint sammen med andre “psykopater” – som tar imot en på trynet uten å tenke nærmere gjennom saken – men dårlig når man skal forholde seg til den formen for sutrementalitet som etter min mening gjennomsyrer dagens samfunn. Jeg har eksakt null og nada tålmodighet med all form for “klaging” men jeg er alltid åpen for konstruktive løsningsforslag og den typen ting. Liker du ikke sjefen? Vel, så kan du jo bare slutte. Finn noen du kan jobbe med, som – for ordens skyld – ikke er meg. Ved dette tidspunkt av livet gidder jeg ikke engang prøve å samarbeide med andre enn hardkokte og usentimentale materialister preget av “få jobben gjort” mentalitet. De som har utredet meg i forhold til den “søknad om uføretrygd” som NAV oppfordret meg til å sende inn synes at jeg viser liten forståelse for hva man kan og ikke kan si til andre mennesker i normale sosiale situasjoner, noe som sikkert objektivt sett oppleves som “sant” fra deres synsvinkel, men fra min side ser ting annerledes ut. Ikke bare har jeg mistet “ungdommens krefter” og fått dem erstattet med knirkete ledd og matt hud, jeg har også mistet “ungdommens nestekjærlighet” og fått den erstattet med “dødsbevissthet”. Jeg vet at klokka går. Etter at man har passert seksti finnes ingen gode prognoser for videre fysisk og mental utvikling. I beste fall snakker vi om “vedlikehold” av det man allerede har, men det blir ikke aktuelt med noen form for “kroppsbygging”. Følgelig må man ikke stille seg slik at man blir offer for det som i organisasjonslivet blir kalt “tidstyver”. Det oppleves jo som mer provoserende når folk kaster bort tiden din i alderdommen enn i ungdommen, nettopp fordi selve konseptet “tid” føles så annerledes i forhold til konseptet “kropp”.
Ved dette tidspunkt kan jeg ikke “jobbe fysisk” i mer enn kanskje en time før jeg må stanse og ta tre-fire timers hvile før neste time. Du kan si det går sakte. Smertefritt er det heller ikke. Tabletter er greia. Jeg både føler meg, ser ut som og fungerer på “gammelmannsmåter”. Det eneste jeg har gående for meg selv er at jeg ikke klager. Ting jeg kunne gjøre i løpet av en dag for tyve år siden tar minst en uke nå, men sånn er det for alle som erfarer denne prosessen, hvilket i praksis betyr alle som ikke blir “drept av livet” på andre måter underveis. Til sist mister man alt man en gang hadde. Til sist “visner” man bort i kraftløshet. Tradisjonelt sett har mannfolk i slekta mi blltt både nitti og hundre; onde gamle menn som sitter og skuler på de neste generasjonene mens de slenger spydigheter, for noe annet duger de jo ikke til lenger. Noen skrev noe om angst og fobier som var litt interessant, men jeg har et litt annet syn på saken enn dem. Jeg ser på “angstens sum” som konstant, mens de såkalte fobiene dreier seg om “åpninger” eller triggerpunkter som engasjerer dette responsmønsteret, men utenfor pasientens viljeskontroll. Om de siden fremstår som redde, sinte eller hatefulle handler bare om distribusjon av energi. Alt handler til syvende og sist uansett om dødsangst. Hvordan har man blitt trent opp til å administrere den? Jeg mener, mye av livet til småbarn handler om frykt og bekymringer for “ting man ikke forstår”, som selvsagt i utgangspunktet betyr “alle ting” men etterhvert som man vokser til får man litt bedre oversikt over livets labyrint og hva som er og ikke er farlig. Imidlertid kan det finnes “hull” i karakterpanseret. Åpninger. De behøver ikke å være bevisste. Folk kan gå rundt med en fobi de ikke engang visste at de hadde før det plutselig manifesterer seg som et panikkanfall eller noe. Etter min mening må man snakke om “biologiske programmer” her. Alle skapninger er avhengig av en sunn form for frykt som stanser dem fra å gjøre “suicidale” ting, selv om man noen ganger må lure når det gjelder mennesker. Alle skjønner jo at det er en stor fordel for rådyret å være redd for ulven og den typen ting. De varer lenger på den måten.
