Atlantis er en mytisk øy beskrevet av Platon i dialogene Timaios og Kritias, angivelig basert på en 8.000 år gammel egyptisk tradisjon som Solon tok med seg til Athen. Atlantis hørte til under havguden Poseidon. Hans sønn Atlas ble stamfar til befolkningen på Atlantis, «atlantidene», som la under seg land helt til Italia og Egypt før de angivelig ble stoppet av Athen, bystaten som var Platons moralske ideal. Etter jordskjelv og flom ble Atlantis til sist oppslukt av havet, «det sunkne Atlantis». Ifølge Platon lå Atlantis nær «Herkules’ klipper» (dvs. de to sidene av Gibraltarstredet), og hovedstaden bestod av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Solon skal ha beskrevet dimensjoner og utforming av byen i detalj. Aristoteles avviste beretningen som fiksjon. I middelalderen og nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Santorini, Malta, Tartessos, Irland, Helgoland, Bimini, Bolivia, eller til og med Antarktis.
(Wikipedia)
Wikipedia nevner ikke Doñana – i Spania – som mulig beliggenhet for den mytiske byen Atlantis, selv om de sannsynligvis har det mest troverdige kravet på slik status. Oldtidsbyer hadde jo en tendens til å ligge nær en vannvei, altså enten en av de store elvene eller selve havet, og Doñana ligger i tillegg “nær Herkules’ klipper”; som egentlig ingen av de andre kandidatene kan skryte av. Men når det er sagt så må det også sies at Atlantisspekulasjon ikke er en idrett jeg føler meg tiltrukket av. Mesteparten av drølet er jo fullstendig evneveikt, men ikke desto mindre svært populært ute blant folk — og derfor kommersielt interessant, ikke minst innenfor oppmerksomhetsøkonomien. For eksempel finnes det diverse “Atlantiskanaler” på YouTube som har mange millioner følgere, hvilket omsatt i finansielle begreper betyr at de tjener helt usannsynlige beløp på å koke opp og presentere all mulig slags “Atlantismateriale” for følgerne sine. Jeg vet allerede at den såkalte algoritmen på YouTube kommer til å være fette sinnssyk i månedsvis etter at jeg har sett på bare èn “dokumentar” som handler om slike temaer, fordi da vil jeg bli anbefalt alskens “beslektet materiale” ut ifra en antatt interesse for bullshit, men jeg valgte likevel å se den om Doñana fordi den i det minste hadde en fornuftig innfallsvinkel i dette ellers svært støyende studiefeltet.
Platon visste selvsagt godt hva et år er, slik at jeg griner på nesa når folk prøver å vri det til at Platon egentlig mente hundre år når han sa tusen, fordi dette passer bra med tidslinjen for visse andre begivenheter i Middelhavet, men hvis vi skal dømme ut fra Platons helhetlige skrivestil ellers så kan vi si med rimelig sikkerhet at hvis han hadde ment hundre år så ville han ha sagt hundre år. Imidlertid sier han jo også at legenden om Atlantis var noe Solon tok med seg fra Egypt, hvor de aldri har hatt noe normalt forhold til begrepet tid i historiefortellingen sin, som i tillegg også har en tendens til å dra seg i retning av “det svært fantasifulle”, slik at vi bør sannsynligvis legge mest vekt på hva Platons mest berømte elev Aristoteles sa: Atlantismyten bygger på en fiksjon, det vil si at historien er en oppdiktet moralfortelling hvor buskapet som vanlig handler om menneskelig overmot og gudenes straff for dette. Sånne fabler er det jo ingen mangel på, og så lenge vi ikke har noe arkeologisk materiale som støtter historiens virkelighetsforankring så forblir det bare en legende. Den vanlige antagelsen i fagmiljøer er at Atlantismyten henger tematisk sammen med diverse andre gamle historier om flomkatastrofer, som jo alle vet er noe som hender med en viss regelmessighet her på jorda. Det interessante spørsmålet er imidlertid hvorfor den om Atlantis er så seiglivet når den har så lite støtte i bevisbare fakta. Sammen med et sett andre “kryptoarkeologiske hypoteser” står den sterkt hos de som tror at fagmiljøer og politiske myndigheter skjuler informasjon om både fortid, nåtid og fremtid, så å si, mens vi blir presentert for et program av “foretrukne fakta” gjennom læreplanen i folkeskolen og det ene med det andre; som forsåvidt er objektivt korrekt: Vi lærer jo ikke noe på noen utpreget dyp måte før vi eventuelt selv velger å fordype oss – som det heter – i noe slags “høyere utdanningsløp”. Folkeskolens formål er å gi barna et godt teoretisk grunnlag i forhold til deres fremtidige sosiale funksjonsdyktighet i samfunnet, ikke å dvele ved faglige særområder som måtte være “i vinden” akkurat da. Skolepolitikk faller imidlertid litt på siden av poenget her i dag.
Saken er at moderne Atlantisspekulasjon handler ikke om Platon, men om amerikaneren Ignatius Donnelly, som igjen fikk materialet sitt fra Helena Blavatsky. Det har utviklet seg til å bli en okkult affære som kan tilbakeføres til den såkalte teosofiske bevegelsen som oppsto på 1800-tallet og som blant annet inspirerte Jörg Lanz von Liebenfels og andre tidlige tyske raseideologer som påvirket tenkningen hos den unge Adolf Hitler, for eksempel gjennom et bokverk med den velkingende tittelen “Teozoologi eller kunnskapen om Sodoma-halvapene og gudeelektronet” som von Liebenfels publiserte i 1904. De spesielt interesserte oppfordres til å studere livsløpet til Bruno Beger, som var med under SS-ekspedisjonen til Tibet under sin karrières “opptur” – da tanken var å “bevise” noe i forhold til Atlantis og spredningen av “de syv grunnrasene” – men som senere opplevde “nedtur” da han ble utkommandert til å delta i prosjektet med “et jødisk skjelettmuseum”, hvor hovedutfordringen besto i å skille de best egnede eksemplarene av jødiske skjeletter fra de som for tiden befolket dem. Koke likene i lut og det ene med det andre. Som alle skjønner var dette en grisete affære som blant annet fenget interessen hos den senere domstolen i Nürnberg. Som alle også skjønner – eller i det minste bør forstå hvis de er mentalt friske mennesker – så var ikke nazistenes poeng med Atlantisspekulasjonen og alt det andre bisarre som foregikk innenfor Ahnenerbe og disse tiltakene akkurat å bevise noe, men mer å svekke selve “det vitenskapelige prinsipp” i forhold til tenkning og faglige standarder, til fordel for et opplegg hvor sannheten defineres som et fleksibelt politisk virkemiddel. Eller sagt på en annen måte: Sannheten er hva enn de politiske myndighetene sier at den er. På individnivå manifesterer dette seg som den innstilling at sannheten er hva enn man føler at den er. Nazismen var jo selve skolebokdefinisjonen av en totalitær politisk bevegelse som tok seg til rette på alle nivåer av alle menneskers liv — et tiltak som fundamentalt sett krever at man tilpasser seg en “alternativ virkelighetsoppfatning” hvor sant og usant er fleksible størrelser, akkurat som rett og urett.
Alle som vet noe som helst om vitenskapsmiljøene vet at for eksempel en arkeolog ville gitt en arm og et ben for å være den som fikk den evige æren av å ha bevist at Atlantis en gang var et virkelig sted som gikk under mer eller mindre sånn som Platon beskrev det, men dette vil kreve en ganske solid mengde av ekstraordinært bevismateriale, eller i praksis et konkret funnsted som egner seg for utgravning, og så lenge dette ikke finnes er det fagmessig uforsvarlig å fable om alt mulig som “kan” ha skjedd i løpet av historien. Det er ikke sånn ting funker. Arkeologer er jo først og fremst etterforskere som forholder seg til “fakta på åstedet”, mens historikere i noe større grad tolker gamle tekster og den typen ting, men heller ikke de kan bare dikte opp ting og fremsette påstander som det ikke finnes dekning for. En av de demokratiske hjørnesteinene er jo at vi har et ryddig og etterrettelig forhold til informasjon; hva som kan bevises og hva som bare er spekulasjon. De som jobber med å undergrave vitenskapens sannhetskrav – først og fremt den rigorøse bevisbyrden – jobber også, bevisst eller ubevisst, for å undergrave demokratiets eksistensielle fundament. Religioner og andre “karismatiske bevegelser” preget av sterke følelser og en uryddig omgang med fakta er hovedinstrumentene til de som søker slik diktatorisk makt. Det er sannsynligvis mye som er “skjult” – dette er hva ordet okkult egentlig betyr – for de evneveike, som sikkert gir dem alle mulige slags nervøse rykninger, men det er ikke hjelpsomt engang for dem selv å utvikle paranoide tvangsforstyrrelser på toppen av sin allerede patologiske tilstand av uvitenhet. Det er et mysterium for meg hvorfor “Børre på Facebook” oppfattes som mer troverdig enn den akademiske ekspertisen innenfor et hvilket som helst fagområde, men der er vi altså som “skapningens herre” og den antatt mest avanserte arten i universet. Det er ikke i utgangspunktet noe galt med evnene våre, men vi tillater det personlige egoets svakheter å styre skuta, og da går det som det går.
