Overbefolkning er ikke en betegnelse på antallet eller tettheten av individer, men heller antallet individer sammenlignet med ressursene de trenger for å overleve. Med andre ord er det en sammenheng mellom befolkning og ressurser. Hvis et gitt miljø har en befolkning bestående av 10 individer, men det bare finnes mat og drikkevann for 9 individer, da er det miljøet overbefolket.
(Wikipedia)
Det finnes ikke noe sted å gjemme seg når man bor på landet. Alle kan se deg. Alle vet hvem du er. Alle vet hva du driver med. Hvis man ønsker relativ anonymitet – det å “forsvinne i mengden” om du vil – må man flytte til en by; jo større jo bedre i henhold til dette formålet. Det som skjer i byen er jo at man venner seg til å overse folk man møter. Man ser dem ikke som “individer” men som en del av bakgrunnsstøyen eller “landskapet” og slik må det selvsagt være når man hele tiden forholder seg til et overveldene antall folk man ikke kjenner. Ingen som bor i et typisk bymiljø kjenner – eller engang gjenkjenner (av utseende) – alle sine naboer. Man vet ikke hvem de er og hva de driver med. Det kan være hvem som helst og hva som helst; bare fantasien setter grenser — hvilket bringer oss til problemets kjerne: Grensesnittet mellom privatliv og “offentlig selvrepresentasjon”, for eksempel når man pynter seg for å flanere gatelangs eller for å oppsøke et utested med det formål å ruse seg på alkohol. Hvis man av forskjellige årsaker ønsker å bli sett som “noe annet enn det man egentlig er” vil jeg si at man har dårlige sjanser på landet, mens dette er ganske enkelt i en by av noe størrelse så lenge man holder seg i bevegelse. Folk som ser deg hver dag vil jo etterhvert legge merke til atferdsmønstrene dine, inkludert de du ikke ønsker at noen skal se. Det fungerer svært dårlig å være “hemmelighetsfull” på landet, fordi dette vil bare stimulere nysgjerrigheten hos folk slik at du blir et samtaletema innenfor det sosiale miljøet; mest fordi det er ikke så mye som “skjer” på landet og alt som virker mystisk er derfor litt spennende.
Nylig hadde jeg et ærend i Oslo som inkluderte en del bilkjøring rundt og gjennom tett bytrafikk. Jeg merket at dette begynte å gnage på tålmodigheten min umiddelbart, selv om jeg er godt vant til variert trafikk i urbane områder – jeg har til og med kjørt lastebil i Oslo, noe som rett og slett ikke går an hvis man ikke har evnen til “iskald tålmodighet” i trafikken – men jeg tolker dette som et bra tegn, som muligens kan bety at “det normale nivået” av stresshormoner i kroppen min har falt ganske mye siden jeg flyttet ut på landet. Som alle vet er folka som bor på landet jævlig nysgjerrige på hvem man er og hvorfor man har kommet dit, når man kommer dit. Mange blir litt paranoide av dette, men ikke jeg. Jeg vet hva det handler om fordi jeg er jo født og oppvokst på landet; det er den delen av livet som jeg tilbrakte “i byen” som er det store avviket i livsstilsvalg. Landsbygdmentaliteten er en ryggmargsrefleks hos meg, inkludert det såkalte bygdedyret. Det vil si den formen for brutalitet, trangsyn og intoleranse som Tor Jonsson i sin tid satte dette navnet på — og som gjør livet bortimot uutholdelig for mange som er følsomme og “søkende” i sjelslivet sitt; som ikke orker å leve i en kultur preget av traktorprat, hjemmebrent og nevekamp. For dem er det en befrielse å flytte til et større sted hvor man – relativt sett – fremstår som mindre “unormal”. På landet har vi jo et redusert tilbud av kilder til god underholdning slik at enhver som på noe vis er “annerledes” med stor sannsynlighet vil ende som et standard mobbeobjekt av mer eller mindre hatefull karakter, særlig hvis annerledesheten handler om et kjønnsuttrykk som avviker fra det lokalt normale. Dette var aldri noe problem for meg selv, men jeg møtte forholdsvis mange “landsflyktninger” i løpet av mine tredve år i Oslo og andre byer, som opplevde det som om de “levde farlig” på sitt opprinnelige hjemsted. Mitt eget avvik handlet mer om noen slags aggressiv trang til å se og erfare ting som ikke var – og heller aldri kommer til å bli – særlig enkle å finne i andre strøk enn de urbane. Oslo er jo på mange måter både en stor og en liten by. Det man litt løslig kan betegne som “kunstmiljøet” overlapper med visse andre miljøer som er sterkt preget av innflyttere fra bygda som har kommet til byen for å “leve ut sin legning” hva nå enn dette måtte innebære.
Begrepet overbefolkning virker lite relevant i det strøket hvor jeg bor, eller egentlig hele strekningen mellom Elverum og Trondheim. Jeg vet ikke om alle tettstedene langs denne linja typisk regnes som fraflyttingsstrøk, men ihvertfall gjelder det for en god del av dem. Man kan se det på eiendomsprisene. Der man kan få kjøpt en normal “familievilla” for en million er det lav etterspørsel. Hva får man for en million i Oslo? Et bøttekott? Saken er jo at folk trenger en inntekt, som i de fleste tilfeller betyr at de trenger en jobb, og det er vanskelig å finne jobber på landet, eller rettere sagt man må ta det man får. Det er vanskelig å være kresen sånn sett når man bor på landet. Håndverkere – som meg selv – har det riktignok enklere enn de fleste andre, men også de må leve med endrede økonomiske forhold. Engasjementene er færre og de er typisk dårligere betalt fordi de lokale konkurranseforholdene presser ned prisene mot et minimum av hva som er akseptabelt. I Oslo kan man – relativt sett – “tjene seg rik” på litt smart manøvrering innenfor håndverksfagene, men sånne muligheter finnes ikke på småsteder. Her må man ta det man får, altså det man kaller “kjøpers marked”. Man får oppdrag, men man får sjelden det vi kaller “kremjobber”. I motsetning til hva man skulle tro er det ikke særlig mange bønder på landet – i den forstand at de driver profesjonelt innenfor landbruket – men det er desto flere som er “altmuligmenn” med base i et nedlagt småbruk, og disse betraktes vel også som “bønder” fra et bymessig perspektiv, som er mest aktuelt på hyttemarkedet, som hovedsaklig befolkes av byboere med ferie på landet. Sånn sett har vi jo nettopp hatt vinterferie, som typisk trekker med seg tre-fire ganger så mye trafikk i denne regionen, med dramatisk mye lengre kø på supermarkedet og det ene med det andre. Du vet. Folk i sportsklær og skistøvler som går og dytter på handlevogner stappfulle av alle mulige ting. Dessuten er det komisk hvordan alt som vanligvis er “dagens tilbud” eller “ukas kampanje” og sånne ting totalt forsvinner når feriefolket ankommer. Da ligger alle på lur som krokodiller i den elva sebraene må passere for å komme til beitemarken. Den norske turismen topper seg typisk i påsken, mens det er tyskere i bobiler som dominerer bildet i sommermånedene.
Folk som har regnet på sakene sier at hvis alle mennesker som lever på jorda nå i dag skulle hatt en typisk “vestlig” livsstil så ville vi behøvd ressursene til fem planeter som denne. Hva skal man tenke om dette? Er jorda overbefolket? Mange “føler” at det må være slik, men de som har regnet på sakene sier jo også at hvis man fjerner hele den “fattigste” halvdelen av jordas befolkning så ville dette utgjøre eksakt null og niks forskjell i forhold til ressursutarming og miljøproblematikk. Jorda kan faktisk bære mer enn dobbelt så mange mennesker som i dag med en klokere administrasjon av ressursgrunnlaget, så hva er det egentlige problemet? Det kan enkelt oppsummeres som “rovkapitalisme” men ikke alle forstår sammenhengen mellom sin egen priviligerte livsstil og – det overlagte – drapet på naturen. Selv den notorisk ville naturen i Norge gjennomgår i disse tider en lingchi – “death by a thousand cuts” – som var en særlig sadistisk form for dødsstraff som ble praktisert i KIna helt frem til tidlig på 1900-tallet. Det finnes fortsatt uveisomme strøk hvor man kan vandre i dagesvis i en og samme retning uten å støte på noen menneskeskapte strukturer, men mestepaten av Norge er typisk gjennomskåret av veier, kraftlinjer og denslags. Det er lett å gå seg vill på ukjent sted, men det skal godt gjøres å gå seg totalt vill, i en sånn forstand at man ikke finner noe man kan følge for å komme til befolkede strøk. Konsesjoner og løyver sitter løst hos norske kommunestyrer når de fristes med økonomiske muligheter og ikke minst de magiske “arbeidsplassene” som behøves for å opprettholde skattegrunnlaget. Av denne grunn foregår det en “snikindustrialisering” av norsk natur — et fenomen som NRK nylig har tatt opp som sak og fortsatt skriver historier om på nettsiden sin, men fordi alle hensikter er gode og lokalmiljøene trenger pengene så går det som det går. Kampen mot vindmøllene er et – litt ufrivillig quixotisk – symptom på hva jeg tror er en mye dypere form for uro over “sivilisasjonens fremskritt” ute i den norske befolkningen. De er jo store og godt synlige menneskeskapte strukturer, som i tillegg krever en subsidiær infrastruktur for konstruksjon og vedlikeholdsformål, samt selvsagt utgående kraftlinjer for den strømmen de produserer. Alt handler som alltid om alle slags gode hensikter og det er vanskelig å argumentere mot “det grønne skiftet” og hele den pakka, selv om jeg vil si at hovedproblemet handler om nedleggelse av små og spredte driftsenheter til fordel for store sentraliserte industrianlegg som forsyner bymessige strøk med både næringsmidler strøm og alt hva de ellers behøver og begjærer.
