Overtonvinduet er oppkalt etter Joseph P. Overton, en politisk teoretiker som mente at en idé har politisk livskraft mer avhengig av om den faller innenfor dette område snarere enn idéens meritter. Ifølge Overton inneholder «vinduet» bredden av politikk som en politiker kan gå inn for uten å virke for ekstrem til å kunne få, eller beholde, anseelse og tillit i det gjeldende opinionsklima.
(Wikipedia)
Vi kan selvsagt også snakke om “det normale” og hvordan dette er ulikt fra kultur til kultur, eller over tid innenfor den samme kulturen. Hele ideen med Overtons “vindu” var at han ville definere det politiske spekteret på en annen måte enn tradisjonell høyre/venstre-tenkning, eller (den kunstige) skalaen fra sosialisme på den ene siden til konservatisme på den andre, fordi disse er ikke motsetningspar i vår tid selv om de var det på den tid da begrepene ble oppfunnet. Enhver politisk teori (og argumentene dens) som støtter seg på mer enn hundre år gamle samfunnssyn vil åpenbart være svak i forhold til det postmoderne informasjonssamfunnet.
De aktuelle utfordringene i vår samtid ligner lite på de man sto overfor midt på 1800-tallet. Så hvorfor bruke deres idèer som verktøy for å forstå vår samtids problematikk? Et demokratisk system basert i sosialistiske prinsipper er selve bunnlinja i virkelighetsoppfatningen nå i dag mens de man en gang kalte konservative representerer den mest radikale revolusjonsiver man finner der ute (men som fortsatt eksisterer innenfor rammene av Overtonvinduet). Det finnes politiske ideologer nå i dag som er hellig overbevist om at det beste vi kan gjøre med et samfunns rikdom og ressurser er å samle det på så få hender som mulig, for da vil disse automatisk gjøre det som er best for oss alle. De rike beviser i kraft av sin rikdom at de er kompetente, derfor bør de ha all økonomisk og politisk makt. De rike sier i en kommentar at de er enige i dette premisset. Eller gjør de? Da Liz Truss nylig la frem sitt budsjett for Storbritannia falt pundet umiddelbart fem prosent i verdi. Om børsen er en talentkonkurranse så var dette Simon Cowell som vendte tommelfingeren ned for sangen og dansen til Liz Truss.
En litt artig undersøkelse om hva slags konspirasjoner mennesker typisk fantaserer om påviste nylig at de som definerer seg som politisk tilhørende på venstresiden tenker at multinasjonale selskaper er de som står bak all jævelskapen, mens de til høyre typisk legger skylda på statsmaktene. Selvfølgelig har ingen av dem rett, men på hvilke måter de tar feil avdekker interessante tendenser i tenkningen deres. Det er i dag alminnelig akseptert blant de som driver med penger og profitt at de har mest å tjene på å operere innenfor politisk stabile samfunn hvor folk flest har god økonomi, mens man knapt finner noen sosialist som yter motstand mot tanken om at private næringsinteresser er best skikket til å forvalte samfunnets kortsiktige behov innenfor produksjon og varehandel. Siden ingen egentlige stridsspørsmål gjenstår på det viset har vi kommet opp med et sett andre problemstillinger, hvorav kjønnsidentitet og livssyn er de mest prominente. Men folk er ikke engang i nærheten av like opptatte av sine egne greier som av andres. Trenden i dag er å skrike høyt etter forbud og straff rettet mot de som man mener “tar feil” i hvordan de velger å innrette sine liv, selv om de ikke gjør noe ulovlig. Og rasisme har kommet tilbake som et gyldig politisk virkemiddel, mer eller mindre forkledt som “saklig kritikk av forhold innenfor kulturen”.
Til syvende og sist koker alt dette ned til et spørsmål om vanlig menneskelig anstendighet. Har man det eller har man det ikke? Korrupsjon er når man misbruker stillingen sin til fordel for seg selv eller andre (venner, slektninger, de som betaler bra). noe som er er vesentlig mye større problem hvis man har en nøkkelstilling innenfor offentlig forvaltning enn hvis man “bare” er noen som jobber i et privat selskap. Stat og kommune (med alt annet mellom himmel og jord) har ikke råd til å miste så mye som et milligram tillit til korrupsjonsmistanker og må derfor reagere skarpt, hardt, umiddelbart og nådeløst mot enhver form for “privat initiativ” innenfor forvaltningen. Det er et svært alvorlig optisk problem når det blir etablert et inntrykk av at “alt er den samme ulla” enten dette er saklig begrunnet eller ikke. Finnes det en elite av politiske og økonomiske samfunnsinteresser som “beskytter sine egne” slik at vi i realiteten har en overklasse hvor makt og privilegier blir fordelt etter hvem dine venner er snarere enn hva slags kompetanse du har? Alle andre svar enn et krystallklart nei er problematiske.
