Senteret for all oppmerksomhet

Sexisme er undertrykking og nedlatende holdning til personer på bakgrunn av kjønn. Begrepet ble introdusert i 1960-årene som en parallell til begrepet rasisme. Sexisme kan være å tro at ett kjønn er overordnet det andre, eller etablere grenser for hva personer kan eller bør gjøre eller være på grunn av deres kjønn. Det er tett knyttet til stereotypier og ideer om maskulinitet og feminitet. Juridisk sett er sexisme og diskriminering beslektede begreper.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Alle som har vært i militæret kjenner til uttykket giv akt (gjerne med både ett og to utropstegn). Hvis for eksempel sersjanten kommer inn i rommet, sier giv akt og stiller seg ved siden av døra kan du være rimelig sikker på at det neste som skjer er at en eller annen “høyere offiser” kommer spankulerende inn av den. Hvorfor? Det vet man aldri, men de ber definitivt om din hele og fulle oppmerksomhet. Da blir det opp av stolen, køya eller hvor man måtte befinne seg og stå rett som et skolelys for å avvente nærmere beskjed. De engelsktalende sier attention – eller som karen på bildet over, noe som lyder mer som atten-huh – når de mener det samme. Stand at attention. Det finnes en rekke sivile varianter av det samme prinsippet. Hei du følg med her. Konsentrer deg. Fokuser på oppgaven. Den typen ting.

Selv var jeg inne i 1982. Det er en stund siden nå. Jeg tipper at “kulturen” har endret seg mye. Blant annet er det jenter i Forsvaret nå, noe som var bent frem utenkelig den gangen. Riktignok fantes det lotter, men de var aldri “stridende” sånn som gutta, og det fantes definitivt ingen dedikerte “dametoaletter” på en typisk militærkaserne. Alt var veldig mandig og strengt. “En mann i uniform” ble betraktet som spesielt stilig og det ene med det andre. Forsvaret var en mannskultur til fingerspissene og vel så det. Folk assosierte typisk det å dra i militæret som en del av “unge menns oppdragelse” og slik sett det antropologene kaller et overgangsrituale. Tanken var liksom at man skulle komme ut derfra som mandig mann, ferdig formet og klar for å starte på det sivile samfunnslivet. Sånn fungerte det selvsagt ikke i praksis, men mytologien var som den var. Har du vært i militæret? var for eksempel et naturlig spørsmål for en arbeidsgiver å stille hvis man befant seg i den alderen på den tiden. Det var jo ikke frivillig. Det alternativet vi kaller “samfunnstjeneste” fantes ikke i noen organisert form og det var litt skammelig å være militærnekter. Som om man var en potensiell samfunnsfiende eller noe. Ihvertfall ikke noen man kunne stole på hvis det skulle bli noe slags storjævlig bråk.

Hvor befinner folk seg i forhold til konseptet beredskapsplikt? Det er for tiden litt støy der ute rundt noen foreslåtte endringer i lovverket, men på den sivile siden og tilknyttet krig, naturkatastrofer og annen “unntakstilstand” som måtte forekomme. Pandemien i 2020 er et åpenbart eksempel. Jeg vet ikke hva intensjonene til Regjeringen er, men det er uansett Stortinget som vedtar lover. Jeg antar man har sett behovet for mer presise styringsverktøy hvis noe lignende skulle oppstå enda en gang, noe som er “ganske sannsynlig” med dagens geopolitiske situasjon. På den skeptiske siden er jeg enig med det forhenværende hærsjef Robert Mood sier: Du vet hva du har men ikke hva du får. Det er farlig å lage lover som kan misbrukes av politikere med uærlige hensikter, eventuelt bare inkompetente typer (som ofte er de samme personene). Regjeringen Støre er for det meste stabile og seriøse typer, men de kommer jo ikke til å være der for all fremtid. Hva om en eller annen fyllik fra Fremskrittspartiet får klørne i regjeringsmakten? Det er ikke sannsynlig – de fleste nordmenn er jo vaksinerte mot fascisme – men det er ikke umulig heller. Det er lenge siden Arbeiderpartiet – og resten av det vi kaller “arbeiderbevegelsen” i bred forstand – var den dominante politiske maktfaktoren i Norge. Begrepet solidaritet har blitt et fremmedord. Det er alles kamp mot alle ute i “markedet” som gjelder nå. Du vet. Nyliberalisme.

Siden har vi noe som heter histrionisk personlighetsforstyrrelse som vel må være hva som foregår når folk fyrer av påstander som at Støre er verre enn Trump i sine diktatoriske ambisjoner, for det er han jo vitterlig ikke. Hva slags standarder bruker de i resten av sin argumentasjon om livet, verden og den menneskelige tilstand? Dramatisk må det være. Handler det om et oppmerksomhetsbehov? Det er uråd å forstå; følgelig er det ingen vits i å prøve. Det er jo slik at mange sliter mentalt. De forstår lite av verden rundt seg men de har mange følelser. Særlig angst. Den bruker de som et annet skarpslipt sverd til å hakke og slæsje seg vei gjennom sin egen personlighets labyrint, mer eller mindre besatt av sin egen frykt for at “det verste vil skje”. Her er noe å tenke på: Vitsemakere sier at homofobi koker ned til frykten for at andre menn skal behandle deg slik du selv behandler kvinner. Selv vil jeg si at det handler om mye mer enn dette, med særlig vekt på “nysgjerrighet på hva de gjør” i seksuelle situasjoner, som så får tilbakeslagskraft fordi de tolker dette litt “kikkende” spørsmålstegnet gjennom et prisme av angst for at de selv kanskje kan “være sånn” eller i det minste ha tendenser i slik retning fordi hvorfo skal man ellers være nysgjerrig på hva andre folk driver med i senga? Herregud. Du har sannsynligvis ikke lyst til å vite for mye uansett. Det neste som skjer er at den homofobe projiserer sine egne fantasier over på andre og bruker dem som syndebukk. Det å “banke opp en soper” fungerer som rituell renselse fra sine egne tanker og følelser rundt temaet. Kort sagt, samme gamle leksa. Enhver fobi fungerer på den samme måten. Først har du den navnløse angsten. Weltschmerz. Siden tilkommer et fryktobjekt. En knagg å henge den på. Noen man har lov til å ta uten å vekke noen sosial skandale. For eksempel går det ikke an å si høyt at “vi bør avlive alle som har så store multifunksjonshemninger at de er hundre prosent pleietrengende til enhver tid” selv om dette er noe man tenker “i sitt stille sinn” (Jeg har selv faktisk hørt folk si sånt høyt, så det er derfra eksempelet kommer.) Men det går helt fint an å si at vi bør låse inn de kriminelle og kaste nøkkelen. Eller at de “fremmedkulturelle” må sendes hjem, selv om de er født og oppvokst i Norge, snakker norsk like bra som alle andre, står i jobb og ellers oppfører seg eksemplarisk.

For at rasisme skal fungere må man naturligvis legge betydning på konseptet rase. Det må være noe viktig som betyr noe i seg selv. Det blir jo vanskelig å praktisere noen slags effektiv rasisme hvis din naturlige reaksjon er å bare trekke på skuldrene av hudfarge, klesstil, religion og andre “markører” folk bruker til å skille det ene fra det andre. Man må nesten mene at folks rase betyr noe viktig før man kan sette i gang med raserenseriet sitt. På offentlige spørreskjema i USA er det vanlig å ha en rubrikk for rase, med diverse alternativ man kan krysse av for. Argumentet jeg ofte hører er at det blir vanskelig å kartlegge “rasediskriminerende systematikk” i samfunnet hvis de ikke henter inn slike persondata, fordi det ser jo ikke bra ut når man ber folk om å deklamere sin rasemessige tilhørighet. Selv krysset jeg av for “annen” da jeg var der, fordi ikke faen om jeg er noen kaukassiat. Vet du ikke hvordan det ordet låter på trøndersk? Min rase er den man finner i Verdal, fra Øra og innover mot svenskegrensen, inkludert samer, tatere og andre som måtte befinne seg der og som skjønner hva fanden folk sier i de traktene (som kan være vanskelig selv for andre trøndere). De hadde imidlertid ingen rubrikk for dette. Dermed ble det som det ble. Poenget jeg skal frem til er at jeg ser ikke helt hvorfor det skal være nødvendig å deklamere kjønn heller. Jeg mener, enten er det åpenbart eller så er det irrelevant. Etter mønster av rasisme må man selvsagt mene at kjønnet betyr noe for at typisk sexistiske opplegg skal fungere. Ved dette tidspunkt må det anføres at på engelsk bruker man begrepet sex om “biologisk kjønn” – altså sånt som har med forplantning å gjøre – mens de sier gender når det snakkes om “kjønnsidentitet” – maskulin/feminin – eller altså hvordan man egendefinerer seg på individnivå. Imidlertid har disse en tendens til å flyte over i hverandre på det praktiske plan. Jo mer presis man prøver å være i denne saken, jo mer latterlig blir det, fordi alle vet jo at kjønn er “omtrentligheter”.

Jeg innbiller meg at det er dypt rystende for mange som er “gamle i faget” at jenter nå finnes i stridende enheter både her og der i Forsvaret, men samtidig ser jeg ikke hvorfor dette skal bety noe. Eventuelt kan det medføre disiplinært trøbbel hvis noen utvikler “følelser for hverandre” til en sånn grad at det påvirker oppmerksomheten deres. Romeo og Julie er jo alltid et aktuelt drama. Men det alle snakker om er imidlertid transer. Du vet. Sånne som tar homofobien til absurde høyder, fordi hvis ikke kjønnet er opplest og vedtatt så betyr jo det at de ikke har noe “fast fjell” selv på dette området. Det virker som om det ikke finnes noen grenser for hvor truende og provoserende dette er for mange. Jeg er en mann, skriker de, som om dette er noe poeng i seg selv. Du behøver jo ikke å si hva du er. Folk ser det de ser og danner sin egen mening. Begrepene mandighet og kvinnelighet betyr jo noe, selv om det er omdiskutert eksakt hva. Det handler mye om hva slags sexistiske fordommer det aktuelle individet holder seg med. Jeg har selv aldri møtt noen som ikke har tildels sterke meninger om denne saken, særlig med tanke på hvordan de selv definerer seg. I diverse land som Norge ikke bør sammenlignes med bedriver de regelrett psykisk terror mot “kjønnsavvikere” som rett og slett ikke passer inn i det vanlige Per og Kari-mønsteret. Hva er greia? Hvorfor ikke bare la folk definere seg som hva fanden de vil? Det er jo for alle praktiske formål best om vi får alle sånne ting på bordet til en rimelig grad. Du vet. Ut av skapet, eller hva man sier nå for tiden. Det er ikke rimelig å nekte folk å leve som de ønsker så lenge dette uansett ikka har noen stor praktisk betydning for noen andre enn dem selv (og en håndfull andre; famile, venner og nære relasjoner). Det er da ingen som “skifter kjønn” — de bare fininnstiller de allerede eksisterende elementene i personligheten sin. Eller beveger seg nærmere det de opplever som sant, om du vil. Hvordan kan det være noe negativt?

Seksualangst er en forferdelig byrde å bære på. Jeg skal ikke trekke Sigmund Freud inn i bildet, men før i tiden var dette mer enn alt annet hva en typisk psykolog levde av: Diverse problemer med sitt eget og andres kjønn. Jeg tipper at det fortsatt er en dominant faktor i faget, men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Selvaksept er imidlertid en vanskelig strid selv for de som er hundre prosent i lodd og vater på alle “normale” måter, så ikke desto mindre for de som opplever noen slags “alternativ kjønnsidentitet”. Hva er det liksom meningen at de skal gjøre? Leve i skjul med skam og sorg? Prøve å leve opp til noe som føles unaturlig for dem? Jeg synes ikke det. Bare fordi jeg ikke er som dem så betyr ikke det at jeg har noe problem med at de er som de er. Jeg tenker ikke engang på dette som “toleranse” men som en selvfølgelighet. Hvem andre skal de være? Det er slik jeg ser det et mye større problem når folk “føler det nødvendig å lyve” om hvem de er og hvordan de ønsker å leve. På en måte fungerer transer som kanarifugler i kullgruva med tanke på samfunnets standarder i en større forstand. Jeg mener, hvor skal vi trekke opp hva slags grenser? Sivilbeskyttelsesloven gir myndighetene fullmakt til å utskrive folk til “arbeidstjeneste” etter behov når det er en krisetilstand, men samtidig er det jo rimelig klart at dette er en fullmakt som kan misbrukes dersom man ender med en “gal statsleder”. Hvordan ville en norsk versjon av Donald Trump være? Saken er at vi har allerede hatt en sånn: Carl Ivar Hagen. Om det ikke var krystallklart for alle allerede, så beviste det beryktede landsmøtet i 1994 at Fremskrittspartiet bare søker posisjon på Stortinget. For alt annet man kan si om Hagen så forsto han i det minste at opplegget hans ville kollapse hvis han havnet i Regjeringen og derfor var det nødvendig å eliminere partiets ideologiske nyliberalister, med alle sine ambisjoner om å styre landet. Dette bildet har endret seg noe etter at Erna Solberg valgte å bli Norges svar på Franz von Papen (slå det opp), men problemet er essensielt det samme fortsatt: Disse typene kan ikke gis noen reell makt. De er jo fette inkompetente troll. Hvor mange Justisministre gikk de gjennom ettersom skandalene tårnet seg opp? Hvorfor skal dette endre seg? Jeg kan ikke si annet enn at seriøse jobber krever seriøse mennesker. Problemet med idioter er at de vet jo aldri at de er idioter. De føler seg helt normale. Det er så langt deres mentale evner og egenskaper rekker. Derfor er det opp til alle oss andre å nekte dem innflytelse og påvirkningskraft, nærmere bestemt gjennom å stemme på sånne som riktignok er mye mer “kjedelige” men de er også kompetente. De har en videre horisont om du vil. Ordet konservativ har mistet mye av sin mening. Før i tiden var det farefritt å betrakte de konservative som hederlige typer det går an å forhandle med selv om man ikke er enig med dem, men slik er det ikke lenger. Du kan ikke lite på at de er ærlige og forhandler “i god tro” fordi da vil du snart ha en kniv i ryggen. Sånn har ting blitt. Dette er hva jeg observerer.

Vi avslutter med en oppfordring til “et bedre liv” enn statusjag og galskap.