Bildet ovenfor er typisk for den postmoderne stilen, hvor man ofte (men slett ikke alltid) benytter seg av et formspråk som ikke vanligvis oppfattes som “kunstnerisk” blant publikum. Kitsch er ikke et skjellsord for postmodernister. Det naive, noen ganger det infantile, brukes uten ironi, som ett av mange virkemidler man har tilgjengelig og derfor bør benytte seg av dersom dette støtter uttrykket man ønsker å oppnå. I bildet ser vi et tegneserieikon som i helhetlig uttrykk er “urolig”, kanskje en ung kvinne som føler tvil, ambivalens eller uro på grunnlag av noe som befinner seg utenfor bildet, posisjonert ut fra blikkretningen på hennes venstre side. Håndgesten mot øret antyder at hun ikke ønsker å forholde seg til vedkommende fenomen, enten dette er en person eller hva som helst annet.
Hermeneutikk er læren om fortolkning av tekster og betegner de humanistiske vitenskapenes særlige metode (Wilhelm Dilthey) eller en filosofisk teori om all forståelse (Martin Heidegger). Se også forståelse.
(Store norske leksikon)
Hermeneutikk – forstått som filosofisk verktøy – er en spesialavdeling av fenomenologien, altså studiet av menneskelig erfaring som grunnlag for idèdannelse gjennom fortokning av hvordan verden presenterer seg for oss. En typisk postmoderne mental tilstand er at man ikke føler tillit til de klassiske “forklaringene” uten at man har noe egentlig alternativ. Konsekvensen av dette er eksistensiell ambivalens som kan arte seg i “overtenkning” – dekonstruksjon – rundt narrativene – verdensforklaringer – som fremkommer gjennom kunst, vitenskap og filosofi. Det modernistiske prosjektet gikk tapt da det ble klart for alle at selv de mest optimistiske projeksjoner inn i modernismens fremtid må med en høy grad av nødvendighet medføre et dystopisk scenario. Vi ønsket trygghet men fikk et overvåkningssamfunn. Vi ønsket fine ting men fikk en nihilistisk forbrukermentalitet. Vi ønsket en stor sannhet men fikk en endeløs strøm av små løgner og falskhet.
Politikken i vår tid fremstår mer som noen slags bipolar lidelse i befolkningen enn en konstruktiv måte å tilnærme seg fellesskapets materielle interesser. Mens det røde partiet sitter med regjeringsmakten fremstår det blå partiet som veien til frelse. Siden snur det. Vi virrer rundt som hodeløse høns uten mål og mening i tilværelsen. Alt handler om å oppnå et kvantum nytelse før kvelden kommer og de største idèene vi tumler med dreier seg om hvordan “noen” planlegger å ta rotta på oss via hemmelige sammensvergelser og tilsetningsstoffer i maten. Slik er postmodernismen, som ikke uten genremessig korrekt ironi er sterkest manifestert blant de som opplever “det postmoderne” som en eksistensiell trussel mot hele vår sivilisasjon. De leter etter dem som “gjør dette” uten å forstå at det er dem selv.
Etter min mening er desperasjon, håpløshet og avmakt minst like affektert fjollete som virkelighetsfornektelse. Har du tenkt å dø i dag? Hvis ikke er det verdt å bruke tid på å planlegge morgendagen. Menneskeheten står overfor alvorlige problemer som krever gjennomgripende forandringer i hele vår livsstil, ikke minst i forbruksmønsteret. Det er imidlertid ikke stort man kan gjøre alene. Organisering og samhandling er nødvendig, men vanskelig hvis innstillingen generelt er at ingenting nytter fordi alt uansett går til helvete. Nervemedisiner, både legale og illegale, har blitt en normal post i husholdningsbudsjettet ute i befolkningen. Stikkordet i vår tid er Weltschmerz og botemiddelet er stadig mer og sterkere bedøvelse. Hvorfor er det slik? Etter min mening henger det sammen med at vi – samfunnet – gav opp solidaritet som overordnet politisk prinsipp, til fordel for “fri konkurranse” og markedsliberalisme. Dermed ble det alle mot alle, som i praksis betyr at alle taper, bortsett fra noen få som tjener perverst mye penger på forvirringen og desperasjonen. Det var et ideologisk veivalg som ble omfavnet sent på 70-tallet og det vi kan observere i dag er langtidsvirkningen av slik politikk.
