For drøye tyve år siden ble jeg skilt etter å ha tilbrakt ti år sammen med en danser. Tida flyr. Først virker det som en selvfølge at “dette er den rette for meg” men så begynner tidens tann med gnaget sitt. Ting skjer, ord blir sagt, det ene med det andre, så kommer en dag når man erkjenner at det er best for alle at man skiller lag. Det grunnlaget som man i sin tid etablerte forholdet på har forsvunnet og man klarer ikke å enes om noen realistisk kurs videre, ihvertfall ikke som par — og da er det jo ingenting igjen. Hva skal man si? Det er vanskelig å forklare hvordan disse tingene virker, man må nesten erfare dem selv for å forstå det. For å vri litt på Tolstoj: Alle lykkelige forhold ligner på hverandre, men alle ulykkelige forhold er ulykkelige på hver sin måte. Djevelen er, som man sier, i detaljene.
Som skilt middelaldrende mann gjorde jeg det tradisjonen påbyr. Jeg tilbrakte noen år som mannhore. Det er når man danser som en sommerfugl rundt alle de vakre blomstene, men stikker av som en skremt rev når de begynner å stille krav. Man må jo beskytte sin frihet, som til å begynne med oppleves som noe fint og blankt men som snart nok begynner å ruste. Dermed ender man der hvor man var helt til å begynne med i det store spillet om livet og kjærligheten: Totalt utenfor. Ikke fordi det mangler “tilbud” men fordi dørstokkmila noen ganger er lang som et lysår. Vil jeg egentlig være i et forhold? Jeg følte meg ganske sikker på at svaret var ja de jeg i min første ungdom begynte på denne veien, men senere følte jeg meg mye mindre sikker på hva fanden det var jeg egentlig drev med. Hva er poenget med å bli eldre hvis man ikke samtidig blir klokere?
Etter noen år som eneboer uti den ville skogen, så å si, skjedde det jeg trodde var umuliggjort på grunn av fortidens synder og så videre, men du vet hvordan det er, plutselig kommer en uventet følelse av at du “selvfølgelig må være sammen med denne personen” på en måte som verken kan forklares eller motsies. Så da blir det slik. Ironisk nok var det som brakte oss sammen at vi begge var like sikre på at det definitivt og helt sikkert ikke var aktuelt for noen av oss å etablere noe parforhold med noen. Enkelte mennesker er laget for å være alene. Dette har ikke noe å gjøre med at man ikke er ettertraktet, det er mer av praktiske årsaker. Livet blir enklere når man slipper å forholde seg til nykkene hos et annet menneske til enhver tid. Dette er helt sant. Flere forhold handler sannsynligvis om selskap enn om lidenskap. De savner hverandre mer fordi de føler seg utrygge alene enn fordi de har virkelig lyst til å være sammen. De som ikke blir redde på grunn av livets farer, det store ukjente og det ene med det andre, har ikke det samme behovet for “selskap”. Slike ting snakket vi om. Det er ganske komisk. Disse helvetes skjebnemaktene spinner nettet sitt på finurlige måter.
