Flåssåfi er nesten det samme som filosofi, bare at det foregår på trøndersk, som noen ganger beveger seg langt bort fra latin. Språket er laget for helt andre formål. For eksempel har trøndersk minst tyve forskjellige ord for det å være tøff i trynet — litt avhengig av “bevisets stilling”. Verb kan jo bøyes på så mange slags vis. Karsk, karskere, karskest. Ikke heng deg opp i at det teknisk sett er et adjektiv. Etter et par runder med det lokale hjemmebrygget mister de fleste uansett språket. Alt brytes ned til en strøm av lyder hvor pitch shift er de eneste meningsbærende variabler i kakafonien. Ållå-vållå-håttå-jåttå? Nænu-hædu-bættu-dættu. Hahaha. Det er ikke til å forstå. Bare si skål. Det fungerer hver gang, helt til tunga blir lam av det fryktinngytende giftstoffet de ruser seg på.
Trøndersk kultur er dårlig forstått utenfor Trøndelag og for det meste helt ukjent utenfor Norge, hvor man stort sett ikke bryr seg særlig mye om finmekanikken i norsk lokalpatriotisme. Imidlertid vil de fleste nordmenn nikke aksepterende til påstanden om at trønderdom er hva man kaller en “sterk identitet” — til en slik grad at dette er noe ikke-trøndere ofte vitser om. Det finnes liksom ikke noen som er “trønder light”, enten er man utrønsk eller så er man “veldig trønder”. Sånn har det alltid vært. Det vil alltid være et Trøndelag, eller ihvertfall like lenge som Dovre står stille (og vi følger med på utviklingen). Det er hva man innenfor antropologien kaller en dominant kultur, som i praksis betyr at alle som bosetter seg i Trøndelag blir “mer trønderske” på alle vis. Det forekommer aldri at det går andre veien.
Ordet kaill betyr strengt tatt egentlig “en gift mann” men oversettes ofte med gubbe — selv om den vage bismaken av “eldre” som til vanlig ligger i ordet gubbe (jevnfør “det å være gubbete”) ikke er en betydning man har i det trønderske språket. Her brukes måssåkaill (altså “mosegubbe”) om de som er gubbete, det vil si at den språklige arven etter Publilius Syrus, som man også gjenfinner for eksempel i navnet på rockeorkesteret Rolling Stones, havnet på noe slags vis i Trøndelag: Det gror ikke mose på rullende stein. Men dette kan selvsagt bare være en tilfeldighet, basert i generelle observasjoner av hvordan ting fungerer i plante- og mineralriket. For å kort oppsummere, vi har altså en fastboende og gift “familiemann” av det trauste og litt kjedelige slaget, men som får jobben gjort. Det er en måssåkaill. Imidlertid går det også an å være en flåssåkaill — under henvisning til at “flåssåfårrå” betyr “det å tenke på ting” (eller mer direkte oversatt “det å reise i sinnet”), slik at det vi har er en tenksom, vanligvis også pratsom måssåkaill, eller altså en flåssåkaill. Begge disse er velkjente trønderske arketyper. Forskjellen mellom dem består vanligvis bare i hvor mye de prater (kanskje også litt i typiske temavalg).
Først nå kommer vi til poenget. Her om dagen snakket jeg på telefonen med noen som bor i Trøndelag og da dukket det opp en neologisme, altså et nyord. Ihvertfall var det nytt for meg. En eller annen skjemtegauk har satt sammen ord og kommet opp med flåssåmåsså, det vil si “filosofisk mose”, som virker å ha etablert seg som et vanlig ord for marijuana – altså cannabis – i slike miljøer hvor man har behov for å snakke om slikt. Det er jo litt komisk. Jeg vet ikke hva man eventuelt skulle sagt på østlandsk. Flosemose? Jeg tror ikke ordet “flose” betyr noe, ihvertfall ikke det samme som flåsså, så da er det i grunnen ikke noe morsomt, det er bare babbel. I beste fall et nødrim som man kan slenge inn i en linje hvis man står fast, men som alle vet blir det vanskeligere og vanskeligere å kommunisere med omverdenen jo flere slike ting man gjør. Det viktigste er jo å bli forstått, er det ikke?
