Når jeg teller på fingrene kommer jeg frem til at det snart er tyve år siden vi skrev år 2003 og når jeg tenker tilbake virker noen ting fjernere enn de andre. Dette var det året da (forrige) krigen i Irak begynte. Den som handlet om masseødeleggelsesvåpen slik det ble presentert for verden av USAs daværende utenriksminister Colin Powell. Det mest historiske øyeblikket i hans karrière var da han med all sin kredibilitet fremførte disse løgnene foran FN slik at USAs daværende president George W. Bush fikk et godt nok påskudd til å tvangsinnføre frihet i den arabiske regionen.
Krigen i Irak – egentlig hele “krigen mot terror” – har gjort ubotelig skade på forholdet mellom de politiske styresmaktene og den stemmeavgivende befolkningen i hele den engelskspråklige verden. Begrepet uflaks finnes ikke i politikken. Det kommer alltid og på alle måter problemer som for en stor grad er uventede og som befinner seg utenfor det man egentlig hadde planlagt. Styring gjennom intensjoner beveger seg alltid og uten unntak i retning av styring gjennom konsekvenser. Slik er entropiens natur.
Men nok om det. Grunnen til at jeg snakker om året 2003 er at i løpet av den sommeren var jeg engasjert i et prosjekt med å oppføre hva man bare kan betegne som et tømmerslott – to hundre kvadratmeter grunnflate, tre etasjer – på Gaustablikk. For de som aldri har vært der og som ikke vet noe om stedet: Det er et hytteområde nedenfor Gaustatoppen i Telemark, mildt sagt preget av eksesser i forhold til alt man rimeligvis forbinder med begrepet “hyttetur”. “Hytta” jeg jobbet på var ikke engang spesielt stor for området. Et annet sted i nærheten holdt de på med å fly inn betong med helikopter, for å støpe fundament til parkeringsgarasjen man hadde prosjektert med i underetasjen av et enda drøyere byggverk. Tilfeldigvis var helikopterpiloten en jeg kjente fra før og han fortalte at de hadde varmekabler rund baut der oppe. Kunden hadde åpenbart hvor mye penger som helst for her ble det ikke spart på noe, verken under byggeprosessen eller i forhold til hva det vil koste å drifte faenskapet.
Problemet med slike ting er at vi lever ikke i en verden med grenseløse ressurser. Jeg har ikke fulgt med på hva som har skjedd siden men i 2003 pågikk det en ganske ilter debatt om hvordan det strømforbruket som det ble lagt opp til på Gaustablikk var en trussel mot strømforsyningen til tettstedet Rjukan, som ligger i dalen nedenfor. Man må jo bare riste på hodet av varmekabler i parkeringsgarasjen som ligger mas o menos på tregrensa i den norske fjellheimen. Du kan regne med litt snø i løpet av vinteren. At han ene rikingen klarer å betale for et perverst strømforbruk på “hytta” kan ikke betraktes som et isolert fenomen. Det lokale kraftselskapet kan ikke levere ubegrensede mengder med strøm, så da må noe gjøres på det politiske plan for å regulere denne galskapen. Per i dag ligger et gjennomsnittlig årsforbruk av strøm i en familiebolig av normal størrelse (cirka 120 kvadratmeter) på rundt 16.000 kilowattimer i året. Dette er noe lavere enn i rekordåret 1996, da dette tallet lå på mer enn 18.000, noe man regner med skyldes en kombinasjon av mer effektive elektriske apparater og bedre isolasjon av boligmassen. Før strømmen ble privatisert tidlig på 90-tallet var det vanlig å betale en vesentlig mye høyere pris for overforbruk så snart man begynte å bevege seg over et stipulert normalforbruk i boligen sin. Det er sannsynligvis nødvendig å gjeninnføre en lignende form for prisregulering av strømforbruket i privatboliger. Strøm er ikke noen valgfri luksusvare i et land som tilbringer store deler av året under frysepunktet. Vi kan ikke legge opp til en situasjon hvor noen del av befolkningen er nødt til å velge om de skal fryse eller sulte, men der står saken i dag.
Det er litt uklart for meg hvordan eksakt det å utvinne Bitcoin virker men det kreves omlag 1500 kWh å gjennomføre en transaksjon. Hele kryptomarkedet sluker like mye strøm som et middels europèisk land. Det er vanskelig å se for seg noe mer nihilistisk i dagens verden, men næringslivet stiller seg entusiastisk til tanken om å tukle med tryllepenger mens skogene brenner, så da blir det slik. Jeg husker verken hvem eller hvor, men noen skrev på 80-tallet en tulleartikkel om hvordan “privatbilisme” var den dominante filosofiske idè i det tyvende århundre. Artikkelen var godt argumentert og rikelig krydret med eksempler på privatbilismens seier over alle andre normative hensyn i våre moderne samfunn. Det kan ha vært en amerikaner. Jeg husker som sagt ikke, men jeg vet at de der i mye større grad enn noen andre land har lagt opp til at folk skal eie og bruke bil. Mange steder i USA er det i praksis uråd å føre et normalt liv uten at man disponerer minst èn bil. Kollektivtransport betraktes enten som “sosialisme” eller som noe bare fattige mennesker benytter seg av og det finnes ingen større skam i USA enn det å være fattig. Den herskende klassens metafysikk påbyr at “hardt arbeid” blir belønnet med økonomiske privilegier, slik at når man analyserer årsaksrekken bak hvorfor noen har dårlig råd vil man ende med den konklusjonen at de er late, dumme eller politisk subversive motstandere av pengesystemets rettferdige natur. Alle vet at målet på om du er flittig, dyktig og ellers et bra menneske er hvor mye penger du har.
Privatbilisme er naturligvis ikke noen filosofisk idè men det er en livsstil. Alle har det man innenfor populærpsykologien kaller en “egoboble”, et slags operasjonsrom som man bærer med seg overalt hvor man ferdes og som handler om følelsen av å eie alt man har rundt seg, eller i det minste at man har både rett og makt til å påvirke det som skjer. Enhver er konge i sitt eget hjem men dette “hjemmet” er ikke et sted, det er en følelse. Bilen er en slags fremskutt operasjonsbase i dette bildet. Man tar med seg den selvfølgelige “hjemmefølelsen” ut i bilen og dermed til det sted hvor man kjører med denne bilen. Det virker urimelig at noen andre skal kunne diktere bilbruken din. Du er jo “hjemme” selv om du beveger deg langsetter offentlig vei. Gode og lovlydige individer som “jobber hardt” og gjør ting riktig skal ha råd til å eie og bruke bil. Dette handler om frihet, som igjen handler om bevegelighet, valgmuligheter og selvbestemmelsesrett. Hvem har rett til å blande seg inn i mine private saker og fortelle meg at jeg ikke kan bruke femti tusen kilowattimer i året på å varme opp hytta hvis dette er noe jeg ellers har råd til i mitt eget, private liv? Den mest fundamentale av alle konspirasjonsteorier er den om at staten er en ond parasitt som lever av å snylte på skikkelige menneskers rettmessige fortjeneste. Høyrehønsen har ikke mye vett og det lille de har investerer de i programmer for å bryte ned og ødelegge enhver ordning som etableres med tanke på juridisk og sosial rettferdighet i samfunnet. Snyltere! skriker høyrehønsen når de kan observere noe som ikke er tilrettelagt for å gjøre livet rikere for Christian Fredrik og Hans Preben fra Bygdøy og Bærum. Som god ateist kan jeg bare henvise til Matteus’ evangelium, kapitel 7, vers 1-5, når Jesus i sin såkalte Bergpreken sier at man bør ta ut bjelken fra sitt eget øye før man kritiserer splinten i sin nestes øye, noe som utlagt i klartekst betyr at det onde man kan se i verden er en refleksjon av det onde i en selv.
