De drepte Giordano Bruno på nyttårsdagen i år 1600, etter mange års utholdt fangenskap og tortur. Offisielt på grunn av hans påstand om at universet kan være uendelig stort, men egentlig fordi han var innblandet i noen politiske intriger ved det elizabethanske hoffet i England og spionerte til fordel for Francis Walsingham, slik at det katolske Throckmorton-plottet ble avverget. Pavekirken liker dårlig når noen sier noe annet enn hva de gjør om metafysiske saker, men dårligst av alt liker de når noen stikker politiske kjepper i veien for dem.
Drøyt tredve år senere ble Galileo Galilei fremstilt foran inkvisisjonen anklaget for å bedrive vranglære og kjetteri. Men også i hans tilfelle handlet det egentlig om noe helt annet, rent konkret hans private bibelfortolkninger midt under motreformasjonen og tredveårskrigen. Igjen handlet det om å markere politisk revir. Folk så det de så og tenkte det de tenkte. Dette var 1600-tallets versjon av Moskvaprosessene fra 1936 til 1938, designet for å sementere Stalins autoritet i Sovjetsamveldet. (Det var ikke noe strategisk heldig tidspunkt å ta ut flertallet av det kompetente offiserskorpset, men Stalin var ikke enkel å diskutere med den gangen og bedre ble det ikke senere.)
Trøbbelet som Martin Luther – erklært som kjetter i 1521 – hadde startet hundre år tidligere gjorde i realiteten slutt på pavekirkens hegemoni innenfor fyrstehusene. Denne “privatiseringen” av metafysikken åpnet nye dimensjoner for politisk handlingsfrihet på de militære og merkantile områdene, gjerne i blanding. Slik kom den første generasjonen av multinasjonale selskaper inn i verden, samtidig som det store kappløpet for å tilegne seg lønnsomme kolonier preget tidens internasjonale politikk.
Etter min mening er det hensiktsmessig å sette året 1500 som startdato for den mentaliteten vi kaller “modernisme”.
Imidlertid begynner modernismen med renessansetidens filosofer og deres humanisme, som de hentet fra islam, eller rettere sagt tidligere hellenistiske alkymister som hadde blitt konservert av muslimene selv om pavekirken hadde utryddet alle spor etter dem i vesten så godt de fikk til. Den nye metafysikken som ligger i bunnen av modernismen handlet om “menneskets åndelige skaperkraft” som vel strengt tatt et noe slags kjettersk tekning for katolikkene. Det er Gud som skaper tingene i verden. Menneskene bare forholder seg til dem. Gjennom hele middelalderen hadde pavekirken hatt monopol på all konseptuell definisjonsmakt i menneskelivet. Så kom forandringen.
Vi kan ikke med urette si at modernismen begynte fordi folk hadde lyst på krydder.
Det ene drar det andre med seg, som man sier, folk fikk riktignok pepper og safran, men de fikk også obskure bøker fra landene i øst. På den tiden var islam dominert av hellenistisk filosofi. Slik kom Hermes Trismegistos til vesten, så å si, gjennom humanistiske filosofer som Marsilio Ficino og Giovanni Pico della MIrandola, som i sin tur inspirerte de såkalte “opplysningsfiosofene” som kom senere. Den gang som i dag var det enkelt å overbevise folk om at det som er sant og korrekt er tilfeldigvis også det som de selv er best personlig tjent med.
Åpen verdenshandel var modernismens store prosjekt og humanisme dens store metafysiske ideal. Ingen tvilte seriøst på noe av dette (selv om det ofte var stor uenighet om detaljarbeidet, særlig de økonomiske fordelingsnøklene) før det tyvende århundre introduserte den teknologibaserte totalkrigen. Da ble folk skremt. Derfor kaller vi vår tid den postmoderne tidsalder. Vi har alt vi hadde som modernister og vel så det, men vi mangler modernistenes entusiastiske fremskrittsoptimisme. Vi har kritiske spørsmål.
Mennesker i denne verden har alltid hatt mange gode grunner til å leve i frykt, men atomskyggen var (og er) et spill i selveste mesterligaen for menneskelig psykopati. Total gjensidig ødeleggelse er ikke bare pretensiøse ord som religiøst inspirerte brushoder skriker til hverandre, det er aktuell realisme i den virkelige verden. Alle vet at det finnes nok atomvåpen i verden til å i det minste skape et sørgelig og livløst scenario i noen tusen år, selv om den tekniske tilstanden og funksjonaliteten til mye av arsenalet sannsynligvis ikke er optimal. Dessuten har vi mye konvensjonell ødeleggelseskraft. Krig betyr noe annet nå enn på 1700-tallet.
Det er fortsatt uklart hva krigen i Ukraina vil bringe. Når folk griper til våpen bør man begynne å kjøpe opp eiendom som klassisk kynisme innenfor kapitalistfaget påbyr. All krig tar slutt, på den ene eller den andre måten, men dagligvarehandelen består. Gjenreisnng av alt det som er ødelagt betyr vekst i økonomien. Folk ønsker typisk et sted å bo og en måte å tjene til livets opphold. Dette er forutsigbare ting. Den som har posisjonert seg best mens urolighetene pågår er den som vinner freden, hvilket er mindre ærerikt enn å vinne krigen, men mer lønnsomt.
