Er ledelse et fag? Man sier jo om enkelte mennesker at vedkommende har (eller ikke har) lederegenskaper og antyder dermed at det dreier seg om et naturtalent (à là det å være musikalsk) som eventuelt kan utvikles videre i noen slags retning med trening og praksis. Likevel har vi faget “ledelse” som fordypningssubjekt man kan velge innenfor diverse studieretninger (mens det er obligatorisk innenfor andre). Videre så finnes det hvor mange “lederfilosofier” som helst (det blir gitt ut mange bøker om temaet hvert år). Det er i det hele tatt et vagt tema som ikke uten videre lar seg belyse for eksempel som svar på spørsmålet “hva er ledelse?” uten at man avgrenser søket, så å si, med noen flere holdepunkter i forhold til hva det er man egentlig ønsker å vite. Det å styre et prosjekt i havn er ikke noe godt svar, men det er et svar.
La oss si at en kompetent leder er en som evner å få jobben gjort; godt nok, raskt nok, innenfor budsjett og uten å pådra seg fiender i løpet av prosessen. Men dette er bare en taktisk applikasjon av begrepet ledelse. Innenfor en mer strategisk kontekst støter vi raskt på problemet med å forutsi fremtiden til en slik grad at man har de riktige ressursene utplassert på rett sted til rett tid når “noe” inntreffer. Man må tenke godt både på kort og lang sikt. Dessuten må en leder, som det jo fremgår av ordet, evne å forholde seg konstruktivt til de menneskene som skal ledes og løse fortløpende “menneskelige programavvik” underveis, på stående fot, uten nøling, ettersom de oppstår (de oppstår alltid). Dette siste er jo noen slags dynamisk applikasjon av psykologiske håndgrep, eller manipulasjon om du vil, som handler om å bringe ro i rekkene og holde fokus på jobben som skal gjøres (heller enn å fortapes i alskens fjollete konflikter som oppstår der to eller flere mennesker oppholder seg samtidig). De gangene jeg selv har vært i berøring med “ledelse” som fag har det vært veldig psykologisk fokusert. Det er der man finner de store og avgjørende variablene siden det jo er bent frem umulig å gjete mennesker hvis man ikke forstår menneskelig atferd.
Noen sier at ledelse som performativ kunst handler om å gjøre seg selv overflødig, det vil si disponere både menneskelige og materielle ressurser på en slik måte at ledelsen blir “usynlig”. Organisasjonen (eller prosjektet) ruller og går tilsynelatende av seg selv, mens alt man kan observere lederen gjøre er å bevege seg rundt, snakke med folk, spørre om ting, vise interesse og fremstå som et “nærvær av noe” mer enn et truende element som pisker både mennesker og materiell til å yte bedre og produsere mer. Lederen er aldri noen “kompis” men heller aldri noen slavedriver. Vi begynner nå å se konturene av hva “lederegenskaper” består i. Hvilket bringer oss til hva de ikke består i. Etter min mening er man inkompetent som leder hvis man prøver å tvinge gjennom sin vilje ved å være brysk og autoritær. Det man heller bør gjøre er å lede personalet frem til en forståelse av at “noen må ta en beslutning om dette” og i det øyeblikk når alle ser på deg skal du uten unødig dramatikk fortelle alle hvor skapet skal stå. Ikke før, ikke senere. Autoritet kan baseres i frykt – jeg kan få sparken – men det er mye mer effektivt når det er basert i tillit til at lederen er kompetent og har kontroll over det som skjer. Folk ønsker typisk å gjøre en god jobb, om ikke annet så basert i personlig stolthetsfølelse, men denne egenskapen vil fremkomme mindre tydelig hvis folk er urolige og føler seg utrygge på arbeidsplassen, selv om de ikke på noe direkte vis gir uttrykk for dette.
Alle disse tankene kommer til meg mens jeg prøver å forstå hva fanden Storbritannias nyeste statsminister Liz Truss prøver å gjøre. Alle vet nå at “økonomisk dryppteori” – hvis du pisser på presten vil det dryppe på klokkeren – ikke fungerer i den virkelige verden. Likevel mener åpenbart Truss at skattelette til de aller rikeste er veien å gå og at dette – samt diverse tiltak for å håndtere energikrisen – skal finansieres ved å selge statsobligasjoner (som åpenbart er bedre papirer når renta er høy) mens hun ber om nåde fra de finansielle spekkhuggerne som nå først og fremst ser penger i å utnytte det at pundet har falt dramatisk siden Truss overtok. Hun må ha ønsket denne jobben veldig sterkt. Derfor har hun tilegnet seg alle de personegenskapene man forventer av en britisk Tory – egentlig et irsk ord som betyr landeveisrøver – selv om Truss ikke har vokst opp med den “selvfølgelige arrogansen” som kommer fra en svært rik bakgrunn, hvilket var superkraften til Boris Johnson. Kort fortalt handler det om å beskytte sin egen klasses privilegier med alle midler mens man ikke gjør mer enn man strengt tatt må for å holde landets befolkning noen centimeter unna ønsket om å gå til væpnet revolusjon. Selvsikkerhet er ikke noen god erstatning for kompetanse, selv om ordene har litt lik lyd på engelsk – competence or confidence – og pågangsmot er dessverre noe katastrofalt når den planen man har lagt er suicidal. Alles øyne er selvfølgelig festet på Ukraina akkurat nå, men det foregår noen ganske hårreisende ting i Storbritannia. Samveldestaten – det forente kongedømmet – er allerede truet av full oppløsning. Det hjelper ikke at de har pådratt seg en leder som ser ut til å være enda verre enn Johnson var. Uten at jeg har satt meg grundig inn i hva slags formelle stillingskrav man møter som statsminister vi jeg anta at et av dem er at man ikke kjører landet i grøfta. Hele denne Brexit-affæren har satt Storbritannia mange tiår tilbake i enhver forstand, ikke minst økonomisk. Før de ble medlemmer av EEC (som det het den gangen) i 1973 var landet kjent som “Europas syke mann” (tapet av utplyndringsøkonomien fra kolonitiden var hardt å bære) og nå har sykdommen kommet tilbake. Jeg ville si at pasienten ikke tåler verken opphisselse eller brå bevegelser, men hva vet jeg. Skjebnen har vært god mot meg. Jeg er ikke politiker.
