Ære er et begrep som brukes av mange mennesker og kulturer om den åndelige verdien til en person, en familie eller en annen gruppe folk. Alle kjente samfunn har en eller annen form for æresbegrep. Æren er ofte knyttet til eiendom, bragder, status eller posisjon. Det motsatte av ære er skam eller vanære. I den vestlige kulturkrets var æren knyttet til frihet, og til sannhet. Begrepet ærlig er etymologisk knyttet til æresbegrepet på blant annet norsk, fransk, tysk og engelsk. I det gamle ættesamfunnet var svik å regne som æreløst. Æren har vært en viktig del av norsk mentalitet og samfunnsstruktur så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Både rettslig og sosialt fikk det alvorlige konsekvenser å bryte mot de normer som avgjorde om du hadde ære eller ikke. På grunn av flere ulike samfunnsutviklinger – særlig statens fremvekst – blir disse konsekvensene i løpet av århundrene færre og mindre dramatiske.
(Wikipedia)
Interessant nok betraktes overlagt karakterdrap nå i dag som noe av det verste man kan gjøre mot folk på nettet, men det er likevel ganske vanlig i forbindelse med sjalusi, samlivsbrudd, barnefordelingssaker og den typen ting. Folk tenker typisk at dette må være greit så lenge det bare rammer folk de uansett ikke liker, men nesten alle blir djupt såra og vonbrotne hvis og når det rammer dem selv, så det er etter alt å dømme behov for noen slags særlov mot det å henge ut og “avsløre” andre på nettet ved hjelp av for eksempel privat informasjon som de aldri samtykket i å publisere og som de heller ikke ønsket skulle komme ut. “Se & Hør-journalistikk” ble regnet som et faglig lavmål blant de som jobbet i media da fenomenet var noe nytt, men ikke desto mindre fantes det et åpenbart marked for kjendissladder, dyneløfting og jakt på skandaler; så selve magasinet Se & Hør endte faktisk med å bli banebrytende slik sett. Det skamløse ble normalisert akkurat tidsnok til å sette standardene for omgangstone på internett i Norge. Begrepet ære betraktes som noe nesten litt naivt i vår postmoderne hverdag, hvor en persons inntjeningsevne definerer deres sosiale status. For å sette det på spissen: Ingen respekterer en blakk hedersmann, men alle er interesserte i “historien bak” en eller annen rik drittsekk. Sånn har det blitt.
I en bedre verden ville kikkere og blottere finne sammen i noe slags opplegg for avvikling av felles hygge uten at vi andre behøvde å verken “se eller høre” at det knirket i senga og det ene med det andre, men vi lever jo som kjent ikke i en bedre verden. Vi lever i den hvor hvor man på rutinepreget vis kaster bort alt forbedringspotensiale som ikke bidrar innenfor horisonten av neste kvartalsregnskap. Det komiske med Se & Hør er at begge ordene er verb i sin imperative, eller “bydende” form. De er påtrengende og insisterende kommandoer som henvender seg direkte til sansene og barnets verdensopplevelse, uten å ta omveien om voksenidentitetens refleksjon og “høyere selv”. Jeg mener å huske at de etterhvert fikk en konkurrent som kalte seg Her & Nå, som forsåvidt gjør bildet til en perfekt perversjon: Den åpne horisonten blir trukket sammen til et rør som bare tillater tunnelsyn og “trang fokus” på umiddelbar tilfredsstillelse. Etter min mening er dette degenerativt, men andre har sikkert andre oppfatninger. Eller altså, det må de jo ha. For meg er det ubegripelig hvorfor kjendissladder interesserer folk. Jeg liker ikke engang å høre skandalehistorier om folk jeg kjenner, for den saks skyld. Jeg opplever ikke folks private juksesnyting og øvrig runkesnusk som pinlig før det gjøres til en snakkis som reduserer verdigheten til alle som er innblandet i å spre elendigheta. Men når det er sagt, så stemmer jeg definitivt for å dele ut noen sannhetens ballespark til de som kommer på banen med høy dobbeltmoralistisk kølleføring. Skandalehistorier bør spres hvis det tjener til å tydeliggjøre løgnaktig karaktersvakhet hos maktmennesker.
Vi bør kanskje svinge innom begrepet karakterselvmord også. Et bra eksempel kan være Graham Linehan – du kan jo google – og hvordan han gikk fra å være en populær forfatter av mange høyt elskede fjernsynsserier i Irland til å bli en sosialt utstøtt paria som ingen lenger vil jobbe med eller egentlig ha noe som helst slags forhold til – opplegget medførte skilsmisse – fordi han av ukjente årsaker en vakker dag brått bestemte seg for å bli – eller “komme ut av skapet” som – antitransaktivist av det slaget som “bare vet i sitt indre” at det umulig kan finnes andre kategorier av kjønnsidentitet enn mann og kvinne. Dette er åpenbart en veldig viktig sak for ham, fordi han har jo ofret alt han hadde i livet – alle venner, hele formuen, all respekt, all ære, ja til og med ekteskapet – til fordel for sin nå hovedsaklig nettbaserte aktivisme. Jeg vet ikke hva som foregår psykologisk med Linehan, men jeg antar det er noe slags “kristuskompleks” hvor han føler seg mer sikker på at han har rett jo mer motstand han får. Jo flere som hater ham jo bedre, liksom. Dette “beviser” noe i denne pasientens fantasi. Imidlertid bør man kanskje stoppe opp og reflektere over hva man egentlig sier når man formulerer ordene “alle hater meg nå” og vurdere om det kanskje kan ha skjedd noe med deg som du ikke selv helt forstår, men andre legger merke til det og reagerer med å trekke seg unna i avsky. Det vil si alle bortsett fra en ganske liten “hard kjerne” av likesinnede antitransaktivister som tilsynelatende oppfatter det som et problem at det finnes mennesker som er kjønnsinkongruente både i sin selvopplevde identitet og som kulturell kategori. Her kan vi forsåvidt bare peke på det gamle ordtaket om at man ikke bør klage over noe som man ikke behøver å utsette seg for. Det er jo ikke ditt problem. Individer som lever med kjønnsinkongruens har da problemer nok med å sortere ut hvem og hva de er om de ikke også skal antastes av evneveike fjøsnisser som fremsetter tvangskrav om at de enten må endre seg eller forlate denne verden.
På engelsk kaller man sånne som meg edgelord. Jeg vet ikke hva man sier på norsk, men vi kan forsåvidt si at mens alle edgelords er ekstremister så er ikke alle ekstremister edgelords. Galskapens rike er jo stort og vilt der det ligger, akkurat litt “utenfor” det normale. Vi kan si at det representerer menneskesinnets villmark, eller altså Utgard om du forstår hva jeg mener. Det er en svært viktig forskjell mellom det å være en vandringsmann i galskapens rike og det å ha fast adresse der. Som jeg alltid sier: I en skarp situasjon er punktforsvar den dårligst tenkelige strategi — og alle situasjoner i galskapens rike er skarpe situasjoner. Derfor må man holde seg i bevegelse og unngå den typen konfrontasjoner som tvinger deg til å forsvare et punkt – i dette tilfelle et synspunkt – mot mange tungt bevæpnede og svært bevegelige motstandere. Det er jo bare et spørsmål om tid før de sliter ned motstandsevnen din og tar deg ut. Jeg føler meg rimelig sikker på at den ovenfor nevnte Graham Linehan føler seg som om han er innesperret i et festivaltoalett midt ute på en åpen plass som er full av zombier. Han vet at hvis han åpner døra og gir seg til kjenne så vil zombiene komme styrtende mot ham fra alle kanter. Men det er ham vel unt. Jeg mener, hva er meningen med å jobbe så hardt for å forpeste livet til en så marginal og for alle andre helt harmløs gruppe? Herregud. For en dust. For et spektakulært “fall fra nåden” til å bli en patetisk figur som i sine beste øyeblikk er komisk, men for det meste bare irriterende. I enhver sammenheng hvor man snakker om frihet bør man også snakke om ansvar. Ikke minst når ytringsfrihet er et poeng man søker å trekke frem og vise til. Det er jo noen ganger lett å få inntrykk av at det de ber om er “frihet fra alle konsekvenser” av sine egne ytringer. Er det sånn ting fungerer i den virkelige verden? Jeg tror ikke det. Sosial dynamikk mellom mennesker har ikke endret seg i noen vesentlig grad på et par millioner år, selv om lokale og temporale “kulturelle koder” bevirker litt overfladisk varians i detaljarbeidet. Folk rygger typisk mange meter unna for eksempel mordere, pedofile og kannibaler (selv om de ofte har en morbid fascinasjon for slikt materiale innenfor “film noir” og kriminallitteratur)- De ønsker jo ikke å ha noen personlig omgang med sånne som har etablert permanent opphold i galskapens rike. Folk flest er normale fordi de liker det normale. De liker ikke bråk, skriking og drama. De liker ikke freaks. Folk flest liker sånne som forstår at de må oppføre seg som folk når de ferdes blant folk.
