Hat og kjærlighet mellom bloggere

Ikke vet jeg hva som foregår i det harde strikkemiljøet, men for en stund siden leste jeg noe som tydet på at sjalusi og manipulerende atferd har en tendens til å dukke opp selv blant mennesker som samler seg rundt relativt fredelige hobbysysler (selv om det sikkert finnes kung fu filmer hvor de går løs på hverandre med strikkepinner). Det var noe om hvem som satt med opphavsretten til et mønster. Detaljene er ikke viktig. Poenget ar at jeg syntes det var komisk, men også typisk menneskelig. Vi er en svært kranglete form for aper.

Skrivestilen min var etablert lenge før de fant opp internett. Jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å bli forfatter omtrent samtidig med at de begynte å rive Berlinmuren, men jeg har ikke den riktige formen for ambisjon. Det føles ikke viktig for meg “å nå ut til folk med budskapet mitt” (i den grad jeg faktisk har noe “budskap”, jeg opplever det ikke slik selv) og det betyr ingenting for meg å få ros. Tanken den gangen var at det å dikte opp historier kan gjøres til en jobb. Sånt er jo ikke uvanlig. Imidlertid er det et problem at jobben med å fremstille en halvbra roman er ganske intens i seg selv – det går ikke an å gjøre noe annet samtidig – og ingen betaler deg for dette med mindre du allerede er en etablert forfatter som har et “navn” forlagene føler seg rimelig sikre på at de vil klare å selge.

Siden går årene. Jeg strikker videre på “skriveriene” (som teknisk sett faller innunder genren “essays”) uten å bekymre meg for salgbarheten deres. Før om årene fremstilte jeg håndskrevne manuskripter i alskens “kinabøker” og denslags, men fant meg raskt til rette på nettet da dette begynte å bli vanlig på 90-tallet. Av bekvemmelighetshensyn la jeg om til engelsk, men det blir “potayto-potahto” siden jeg behersker engelsk rimelig bra. Jeg føler ikke at jeg “mangler ord” slik som med tysk, fransk og spansk. Dessuten kan man alltids søke på tema og begreper som er ukjente, lese seg opp og på denne måten oppgradere egen database. Man er jo allerede på nettet. Det er latterlig enkelt. Uansett, noe som noen ganger skjer er at noen slags personasje “får deg i kikkerten” og zoomer inn på deg med misplassert interesse som ofte handler om at “du tar feil” på en måte de opplever som provoserende, og så har vi det gående.

Det problematiske elementet i dette bildet er hva slags ting det går an å ta feil om. Man tar for eksempel feil hvis man hevder at Oslo ligger lengre nord enn Trondheim — og det er lett å bevise hvordan sakens fakta foreligger. Jeg vet ikke hva slags mental akrobatikk man må beherske for å forsvare posisjonen om at Oslo ligger nord for Trondheim, men vi kan trygt si at man feiler virkelighetstesten. Jeg stiller meg imidlertid avvisende til tanken om at jeg kan “ta feil” når jeg hevder at vin som er laget av Syrah-druer som regel er bedre på smak enn den som lages av Malbec, selv om de har omtrent samme “smaksprofil” i det store bildet. Dette er en mening. Det går derfor ikke an å si at jeg “har rett” heller, men det er fullt mulig å mene det samme som meg. Eller det motsatte. Hva så? Det er ikke relevant for saken hva “de fleste” mener. Hva jeg skal lage til middag er faen ingen sak som er åpen for demokratisk plenumsdebatt, det er ene og elene opp til vimsa i mitt personlige indre. Det jeg har lyst på er hva det blir, gitt at jeg har ingrediensene jeg behøver, ferdig diskutert.

Skillet mellom fakta (som kan bevises eller motbevises med rimelig fornuftsbasert metodikk) og meninger (som kommer fra gud-vet-hvor, men det er ikke den typen ting man kan “bevise”, alt man kan gjøre er å “påstå”) burde være enkelt å fatte — men det er det jo ikke. Hvis jeg for eksempel sier at Syrah er den beste druen og Black Sabbath er det beste bandet så betyr ikke det at jeg automatisk mener at en som foretrekker Cabernet Sauvignon og Metallica er en kjetter som jeg ønsker død og fordervelse over. Vi ville sannsynligvis ende i nevekamp på en fest, men det er en annen type problem. Det handler om hvem som kontrollerer baren og dansegulvet. Sånt er alvorlige saker. Men på nettet er det jo verken bar eller dansegulv, så det burde gå bra. Eller?

Fakta er hva enn de er uansett hva du eller jeg eller Titten Tei mener om den saken. I den grad vi klarer å ende i et spontant knivslagsmål over hvordan man skal måle breddegradene så er dette fordi vi er idioter, ikke fordi utfallet av konflikten vil bety noe for noen. På den annen side har vi det gamle romerske ordtaket De Gustibus Non Disputandum (“det går ikke an å diskutere smak”) som mer eller mindre dekker problemet med meninger. Et nærliggende meningsområde som har en viss popularitet er politikk. Hva vet vi om dette? For eksempel at det avgjøres ved hjelp av stemmeseddelen. Resten er bare støy. I en tenkt markedsplass for idèer – som reguleres av det gamle schizoparet tilbud og etterspørsel – er meninger det billigste man kan få tak i. Det folk vil ha er gode råd men de er som kjent dyre — og jo mer man trenger dem, jo dyrere blir de. I hvilken grad man blir så desperat at man begynner å lytte til meninger når man behøver gode råd er et spørsmål som ligner på det om man bør begynne å drikke sjøvann hvis man befinner seg tørst i en båt ute på havet. Noen kaller det politikk når de forholder seg til psykiatriske problemer folk opplever på grunn av forhold i samfunnet, som for eksempel angst fordi alt er så usikkert eller depresjon fordi alt er så stygt og ondt. Dette er helt vanlige foreteelser, nærmest som mentale forkjølelser. De vil ikke forsvinne selv om man “korrigerer” de forholdene man engster seg over og strør magisk alveglitter over alt det stygge.

Vi lever i et samfunn hvor man er fri til å mene hva man vil og ytre seg i samsvar med hva man mener. Dette er imidlertid veldig teknisk og juridisk som prinsipp, det befinner seg i et åndelig elfenbenstårn av idealisme hvor ingen starter noe slagsmål over meningsforskjeller som oppleves som så provoserende at det å “utslette” motstanderen, i det minste symbolsk og rituelt, blir det eneste aktuelle alternativ. Man bør for eksempel ikke bli forbauset hvis man får en på trynet dersom man snakker stygt om hovedpersonen under en begravelse. Så lenge jeg har vært her på jorda har det vært vanlig – overalt hvor jeg har vært i verden – å skille mellom “passende” og “upassende”. Man kan godt stå der i begravelsen og tenke han var en jævel og jeg er glad for at han er død men man må jo for guds skyld ikke si det høyt. Riktignok er dette et litt spissformulert eksempel, men jeg stoler på at de som gidder å lese det jeg skriver er intelligente nok til å fatte poenget. Dette med om noe er “passende” er, litt avhengig av hvilken vinkel man velger å se det fra, enten et etisk eller et estetisk spørsmål, kanskje til og med litt av begge deler for de fleste. Det er stygt å snakke stygt om de døde, ihvertfall før de har kommet i jorda og gravølet er over. Det er ikke fint å gi noen en på trynet heller, men også her virker det som om alminnelig rettsoppfatning godtar det premisset at “noen bare ber om det”. De hadde faktisk lyst til å gjøre det selv, men de behersket seg. Dette er jo selve greia, å beherske seg.

Det finnes ikke noe sånt som en korrekt mening, men vi kan godt snakke om mangel på indre logisk konsistens blant flere meninger som man finner i en og samme person. I så måte er det ikke “korrekt” hvis man på den ene hånd mener at staten er en tyrannisk makt som må ødelegges men på den annen klager når gangstere rykker inn og tar over operasjonen. Naturen liker ikke vakuum, særlig ikke maktvakuum. Det er ikke spørsmål om noen kommer med voldsmakt for å kreve en andel av greia di, det er et spørsmål om hvem dette skal være. Minst nitti prosent av oss er best tjent med at svaret på dette spørsmålet er staten. Noen få – særlig sånne som liker å slåss – ville sikkert syntes at livet var en fest hvis det var (eller ble) totalt anarkistiske tilstander, det vil si hvis statens voldsmonopol ble opphevet og all dens makt forsvant (la oss kalle det en imaginær science-fiction situasjon, jeg har ikke tenkt nøye gjennom detaljene). Jeg vedder tunga mi og begge ørene på at det ikke ville gå særlig lenge før man fikk “Mad Max” tilstander med omstreifende røverbander og det ene med det andre, og slik ville det vært inntil man fikk til å organisere noe slags nettverksbasert borgervernstjeneste — som i løpet av ikke urimelig lang tid, la oss si et par år med ustabilitet, ville manifestere seg i en ny statsmakt. Vi er bare aper. Vi behøver en overmakt som har “siste ord” i alle saker.