Ortografi betyr rettskriving eller stavemåte og er et sett av skriftspråklige normer som gjelder for et skriftspråk. Ortografi er en av fem hovedkomponenter i det grammatiske systemet. De fire andre er fonologi, morfologi, syntaks og semantikk.
(Store norske leksikon)
Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å lese korrektur. Hvorfor? Fordi du gjør alltid feil. Det forekommer nesten aldri at en tekst fremstår som hundre prosent korrekt – i henhold til intensjonen – ved første gjennomgang med et kritisk blikk. Kroppen er jo et vinglete maskineri av sjusk og omtrentligheter — og sinnet er enda verre. Nå har selvsagt ikke alle det samme ambisjonsnivået i forhold til grammatikalsk korrekthet, men jeg synes likevel at alle bør gjøre så godt de kan. Du vet. Slå opp ord når man er usikker på stavinga og den typen ting. Og sa jeg ikke noe om å lese korrektur? Jeg skjønner at det føles viktig å få mannskiten postet på nettet så snart som mulig, men det bør faktisk også føles viktig at det du publiserer representerer det beste du klarer å få til ved dette tidspunktet. Fordi det er slik det vil bli oppfattet av leserne. Selv om de ikke sier noe legger de likevel merke til sjusket ditt og dømmer deg på dette grunnlaget. Ingen må tro noe annet. Er dette rettferdig? Ja det synes jeg. Det er ingen menneskerett å være forfatter. Det er en kunst.
Juridisk sett er en ytring alt som egner seg til å “formidle et budskap”, altså inkludert handlinger, teatralske fremføringer, skulptur og dans, med videre. Språkvitenskapen har imidlertid et annet syn på saken. I den konteksten er ytring en teknisk term som kun betegner språkbruk. Dans, billedkunst og andre “symbolske aktiviteter” er slik sett ikke ytringer selv om de fremmer et budskap “på sin egen måte”. Språkvitenskapelig sett er derfor ordet ytringsfrihet fullstendig meningsløst. Poenget med å ha et språk er jo at det ikke finnes noen “grader av frihet” til å ta det i hvilken retning man vil. Det finnes korrekt språk og det finnes “andre ting”. Som vi ser må vi skille mellom språkets form – språkvitenskap – og språkets innhold. Altså hva det er man prøver å si med språkbruken sin. Når man bringer disse to sammen får vi noe som kan måles i grader av tydelighet. Eventuelt kan vi snakke om harmoni, som for eksempel at et svært seriøst budskap bør helst fremmes i et formelt korrekt språk, mens en tekst som basically bare sier “hei på deg” ikke er så nøye. Noe annet er hvor seriøst man tar seg selv. Som alle vet går det an å overdrive på dette området, men det går også an å bli alt for flippete, tøysete og overfladisk. Det er jo vanskelig å ta noen på alvor hvis de ikke tar seg selv alvorlig.
Hva er poenget med å skrive blogg i det hele tatt? Er det for å bli populær og vinne venner? Ser man for seg at det skal bli penger utav det? Kanskje man har en “politisk” agenda som man ønsker å nå frem til flest mulig med? Jeg er nokså sikker på at alle disse elementene finnes på alle bloggplattformer, inkludert denne. Imidlertid stiller jeg meg avvisende til hele konseptet med influensere. Opplegget er jo for fanden evneveikt. Hvem lar seg påvirke av en blogg? Herregud. Da må det i så fall være noe galt med dem. Du vet. Mentale mangelsykdommer, dårlig oppdragelse, emosjonell ustabilitet eller hva som helst annet i den gata. Anstendige mennesker forholder seg bare til anstendig bevisførsel. Det er ikke nok at en eller annen slyngel “sier noe som de ikke liker”. Eventuelt noe de synes er ukorrekt. Eller enda verre: At de liker noen og synes alt de sier er sant, bare fordi de tilsynelatende “er enig” med dem. Hvis man skal la seg påvirke av denslags vil man jo aldri få et fredelig øyeblikk på nettet, fordi det er – enten du har lagt merke til det eller ikke – tjokk fullt av tullinger. Meningen med skrivekunst lar seg like dårlig definere som meningen med all annen kunst. Det bare er. Det er noe folk gjør fordi de liker det. Det er ikke meningen at andre skal “forstå” det. La oss kalle det et ytringsbehov og stanse der. Ytterligere definisjoner er overflødig. Siden kommer naturligvis dette med “tilbakemeldinger” – ting folk synes de må ytre i kommentarfeltet og andre steder – men det får bli en helt annen historie.
Vi holder oss – musikalsk sett – til året 1975 og sånt som var imponerende den gangen.
