Høyre, eller høyresiden, betegner vanligvis et parti, en politisk gruppering eller en politiker med et konservativt idégrunnlag, bygget på Edmund Burkes teorier, imens venstre og venstresiden betegner en radikal, sosialistisk eller kommunistisk retning, som regel bygget på Karl Marx idégrunnlag.
(Wikipedia)
Den vanlige myten om høyre og venstre i politikken er sitert ovenfor. Burkes storhetstid var midten av 1700-tallet, mens Marx kom hundre år senere. Ingen av dem ville gjenkjent noen deler av det samfunnet vi lever i nå i dag, dersom de ble kastet inn i det uforberedte, som seg selv slik de var i sin levetid. Hadde de derimot levd i moderne tider og nå i dag vært omtrent femti år gamle, ville Burke (som var født i Dublin) nesten helt sikkert vært irsk parlamentariker på sentrum-venstresiden, mens Marx (som var født i Trier) ville hatt noen slags byråkratisk jobb i EU-systemet. Hvis de var nordmenn ville Burke ha stått i Senterpartiet og Marx i Høyre. Vi er alle barn av vår tid.
Blant norske partier nå i dag er uten tvil det mest konservative av dem – i ordets egentlige forstand – Arbeiderpartiet. Det er de som ligger tettest opp mot Burkes verdisyn: Et rettferdig samfunn preget av sterke institusjoner. Høyre var kanskje konservative for hundre år siden men nå i dag representerer de en radikal form for frihandelsideologi, nyliberalismen, som glorifiserer “konkurranse innenfor økonomien” som samfunnets drivende kraft, som ønsker svake/passive institusjoner og som ofrer nasjonale sikkerhetshensyn til fordel for økonomisk vinning for en gruppe privatpersoner. Markedet vil regulere seg selv. Den eneste tydelige forskjell som gjenstår mellom høyre og venstre i klassisk forstand er at høyrepartiene favoriserer en hierarkisk samfunnsstruktur av “klasser” mens venstrepartiene er laterale, det vil si de går for en flat struktur hvor ingen er “viktigere” enn noen andre (men mer eller mindre viktige jobber finnes naturligvis).
Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å anerkjenne at vi nå lever i en postmoderne tid som per definisjon er dystopisk. Det er en pendelbevegelse som følger naturlig etter fem hundre års modernistisk fremtidsutopi som lovet at alt ville bli bedre med ny teknologi, internasjonal handel og folkeopplysning. Vi kan se mye som har blitt bedre, ikke minst medisin og utdanning, men vi har også fått et sett med postmoderne problemstillinger som handler om klimaendringer, miljøgifter, rasering/uttømming av naturressurser og alle slags dødelige krigsvåpen i friflyt. Vi står foran en krevende tid med mange omstillinger i forhold til hva slags livsstil det er rimelig å forvente. Den optimisme som drev menneskelig fremskrittsiver fra omtrent år 1500 til år 2000 er nå enten fullstendig borte eller omsatt til transhumanistiske fantasier om menneskelig kolonialisering av andre planeter (som på grunn av grenser innenfor fysikken aldri kommer til å skje). Det å føle at “alt går til helvete” er typisk for den postmoderne ånden, på samme måte som folk trodde at fremskritt og vitenskap ville løse alle problemer i løpet av den modernistiske tidsalderen. Imidlertid har vi ikke mer rett nå enn vi hadde den gangen. Uansett hva slags utfordringer vi må konfrontere koker alt uansett ned til “en jobb som må gjøres” og ingen jobb blir bedre gjort av at man er redd og forvirret mens man gjør den.
Klassetenkningens mekanikk er deprimerende banal: Finn noen du synes er verre og mer foraktelige enn deg selv og legg dem for hat. Da blir det enklere å akseptere at mange også er bedre og mer respektable enn deg. Det er alltid lettere å bukke og slikke når du samtidig har noen du kan sparke og slå. Sånn er livet i hønsegården. Alt handler om rang. Ditt bidrag til å etablere et klassesamfunn handler om å identifisere og hate de som står under deg i rang. Uføretrygdede, utlendinger, seksuelle avvikere, kulturliberalere. De som ikke fortjener å nyte godt av samfunnsprivilegiene. Og har man vanskelig for å velge finnes alltids “de kriminelle”. Rusmisbrukerne. De multihandicappede. Tunge psykiatriske pasienter. Folk som er ute av stand til å ta vare på seg selv. Det er ikke så nøye. Poenget er at man finner noen man synes fortjener å bli hakket på. Kategoriene ovenfor er bare forslag, utvalgt blant de mest populære hatobjektene. Det finnes sikkert mange flere som er “uverdige”, jeg har ingen detaljkunnskap på dette området. Jeg er ikke selv tilhenger av hierarkisk tenkning. Fordi det er dumt og min egen hakkekylling er “det dumme”, representert ved de som er mentalt tilbakestående av ideologiske årsaker. Ikke fordi de mangler talent for å bli smartere og mer skjerpet, men fordi de tror de har noe å tjene på å være nyttige idioter for pengepappaene sine.
