Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco Bahamonde – typisk bare kjent som Francisco Franco – døde den 20. november 1975, altså for eksakt femti år siden i dag. noe som satte sluttstrek for det spanske diktaturet som hadde vart siden borgerkrigens slutt i året 1939. El franquismo kalles denne perioden her i Spania. “Francoismen”. Det går til en viss grad an å diskutere ordenes rettmessighet innenfor en akademisk-teoretisk horisont, men i praksis snakker vi om et fascistdiktatur som med sine 36 år er blant de lengst varende i sitt slag (til sammenligning varte Salazars skrekkregime i nabolandet Portugal hele 48 år). Det er rimelig å hevde at denne erfaringen har gitt spanjolene noen grad av “allergi” mot politikere med autoritære tendenser, slik at landet er ikke “lettstyrt” for noe parti.
Nylig så jeg utlyst på fjernsynet en spørrekonkurranse de kaller el franquizmo, som kanskje er et tegn på at ikke alle har et like dystert forhold til denne perioden av Spanias fargerike historie, men på den annen side har de funnet og gravd ut mer enn 6000 “uoffisielle gravsteder” med rester etter mennesker som regimet henrettet og gravde ned i hemmelighet, så det er ikke akkurat noen spøk heller. Hvordan forholder man seg til slikt? Selv har jeg alltid hevdet at en levende død er en som har mistet – eller blitt fratatt – evnen til å le av ting. Det er forsåvidt ukontroversielt i forhold til de fleste tradisjoner innenfor mystikk og metafysikk å hevde at “den boblende latteren” er selve livets energi som vil ut i verden og delta i alt kaoset som foregår der ute, mens en mutt og taus person som aldri ler av noe er “dødsmerket”. Det er typisk for enhver diktator at de søker å “tørke fliret av folk” og få dem ned i en fryktsomt knelende posisjon.
Det finnes ingen seriøs diskusjon rundt hva livstegn består i. Sang, dans, latter og alminnelig munterhet. Fest og glede. Samtidig vet vi alle at det finnes folk som ikke tåler sånt. De foretrekker en mer “maskinell” form for orden, preget av ord som lydighet og underkastelse. Av åpenbare årsaker preger dette alle organiserte religioner – ikke minst den katolske kirken i Spania – som selvsagt aldri har vært noe annet enn politiske maktinstrumenter. Jeg har ikke innsikt nok i alle de kosmiske mysteriene til å hevde at det finnes eller ikke finnes en Gud, men jeg kan i det minste si at dersom Gud finnes så er han nokså sjenert og tilbakeholden. Det er jo i det store og hele opp til menneskene å sortere ut sine egne saker og få de riktige tingene gjort i riktig rekkefølge uten bistand fra noen overnaturlig gudsmakt. Hva folk ønsker å tro får bli opp til dem selv, men i praksis er vi alle like. Vi er bare dumme dyr som lever et kort lite blaff av et liv, så er det slutt. Ingen vet noe mer enn dette. Den store skillelinjen mellom mennesker handler om noe helt annet, nemlig om du aksepterer tanken om å mishandle og utnytte andre til din egen vinning. Synes du det må være greit å bløffe, lyve, snyte og føkke over folk? Du vet. “I visse tilfeller” og når de ikke er en del av ditt miljø. De er ikke din familie og ikke dine venner så da er det ikke ditt ansvar å behandle dem skikkelig og respektere rettighetene deres.
Jeg husker året 1975 som da jeg begynte på ungdomsskolen. Det er jo en betydningsfull begivenhet for de fleste. På den tiden var det ingen som dro på ferie til Spania, eller engang til utlandet i det hele tatt, bortsett fra Sverige (men jeg er ikke sikker på om Sverige teller som “utlandet” i noen egentlig forstand). Riktignok var det vanlig å si reis til Mallorca på den samme måten – og med den samme betydning – som man også kunne si dra til Bloksberg (som også er et sted som faktisk finnes i geografien), men folk uttalte det som Mallorska og ikke Majorka, som er det korrekte. Etterhvert ble det imidlertid klart at det fantes en kis som het Franco, som var (den gangen) den siste fascistdiktator i Europa, men han er død nå. Du vet. Temaet kom opp som et ledd i den vanlige undervisningen på skolen. Jeg reiste ikke selv til Spania før på 80-tallet og da var de mer eller mindre ferdig med “den store omstillingen” til et demokratisk samfunn med åpne valg til politiske poisjoner og alt det der. Ting var jo ganske shaky umiddelbart etter at Franco døde. Hva skjer nå? Det var mange som ville fremføre diktaturet, men beslutningen lå til sist hos Juan Carlos I, som ble innsatt som konge to dager senere. Hans ønske var at Spania skulle bli et “parlamentarisk monarki” i likhet med for eksempel Norge og Nederland, så dermed startet prosessen med å bevege statsmakten i denne retningen. Det var ikke smertefritt men etter litt om og men utviklet Spania seg til å bli dem moderne demokratiske staten det er nå.
Det passer seg å avslutte med noe som relaterer til perioden.
