De har gryselig gode tomater i Spania. Alle vet det. Min favoritt – for tiden – heter Monte Rosa og de selger dem i pakker av tre og tre på den lokale superen for den nette pris av 1,35 euro. Og de er noen store slaboler som smaker intenst av “sånn som tomater bør smake” slik at dette er noe jeg kan venne meg til uten forbehold. Sammen med godt brød, skinke av superb kvalitet, Gran Reserva manchego – ost som koster 60-70 kroner i Norge – til 2,20 euro for en flis, olivenolje og noe småplukk ellers, utgjør dette en tidløs lunsj som er sin egen forklaring på hva som er meningen med livet. Det er nok til at man glemmer det depressive nyhetsbildet fullt av krig, pest og hungersnød for noen minutter. Jeg kan jo ikke gjøre noe fra eller til med disse tingene uansett, så hva er poenget med å ta til seg en overdose slik informasjon hver jævla dag?
Noe jeg stadig hevder er at folk som har det bra – tross alt – ofte viser en tendens til å glemme dette i sin iver etter å klage over alt som ikke er til deres umiddelbare tilfredsstillelse. Ganske interessant psykologi, det der. Verden er full av små lokale “helveter på jord” mens i de mer priviligerte delene av den sutrer folk over småting som knapt spiller noen rolle i forhold til deres generelle nytelsesprogram. Husker du eventyret Prinsessa på erten? Jeg tror det er HC Andersen, men det kan også være en av de andre. Det er ikke viktig. Poenget er at hva man plages av er temmelig relativt. Jeg kan ikke svare for noen andre enn meg selv, men fra min synsvinkel virker det som en frapperende mangel på sunt skamvett ofte fyller hele horisonten til “de priviligerte klasser” med en utidig vilje til å sutre og klage over alt mulig. Herregud. Hvorfor er det så få som heller fokuserer på alt som er bra i livet? Jeg forventer ikke noe svar.
I denne postmoderne tidsalderen finnes noe som heter FOMO. Fear Of Missing Out. Angsten for å gå glipp av noe, eller at “de andre” skal stikke av med alle godsakene mens man selv ikke følger godt nok med på det som skjer. Du vet, Man må jo være litt på hugget for å bli en vinner i livets store konkurranse. Noe av det første jeg skrev i denne bloggen var om minner fra barneskoledagenes “idrettsdager”. Det var hva de kalte det den gangen, men det heter sansynligvis noe annet nå, kanskje “aktivitetsdag” (om ikke det også krenker noen). Uansett, poenget var – og er – at skolebarna delte seg grovt sett i tre grupper. De som konkurrerte om å vinne, de som konkurrerte om å ikke komme sist, og de som saboterte hele mannskiten og “gikk sine egne veier”. Jeg tilhører åpenbart den siste gruppen. Ikke fordi jeg var dårlig i idrett men fordi jeg ikke skjønner poenget med å gjøre alle ting i livet om til et jævla kappløp. Det betyr virkelig ingenting for meg hvem som vinner og hva de får i premie. Om folk roser meg eller kjefter på meg er hundre prosent uvesentlig. Jeg kommer ikke til å endre på mine egne planer og opplegg uansett hva slags “tilbakemeldinger” som kommer — og jeg er dårlig i stand til å forstå de som “justerer seg i forhold til hva de andre sier”. Min ryggmargsrefleks overfor sånt er kald forakt. Derfor har jeg ofte spøkt med at jeg er en sosiopat — men dette stemmer selvsagt ikke. Jeg tar jo hensyn. Det er bare at jeg ikke på konsekvent vis innretter meg i henhold til andres meninger. Det er jo jeg som bestemmer.
Vi runder av med litt nyere tungrock fra Brasil.
Ja de tomatene smaker nok veldig godt!
Idrett – ja jeg likte å vinne – og jeg vant – og var i den klassen hvor det var om å gjøre å være best. Så dreit jeg plutselig i alt – var med i “de tøffe sin klubb der man lærte å røyke – forberedelse til ungdomsskolen” – og fulgte massen og kanskje feil masse – for der var som du skriver, tre masser. Sånn går dagene – og i dag er voksenlivet godt.
Tomatene er perfekt tomatiske og fungerer i enhver tomatsammenheng. Forøvrig er det å si at jeg har aldri likt “snille piker” i noen som helst slags forstand. De kjeder meg — og den verste synden som finnes er jo å være kjedelig.