Fjesing – trachinus draco – er tradisjonelt en litt småskummel fisk som graver seg ned i sand slik at folk kan stikke seg på noen giftpigger den har langs ryggen hvis de er uheldige og tramper på den uti vannet. Etter hva jeg hører kan det gjøre ganske dramatisk vondt men det er ikke dødelig farlig. Dette er bare èn av mange gode grunner til å bruke “badesko” når man vasser på grunt vann — men nok om det. Fjesing har blitt et verb nå. Du vet. Noe folk gjør på nettet. Ordet er som du ser inspirert av Facebook – det heter Fjøsboka på norsk – og betyr den formen for selvfremstilling som folk typisk gjør på dette og lignende nettsteder. Ofte men ikke alltid sosiale medier. Det går jo an å drive med fjesing på en blogg også. Prinsippet er alltid det samme: Du presenterer fjes. Du snakker om deg selv. Det skal være “ekte og ærlig” på en litt sånn der Tore på Sporet måte, altså “sosialpornografisk” i formen. Eller “selvutlevering” om du vil. Det behøver ikke å være sant, eller engang interessant, men det bør helst være dramatisk.
Jeg kan huske at ordet fjesing noen ganger har blitt brukt om folk – han eller hun er en jævla fjesing – men jeg har aldri skjønt helt hva det betyr. Det virker ikke som et kompliment, men bortsett fra dette forstår jeg ikke hva metaforen handler om. Vi kan vel si at det finnes mange sånne ord som verken er her eller der i objektivt meningsinnhold men den som ytrer seg mener formodentlig å uttrykke en følelse mer enn å komme med et presist begrep. Jeg husker for eksempel en som pleide å si hottentott om folk han syntes var tvilsomme. Javel? Ofte vet jeg ikke hva jeg skal tenke, enda mindre svare. Så vidt jeg vet er ordet hottentott en nedsettende betegnelse på individer fra folkegruppen khoikhoi, som igjen er en undergruppe av khoisan (eller bare san), som er en urbefolkning i Sør-Afrika. Ingen vet hvor ordet “hottentott” oppsto, men om vi antar at det har noe å gjøre med rasisme så bommer vi sikkert ikke helt. Uansett, nå er vi i kålåkeren, for poenget her er jo fjesing, altså verbet. Noe man gjør. Vise fjes, men ikke nødvendigvis “ditt sanne ansikt”. Som mange har lagt merke til snakker jo ikke nettfolket alltid sant om alle ting.
Selv er jeg på nettet for å skrive, ikke for å fjese. Jeg er jo ikke noen interessant person. Bare en vanlig kis. Jeg bruker meg selv som litterært instrument, ikke som “begivenhetenes sentrum” i en akt av bekjennelse. Det er ikke viktig for meg om jeg blir forstått eller likt av leserne, jeg er mer interessert i selve tekstens dynamikk. Historiefortelling, kan du si. Mye er “inspirert av virkeligheten” men det handler om noe helt annet. Det er notorisk vanskelig å definere kunst men om vi likevel skal si noe om saken så handler det om et “behov for å lage ting” som ikke nødvendigvis er nyttige. Inkludert det å skrive tekster som ikke har noe annet poeng enn å eksistere i sitt eget univers. For omtrent tyve år siden begynte jeg å henge på en musikkvideo helt til sist i teksten, først bare for moro skyld, fordi det var et slags svar til noen som klagde (i kommentarfeltet) over at jeg ikke alltid var lett å forstå – dette var mens jeg skrev på engelsk – så jeg mente at hvis jeg legger ved en musikkvideo så får de ihvertfall noe de ikke behøver å anstrenge seg for å tyde. Dessuten har jeg jo en fortid i musikkindustrien, som igjen er en konsekvens av at jeg er en musikkelsker. Alle forstår jo musikk. Det henvender seg direkte til følelseslivet, uten å ta omveien rundt den analytiske hjernen. Om man siden liker sangen er en annen sak, som handler om det vanskelig diskuterbare temaet smak. Men sånn er det.
Denne gangen henger jeg på noe ganske genialt som jeg oppdaget i året 1978.
