Spørsmålsstillingen har alt å si hvis man prøver å lokke folk til å si sannheten om sitt eget liv. Nesten alle lyver om hvor bra de har det – av ulike årsaker – mens “et demokratisk flertall” overvurderer sine egne evner på det groveste. Senere stiller de seg uforstående til hvorfor de opplever så mange vanskeligheter. Det er forbløffende vanlig at folk er skeptiske til andres evne til å ta kloke beslutninger, men selv har de full kontroll. Hvis alle tenker dette, hva er det da som egentlig foregår med dem? Det vi skal frem til er samfunnets juridiske grunnlag. Hva slags type lover behøver vi og hvordan skal vi gå frem for å lage dem? Mye er selvinnlysende og handler om hva som er kulturell sedvane og sosiale normer blant mennesker, mens andre lover er mer “tekniske” og ikke umiddelbart begripelige for alle — men vi må likevel ha dem fordi de markerer grensene for hva man kan gjøre og ikke gjøre. Du vet. Hva som er “innenfor”.
Det er vanligvis fornuftig å holde seg “godt innenfor” hvis man er i tvil om hvor grensene går. Alle skjønner dette. Derfor bør vi reflektere over dette med å balansere langs kanten. Hvorfor opererer folk i faresonen? Noen gjør det fordi de er emosjonelt perverse. De får et kick ut av å bøye, tøye og bryte loven. Dette er den psykiatriske delen av skalaen. De er få men veldig flamboyante. De får uforholdsmessig mye oppmerksomher fordi de beste historiene handler jo om fantasifull kriminalitet. Vi liker ikke det skitne og det banale. Men de fleste “småforbrytere” gjør det av fornuftige årsaker, altså for penger, makt og andre fordeler. Dette er den forretningsmessige jungelgeriljaen av den typen som derfor med noe regelmessighet behøver advokat. Mesteparten av det vi kaller nærlingslivet jobber ut ifra en kriminell etikk, det vi si at de henfaller automatisk til argumentet om hva som er lovlig (i juridisk forstand) heller enn hva som er riktig (i moralsk forstand). Frimarked er en ideologisk fantasi om mennesket som rasjonell aktør, men alle som vet noe om mennesker vet jo at vi er irrasjonelle skapninger. Vi drives ofte av helt andre motiver enn hva som er “bra for oss”.
Det finnes en verden vi ønsker å se, men dette er nesten aldri den virkelige verden. Likevel er det svært vanlig ute blant folk å fatte beslutninger basert i deres ønskeverden. På forskjellig vis og i varierende grad er folk fulle av protest overfor den virkelige verden. Det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Vi kan se positivt på saken og si at de drømmer om en bedre verden, men vi kan også betrakte det negativt og kalle dem idioter. Virkeligheten er hva den er. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer med hverandre så er det aldri terrengets skyld — og hvis du har et dårlig kart gir det ingen mening å følge det videre etter å ha oppdaget at terrenget går sine egne veier. Såpass bør alle skjønne. Problemet er bare at folk ofte har et romantisk “ønske om å tro” som kan være mange ganger sterkere enn realitetssansen deres. Her kommer ironi inn i bildet, fordi selv om man skulle ønske at folk tok bedre vare på seg selv – og hverandre – så kan ikke samfunnet satse på at “ting vil ordne seg”. Det er nødvendig å lage lover som minsker sannsynligheten for at folk vil gjøre skade på seg selv og andre med alle de gale påfunnene sine. Det er derfor ordet frihet aldri er noe realistisk politisk tema, ihvertfall ikke i Norge, hvor folk flest har et sett med godt ivaretatte rettigheter og privilegier. Kontoen er allerede makset ut.
Jeg har selv svært liten sans for anarkister. Det er nødvendig å ha en sterk stat med et kompetent byråkrati. Det er også nødvendig å ha lover og streng regulering av “markedet”. Når det er sagt så er jeg ingen kommunist heller. Det er en dårlig idè å etablere et opplegg med offentlig mikroadministrasjon av alle små forhold i menneskelivet. Vi behøver å ha en romslig arena for “private tiltak” og alskens idiosynkratisk virkelyst som individer måtte ha — og den må være bygget på det prinsipp at folk kommer til å bøye, tøye og bryte loven; hver dag, til alle døgnets tider, alle dager, året rundt. Sånn er virkeligheten. Strafferett er dessverre et nødvendig virkemiddel hvis man ønsker et fredelig samfunn. Se på nyhetene. Det er alltid en lang liste med straffbare forhold som har skjedd i løpet av det siste døgnet. Selvsagt er det nødvendig å ha patruljerende politi, etterforskere og det ene med det andre. Hvorfor skulle meningene være delte om den saken? Vi behøver imidlertid en sterk arbeidsrett mangedobbelt så mye som vi behøver en sterk strafferett. Sjansene for at man skal bli utsatt for en forbrytelse er jo hundrevis av ganger så stor i arbeidslivet som i privatlivet. Hvor tror du det finnes flest psykopater som vil føkke deg over og stikke av med pengene dine? Du svarer korrekt hvis du tipper at det er blant de som typisk henfaller til ordstillingen “det er ikke ulovlig”. En normalt “hederlig” kjeltring vet jo at de bryter loven. Det er en del av risikobildet i bransjen. De protesterer ikke mot loven. De forsvarer seg ikke hvis de blir tatt på fersken. De gjør ikke motstand hvis de blir arrestert. De bare forholder seg rolig og avventer sakens gang. Dette er realisme i praksis, mens de forretningsmessig orienterte lovbryterne “føler at de bør ha lov” og kan typisk bli både høyrøstede og truende hvis de blir tatt på fersken. Og noen ganger påstår de at de har blitt usatt for en konspirasjon.
Grovt sett er høyresiden av politikken fokusert på strafferett mens venstresiden er mer orientert mot arbeidsrett. Det er i utgangspunktet ingen motsetning her, men uhederlige politikere klarer likevel å etablere frontlinjer i folks fantasi, sånn at publikum får et urealistisk bilde av “hva som er farlig” via alskens fantasifull skremselspropaganda. Nå er vi tilbake ved prinsippet om at folk sjelden er rasjonelle skapninger. De velger ikke det alternativet som er “best for dem” ut ifra en strengt objektiv og materiell helhetsvurdering, men det alternativet som “føles riktig” på noe slags sentimentalt plan. Dette siste er imidlertid ikke realistisk. Uten at vi behøver å bli spesifikke vil jeg tippe de fleste forstår at det finnes folk de ikke går bra sammen med. Det finnes “umulige” mennesker. Ikke at de nødvendigvis er umulige for hele verden og alle andre, men de er “umulige for deg”. Det fungerer bare ikke. Så hva gjør du? Du holder naturligvis avstand — og når dette ikke er mulig så bruker du minst mulig tid og krefter på sånt som du ikke liker. Gjør alle transaksjoner korte og saklige. Stemmer det? Det stemmer for meg, men jeg tror ikke mitt opplegg er det mest vanlige. Jeg synes jeg kan observere – ute blant såkalt vanlige mennesker – en tendens til å være urimelig sterkt fokusert på forhold man ikke liker. Noen snakker knapt om andre ting. Du vet. Skattetrykk, innvandrere, trafikkreglene, været. Alltid skal det klages. Hvordan stemmer disse ved politiske valg? Mitt inntrykk er at de fleste av høyresidens velgere er noen jævla sutrete pyser. Hva er greia? Hvis du ser et problem som ikke enkelt kan omskapes til en jobb det er mulig å gjøre så ser du ikke noe realistisk problem. Prøv å få kontroll på angsten din. Du vet. Ta deg en drink. Spis valium. Hva vet jeg? Bare hold kjeft med all denne gråten fordi den går folk på nervene. Det forekommer aldri at en jobb blir bedre gjort fordi folk gråter mens de holder på.
