Det påstås at en fremtid uten fossilt brennstoff betinger atomkraft dersom dagens energibehov skal kunne fremføres. Ellers vil man rett og slett ikke kunne levere de massive mengdene elektrisitet som kreves for å engang drifte en “forventet normal levestandard” hos de som har dette nå i dag, i de rike deler av menneskeheten, langt mindre alle de som venter på å bli løftet ut av fattigdom og inn i den vidunderlige nye verden av mekaniserte hjelpemidler. Det finnes imidlertid visse politiske problemer med atomkraft. Folk er redde for jævelskapen.
Når det gjelder dette med å brenne kull, olje og gass så er vi minst tyve år på overtid, slik at hvert døgn vi fortsetter å la det brenne vil måtte betales med noe slikt som ti år med lidelse i andre enden, dersom noen i det hele tatt overlever skadeverket som pågår. Vi vet allerede at vi ikke vil klare 1,5-gradersmålet, prognosen ligger nærmere opp mot det dobbelte. Det går for tregt. Folk skjønner ikke alvoret i situasjonen, selv når de står til knes i vann og gråter over skadene på hus og hjem, mens skogbranner raser på den andre siden av fjellet.
Mens dette skrives pågår World Economic Forum (WEF) i Davos, Sveits. Jeg så at den amerikanske politikeren John Kerry under sin tale sa det er bra at de er samlet slik, så de kan ta tak i klimaproblematikken. Han brukte ordene “redde verden”. Ja særlig. De sier det samme hver gang, uansett hvilken bokstavklubb som holder møte. COP, WEF, WTO, hva har du. De vil gjerne, men det er “en prosess”. Hva kan man si? Ja selvsagt. Alt som inkluderer et antall mennesker er som å gjete katter. Alle går sine egne veier, både metaforisk og bokstavelig. Ingen vil gi fra seg noen av de fordelene og fine tingene som de etter sin egen mening har jobbet hardt for å oppnå. Ikke der, ikke her, ikke noe sted. Folk vil ha mer og mer, ikke mindre. Dette gjelder enten de er fattige eller rike (men særlig hvis de allerede er rike).
I mellomtiden brennes fossile stoffer på full blås. Så å si alt vi kjøper er pakket inn i opptil flere lag med plast. Bare harde politiske tiltak med skatt og subsidier kan motivere endringer i denne atferden, men ingen tør å gjøre det som er nødvendig fordi da vil folk stemme dem ut ved neste valg. Situasjonen blir heller ikke bedre av at det finnes et ganske betydelig antall mennesker som fornekter hele klimaproblematikken og istedet går inn for å åpne både nye kullgruver og oljefelter, slik at vi får mer fart i økonomien. Organiserte desinformasjonskampanjer foregår under dekke av ytringsfrihetsprinsippet. De bryr seg lite om hva som er sant og usant, de vil ha penger og fordeler med alle midler, mest mulig og raskest mulig. Det finnes ingen regler. Alt som finnes er det du vil ha og de som står i veien for deg. Det du vil ha er per definisjon “fremskritt” og gode ting, mens det de andre vil ha er marxistiske transvestitter som driver organisk landbruk med solcellepaneler.
Så — det er liten grunn til optimisme. Hvilket imidlertid ikke betyr at vi bør gi opp og sette oss ned for å vente på døden, vi kan bare ikke regne med at det kommer til å eksistere noen stabil samfunnsorden på globalt nivå om 10-20 år. Det første og mest nærliggende problem er en kollaps i matvarehandelen. Norge er ikke godt posisjonert for å stå av dette. For øyeblikket dekkes omtrent halvparten av befolkningens kaloribehov gjennom import, mens hva vi bare må karakterisere som en systematisk nedbygging av norsk landbruk fortsatt går for fulle seil, både på arealsiden og ikke minst på kompetansesiden. Ved dette tidspunkt bor godt over åtti prosent av Norges befolkning i byer — og de fleste av dem duger ikke til noe som helst. De jobber i servicenæringen alle sammen og er hjelpeløse som fugleunger i det praktiske liv. Et program for støtte til nyetableringer av små landbruksprosjekter ville vært ønskelig og et godt tidspunkt å starte er nå, mens vi har ganske godt pusterom. På den annen side, det er jo typisk menneskelig å vente til omstendighetene tvinger frem nødvendige handlinger.
