Som alle øyeblikkelig ser er ikke bildet ovenfor fra Stonehenge, men fra Ring of Brodgar på Orknøyene, for å fremføre temaet fra det forrige jeg skrev (i går). Anlegget er tusen år eldre og vel så imponerende som den litt mer klaustrofobiske sammenstillningen av gigantsteiner på Salisburysletten, først og fremst på grunn av selve “hengen”, det vil si grøfta som markerer grensen melleom selve innhengningen og landskapet rundt. Den er jo tre meter dyp, ni meter vid og 380 meter lang, for det meste hakket ut av berget nedenfor, som med normal masseberegning for gravearbeider tilsvarer omtrent tyve tusen kubikkmeter løsmasse, eller en aldeles absurd stor jobb å sette igang med når alt man har er redskap av stein og horn, med flettede kurver til å bære gravemassene i. Vi kan i det minste fastslå at det må ha vært viktig for dem å bygge dette anlegget. Hva drev folk med på Orknøyene for fem tusen år siden? Vi vet ikke. Imidlertid har mineralprøver påvist at den såkalte altersteinen i Stonehenge sannsynligvis kommer herfra. Hva betyr det?
Som ekte murer med kompetanse på emneområdet “steinarbeider” har jeg lov til å kødde med de teoretiske murerne som historisk sett kalles “frie og assosierte murere” – altså frimurere – og påstå at hemmeligheten deres består i at de ikke har noen hemmelighet. Imidlertid vet de noe om menneskenaturen. Ved å late som de har en hemmelighet blir jo folk nysgjerrige og vil vite hva det er. Vi kan godt kalle det psyops hvis du vil. Psykologiske operasjoner. Det vi vet er at visse personlighetstyper – det vi kaller “søkere” – tiltrekkes av sånne opplegg og vil frivilling underkaste seg disiplinen og prøvelsene som må til for å innvies i den angivelige hemmeligheten. Derfor må man først og fremst ha et imponerende opplegg som ser både mystisk og hemmelighetsfullt ut. Vi kan kalle dette attraksjonen. Det som tiltrekker. Folk melder seg inn i sånt fordi de antar de vil få noe igjen for det. I mellomtiden jobber de for operasjonen, hva nå enn den består i, som regel et mer komfortabelt liv for folka i ledelsen og fint lite annet. Det spiller egentlig ingen rolle i praksis så lenge kraften til attraksjonen ikke forminskes av forhold ved operasjonen. Det blir en balansegang. Poenget her og nå er uansett akkurat hva overskriften sier: Ylvis forstår meningen med Stonehenge, det vil si at det finnes ingen mening ut over det at man skal tiltrekkes av greia og bruke tid på å spekulere rundt hva det betyr. Ved et tidspunkt fantes det sannsynligvis et stort organisert opplegg rundt det hele . med ritualer, innvielser og det ene med det andre – men nå er alt som står igjen noen urimelig digre steiner som er arrangert på en snedig måte. Nå følger videoen Ylvis lagde for snart tyve år siden, så fortsetter teksten videre nedenfor.
Den tidligere nevnte altersteinen kommer hundre prosent beviselig fra det som kalles The Orcadian Basin, som også inkluderer Orknøyene, men vi kan ikke helt kategorisk si noe mer enn dette. Imidlertid skal det mye til for at det er noe annet som ligger bak det at noen har drasset en to og et halvt tonn tung stein fra helt der i nord til helt der i sør uten at de samme folka som holdt på med denslags på Orknøyene var involvert. Transportjobben er nokså imponerende i seg selv, men det er forsåvidt typisk for hele Stonehenge. Det de kaller blåsteinene kommer jo fra Wales. En gammel legende forteller at trollmannen Merlin reiste til Irland og stjal en steinring der, som han siden på magisk vis fraktet til England og satte opp på Salisburysletten (som da Stonehenge ble bygd allerede var et mer enn to tusen år gammelt samlingssted). En slik historie kan romme en kjerne av sannhet om hvordan blåsteinene havnet der. Ofte gjennom historien på denne britiske øygruppen har det jo vært litt her og der med grensene mellom Irland og Wales. De har ikke nødvendigvis gått i irskesjøen — heller ikke i forholdet mellom Irland og Skottland, for den saks skyld. Men det blir en digresjon.
Vi mener at det finnes en distinkt atlantisk kultur som er fokusert rundt den naturlige sjøfartsruta for samferdsel mellom Middelhavet og landene langs Atlanterhavets kyster, inkludert Danmark. (De har jo funnet glassperles fra Amarna i Egypt i danske bronsealdergraver.) Hva folk tenkte og trodde på er det vanskelig å si noe om, men vi finner i det minste et nivå av samsvar i estetikk, kunstuttrykk, gravskikk og bygningsteknikk langs denne ruta — og vi bommer vel ikke totalt når vi antar at det som for det meste sto i hodet på folk den gangen var å skaffe seg noe å leve av med alle tilgjengelige metoder. Folk tenker jo fortsatt slik. Hvis noe virker så går de for det. Og hvis ikke? Da finner de på noe annet. Hvor lenge har folk vært til sjøs med hva enn slags båter de fikk til å bygge der og da? Dette er et minst like kontroversielt spørsmål som hvordan de fikk til å bygge ting med så perverst stor stein; opptil flere hundre tonn. Ofte som en kombinasjon av de to, særlig i Egypt, hvor de beviselig har fraktet “umulig” stor stein over Nilen på noe slags vis. Det lar seg gjøre. Det har jo blitt gjort. Vi vet bare ikke hvordan de fikk det til.
Det er her noen synes det er passende å trekke inn “utenomjordiske” — som i prinsippet blir det samme som å si at Merlin fløy til Irland og hentet hjem en steinsirkel ved hjelp av magi. Vi støter mot det samme gamle problemet. Hvorfor akkurat denne steinsirkelen? Og ikke minst, hvorfor bare denne? Hvis noen – utenomjordiske skapninger, trollmenn eller hva som helst annet – har makt til å omkalfatre på tusenvis av tonn med stein hver eneste natt burde vi finne spor etter dem overalt. Men det eneste vi finner er de vanlige sporene etter mye hardt arbeid utført av et stort og godt organisert mannskap. Spørsmålet må bli hvorfor dette ikke er nok for så mange. De krever typisk en forklaring som gjør oss som lever nå til “bedre” enn de som levde da. Deres verden var primitiv og uvitende. De hadde ikke penger, maskiner og masseproduksjon. Ikke desto mindre fikk de til å bygge ting som folk står og gaper over den dag i dag. Det er litt kognitiv dissonans her. Folk føler muligens en slags protest ved tanken på vi ikke alltid og på alle måter er “bedre” enn primitive folkeslag både før og nå. Hva er det som skjer med dem? Sterke følelser kommer inn i bildet. Skjellsord blir skreket. Til sist blir de liksom bare stående der og dirre. Hvorfor er det så vikig at det ikke var egypterne som bygde pyramidene? Det er noe psykiatrisk som foregår her. Selv er jeg ikke engang særlig interessert i hva tidligere tiders folkeslag “mente” med alle påfunnene sine – jeg har jo ingen grunn til å tro at de skjønte noe mer enn oss – men det er fascinerende å se hvordan de gjorde jobben, både som helhet og i studiet av snedige løsningsdetaljer.
Hvor gammel må noen være før det er greit å avskrive dem som idiot? Jeg mener, vi kritiserer jo vanligvis ikke barn når de presenterer fantasifulle forklaringer de har tenkt ut på egen hånd. Vi synes tvert imot at det er litt gøy og oppfordrer dem til å fortelle mer. Men bare inntil et visst punkt. Barnas logikk minner litt om den der med “tusen apekatter på tusen skrivemaskiner” i den forstand at plutselig smeller de av et gullkorn uten engang å forstå dette selv — men det kommer snart en alder når vi forventer en mer realitetsorientert innstilling hos dem, selv om de ennå er små. Når skjer dette? La oss si det er en del av de vanlige tenåringstraumene. Nå stilles det sannferdighetskrav. Vil du bli tatt seriøst? Da må du oppføre deg på en seriøs måte. Vi har ingen formelle overgangsriter i vår kultur. Konfirmasjon er det eneste som ligner, men dette har ikke vanligvis noen betydning for kandidatene, ut over at de vanligvis får tildels ganske betydelige gaver i form av kontante penger. Sånn var det for meg også. Jeg var forsåvidt allerede i “jobb” – jeg gikk med avisen og gjorde diverse “småjobber” på annet vis – men konformasjonspengene var likevel det første beløpet jeg fikk tak i som jeg følte var “seriøse penger”. Litt over et halvt års lønn med det opplegget jeg hadde da. Jeg tenkte stereoanlegg. Og slik ble det, til tross for at foreldrene mine mente at “sparing” var veien å gå. Herregud. Skjønner de virkelig ikke at selv om jeg eventuelt hadde spart pengene så ville jo stereoen stå øverst på listen over ting jeg sparer til? “Spare til egen bil om fire år” virker litt i overkant abstrakt når man bare er fjorten.
Først er man barn. Siden blir man voksen. Dette er ikke egentlig to forskjellige verdener, men man vil bli behandlet ulikt av folk rundt seg. De har andre forventninger og andre krav. Men hva teller som voksen? I våre dager har vi noen klart definerte aldersgrenser, uansett individuelt utviklingsnivå forøvrig, men i tidligere tider handlet det sannsynligvis om at man havnet i “voksteren” som puberteten blir kalt der jeg kommer fra. Kroppen endrer seg jo tildels ganske betydelig i løpet av bare et år eller to — og hodet følger etter så godt det kan. Blant femtenåringer finner vi stor varians i fysisk og mentalt utviklingsnivå, men det er alltid noen i en typisk ungdomsskoleklasse som man godt kunne kledd opp i et egnet kostyme – si for eksempel en dress – og presentert som troverdig tredveåring (forutsatt at de ellers holdt kjeft). Noen er tidlig ferdig med denne prøvelsen, mens for andre drar det mer ut i tid. Puberteten må man uansett gjennom før man med noen rimelighet kan kalles “voksen”. Siden kommer selvsagt det gamle problemet med å “vise at man er voksen” som mange sliter med ganske lenge og som noen aldri helt finner ut av. Kanskje har de ikke lyst engang. De ser på den voksne verden og hvordan tingene fungerer der. Så sier de ikke faen. Sånt skjer. Flertallet vandrer imidlertid langs det vi kaller “den brede vei”. Du vet. Det normale. De bare biter tenna sammen og tar imot hetsingen fra de eldre når de første gang havner i arbeidslivet og den typen ting. All slags pek, prænk og practical jokes tilfaller jo vanligvis de ferske. Hvis de er kloke skjønner de at dette er bare enda en prøvelse. Så lenge man ikke viser noen “interessante reaksjoner” går de fort nok lei av greia. De mindre kloke har imidlertid en tendens til å ta alt veldig personlig. De er ute etter meg. Siden henfaller de til spørsmålet “hvorfor” selv om det ikke finnes noe svar av den typen de tror. Folk er jo sånn mot alle. Dette er menneskets natur. Vi plager hverandre bare for gøy.
Tidligere tiders mennesker har sannsynligvis hatt mye mer omstendelige overgangsriter – det å gå fra barnets verden og bli tatt opp i klanen, eller noe sånt, som “fullverdig medlem”, er en svær greie i livet deres den dag i dag – som først og fremst har blitt designet for praktiske hensyn. De er jo ikke barn lenger — men hvor “voksne” er de strengt tatt? Det blir et spørsmål om hva voksenlivet handler om. Skolen har en slik rolle i de postmoderne industrisamfunnene. Vi sier jo mer eller mindre rett ut at hensikten med folkeskolen er å oppdra og utdanne barna slik at de er forberedt på voksenlivet når det kommer. Idèen er å sortere barneflokkene sånn noenlunde etter aldergruppe – eller noe annet hvis dette er lokalt mer hensiktsmessig – og siden “trene” dem til å bli selvstendige individer — med mer eller mindre suksess. Hva slags opplegg for “skole” hadde de for fem tusen år siden? Uansett hvor primitivt et folkeslag måtte fremstå vil de alltid ha kulturelle normer, koder og tabuer; men ikke alltid på en måte som virker forståelig fra vårt perspektiv. Til og med ganske enkle dyr har jo sine opplegg for sosiale distinksjoner, rangordninger og den typen ting, gitt at de ellers lever i en flokkstruktur. Ikke alt mennesker gjør er “typisk menneskelig”. Mye er ting vi også ville gjort hvis vi ikke var “intelligente”. Livet er faktisk fullt av selvfølgeligheter. Ting vi vet på en sånn måte at vi aldri behøver stanse og tenke oss om to ganger. Vi har lært hva som er hva èn gang for alle. Gitt at man ellers ikke har noen mentale problemer skal det ikke være alt for vanskelig å orientere seg i samfunnet. Vi vet for det meste hva som er hva og hvor vi finner det. Vi vet hva slags plikter og rettigheter vi har i henhold til loven og det demokratiske styresettet. Vi er medlemmer av kulturkomplekset. Vi har et selvfølgelig forhold til kulturens rammebetingelser. Vi vet hva som gjelder. Hva som går og hva som ikke går — ikke bare i henhold til straffeloven, men også “skikk og bruk”. Alt dette er integrale deler av voksenlivet.
En viktig del av den postmoderne tilstand – som er hvor menneskeheten teknisk sett befinner seg nå – et at kulturen har frafalt et av de eldste og viktigste prinsippene noensinne: Sannhetskravet. I dagens samfunn er det ingen skam å lyve, selv om det noen ganger medfører noen ubehageligheter på et personlig plan. Det er helt greit for folk at man befinner seg i noen slags psykiatrisk tilstand av tjofaderi-og-heisann med fakta og etterrettelighet så lenge man ikke hele tiden skifter historie, men selv det klarer folk for det meste å jobbe rundt. Alle har sikkert møtt eller jobbet sammen med noen som kommer med så mange usammenhengende historier og forklaringer om seg og sitt at man ender med å avskrive hele sulamitten som bare fantasering. Eller ihvertfall er det så mye som ikke går opp i forhold til tid, sted, vedkommendes alder og det ene med det andre at man aldri vet hva som er sant og usant. Men hva kan man gjøre? Det betraktes ikke lenger som en alvorlig sak når folk lyver. Kanskje på et personlig plan noen ganger, men ikke i samfunnet som helhet. Det finnes ikke noe sannhetskrav annet enn hos de som er edsvorne vitner i en rettssak eller noe. Når det kommer til hva man har lov til å produsere og selge finnes det riktignok en lang liste med tekniske krav til sannferdighet når man deklarerer ingredienser, produksjonsmetoder og denslags, men det er fritt frem for å lyve i reklamen, så lenge man passer på å ikke lyve om tall og data, bare om hva slags velsignelser dette produktet vil bringe til din “selvfølelse” (som ingen klarer å måle på noe vettugt vis, det blir bare et spørsmål om hvordan de “føler seg”). Blir man mer glamorøs av å drikke Coca-Cola? Jeg vet ikke. Spør en tannlege. Propagandaen for dette produktet har forlengst etablert det som en kraftfull fetisj innenfor et ikke uttalt magisk system; hvor man kan være mer eller mindre “hipp” i henhold til hva slags symboler man bærrer, viser, eller assosierer seg med, og ikke minst hvordan man presenterer dem som en del av “selvfremstillingen” innenfor kulturens kontekst. For tenåringen er det livsviktig å være kul. Har det alltid vært sånn?
Når vi lurer på hvordan diverse samfunn har fått til å gjøre utrolige ting bør vi ta med i beregningen det til enhver tid ganske store antallet av unge og sterke individer som ønsker å “bevise noe” sånn at de vinner anseelse blant de som i praksis bestemmer hva slags skjebne de skal ha i voksenlivet. Opplegget virker begge veier. For det første vinner man medlemsskap i gruppen, stammen, klanen eller hva det måtte være. For det andre etablerer man en slags “eierfølelse” til det man har vært med på å lage. Du vet. Historier man forteller barnebarna og så videre. Det ville i all hovedsak ikke gått an å bygge verken pyramidene, Stonehenge eller noe som helst annet i den samme gata hvis slavearbeidere var alt man hadde til sin disposisjon når sånt skal organiseres. De som jobber under tvang har jo ingen interesse av å “levere varer” i noen større grad enn hva som er absolutt nødvendig. Jeg vet ikke hva man skal tenke om tallet, men jeg har hørt at man typisk bare får rundt tyve prosent av en normal arbeidsinnsats ut av slaver. Imidlertid koster det akkurat det samme å fø på dem som det koster å forpleie en mer kompetent og motivert arbeidsstyrke, så man behøver ikke å være noen slags professor i økonomi for å se at differansen er et element man kan jobbe med på mange ulike måter, hvorav den mest lønnsomme generelt sett er å betale folk bra for det de gjør, sånn at de i det minste har det som standard; at de får en såpass bra lønn at det virker urimelig å være negativ og sabotere ting. Det skaper dårlig stemning blant de andre, heller enn den litt patetisk sadistiske tilfredsstillelsen gruppen får når de kan føkke litt med en eksistensiell plageånd. Alle som ser på Stonehenge nå i dag forstår at de som bygde dette visste hva de drev med. Steinen er uhyggelig stor. De som rent fysisk holdt på med oppgaven må ha vært blodfokusert på å gjøre ting riktig. Ser vi potensialet for ulykker? Det er sannsynlig – om ikke godt over grensen for “helt sikkert” – at mange skadet seg under dette arbeidet. Ikke fordi de var ufølsomme i forhold til å “forbruke” arbeidskraften de hadde tilgjengelig, men av de samme årsaker som kan til at folk skader seg den dag i dag når de driver med tungt og farlig arbeid.
Hva er meningen med Stonehenge? Fra mitt perspektiv; at man skal lure på hva meningen er. Det er en human trap av det mest klassiske merke. Du vet. Sånt som fanger oppmerksomheten og fremprovoserer alskens refleksjon. Selvsagt har de orientert seg etter beste evne i forhold til himmelretninger, sesongvisse begivenheter og så videre. Bare de mest evneveike arkitekter tenker annerledes. Konstruksjonen må “passe inn” i en større kontekst enn bare sin egen. Det er jo ellers en ganske kraftfull ytring. Selv de forfalne restene etter Stonehenge – vi må nesten kalle det en ruin – er såpass imponerende der de står at folk tvinges til å fabulere og fantasere rundt hva som er meningen med dette. Hvordan og hvorfor den såkalte altersteinen ble fraktet fra Orknøyene til Salisburysletten kan vi bare gjette om. Hva betyr det? I det aller minste at det var kulturell kontakt mellom disse befolkningene. Til hvilken grad blir også bare spekulasjon, men det virker rimelig å anta at folk reiste langveisfra for å delta i ymse slags “festivaler” både her og der. Folk gjør fortsatt sånt, for mer eller mindre de samme årsaker: Treffe andre og være med på det som skjer. I den grad noen gamle installasjoner har hatt kalenderfunksjon handler neppe like mye om at de ellers ikke ville visst når man skal så og når man skal høste, men om å vite når det er på tide å reise på årets festival. Før rikssamlingen – forsåvidt også en stund etterpå – hadde vi her i landet ting. Årvisse samlinger av folk for å behandle diverse “samfunnssaker”. Lov og rett, handel og forkynning av ekteskap, det ene med det andre, greia lever uansett videre i form av det som på bygda kalles marten. Noen dager – vanligvis om sommeren – når alskens kremmere og gjøglere kommer for å lage leven. Det er aldri så mange mennesker på det stedet som under marten. Mye skjer i løpet av de dagene. Men først må man jo ha et system for å vite når det er på tide å reise til et sted som har ting, marked, festival, hva enn det kalles, uansett noen slags “spesielle dager” som skjer hvert år og som man derfor “merker av i kalenderen” med de midlene man har. Når du kan se sola komme opp over den fjelltoppen fra akkurat dette punktet vet du at det er på tide å reise dit. Jeg vil si at det bare er vanskelig å forstå folk når man på forhånd antar at man ikke kommer til å forstå dem. Ser man etter forskjeller eller likheter?
Vi avslutter med det eneste heavybandet fra Thailand jeg vet om. Hard Boy. Herregud. Jaja, det er som det er. Ikke engang de tøffeste blant thaier når en middels viking til knærne når det gjelder brutal rølpekraft, men de gjør så godt de kan med det de har. Mer kan ingen forlange.
