En ting er når de sier det på nyhetene. Noe annet er når du lan lukte skogbrannen. Heldigvis kan jeg ikke se noe, men det er nært nok til at det henger en vag eim av “leirbål” i lufta utenfor her. Sånn er brannsesongen. Den er ikke over før den er over. Noe annet de stadig gjentar på nyhetene ar at luftkvaliteten i hele Europa har blitt målbart dårligere på grunn av sommerens skogbranner, særlig mye er det av såkalt PM2,5 svevestøv (“particulate matter”) og svart aske. Høyt oppi atmosfæren henger faenskapet og der har det visst tenkt å bli i mange måneder fremover. Bør man gå med maske? De vil sikkert si ifra om dette er noe jeg bør vurdere. Forsåvidt betyr det jo noe når man kan lukte at det brenner et eller annet sted i nærheten, selv om det er langt igjen til røyk og askehelvetet fra i august. Ifølge Google Maps er det nesten hundre kilometer til den nærmeste brannen, mer enn dobbelt så langt som da ting var på sitt verste i sommer. Vi får tro de klarer å få ting under kontroll raskere denne gangen. Temperaturene er jo vesentlig mye lavere og værmeldingen sier det kan komme litt regn. Forøvrig er det ingenting jeg kan gjøre annet enn å vente på at det skal gå over.
Noe annet med høy profil i nyhetene er los inundaciones de la DANA de 2024 som mange sikkert husker fordi bildene fra Valencia var jo ganske hårreisende og det offisielle dødstallet er 237. Når vi legger til de enorme materielle skadene stormen forårsaket er dette Spanias verste katastrofe av “hydrologisk” karakter. Hvorfor saken er fremme akkurat nå er fordi det foregår en rettssak som skal forsøke å sortere ut hva slags ansvar som ligger hvor og med hvem, særlig med tanke på forsikringsoppgjør og andre erstatningsspørsmål. Som alle kan forstå er det også en viss grad av nervøsitet ute blant folk i forhold til årets situasjon. “Depresion Aislada en Niveles Altos” – DANA – (isolert lavtrykk i stor høyde, vanligvis betegnet som kalddråpe på norsk) som meteorologisk fenomen har jo bevist at det ikke er til å spøke med. Det som skjer er typisk at en kald jetstrøm i stor høyde slipper en “kalddråpe” som faller ned blant mye varmere/fuktigere luft nede langs bakken og dette fremprovoserer enorme nedbørsmengder som kan vare i mange dager. De områdene hvor dette oftest skjer beskrives som “middelhavskysten mellom september og november” — så der er vi. Ingen kan rå over været så folk er – forståelig nok – litt nervøse. Alt vi kan si ved det nåværende tidspunkt er at Middelhavet har vært veldig varmt nå i sommer, så “pistolen er ladd” men om det kommer noen polar jetstrøm og “trykker på avtrekkeren” vet ingen ennå.
Heldigvis befinner jeg meg 70-80 mil unna faresonen for de verste høststormene, selv om det sikkert kan bli friskt i været her også. El Bierzo er imidlertid en meteorologisk isolert sone, omgitt av relativt høye fjell på alle kanter. Klimamessig er området preget av både “varm ørkenvind” fra la meseta – den store høysletten i sørøst – og “atlanterhavsværet” som kommer inn fra Galicia i nordvest. Under normale omstendigheter er vinteren her ganske mild og sommeren ikke særlig varm — begge deler må imidlertid forstås som “etter spanske forhold”. Med norske øyne har de ingen vinter. Det liksom hopper fra typisk oktobervær en stund og direkte til april, med noen få kalde dager innimellom. Og sommeren? Det var ganske jævlig under hetebølgen, men ellers bra. Jeg var jo mye i bevegelse denne sommeren men ser for meg at den neste vil bli mer preget av de lokale forholdene her på stedet, sånn at jeg danner et bedre grunnlag for å si noe om “det vanlige”. Enn så lenge er alt nytt. Jeg har ikke egentlig dannet noen vaner. Denne morgenen klokket inn på like under ti grader og det er det kaldeste været jeg har opplevd så langt her på stedet, selv om det ikke akkurat kan beskrives som en kald morgen i siste del av september sett med norske øyne. Vi får se hva de kommer med nærmere juletider.
Vi avslutter med litt “ørkenrock” fra sjangerens mestere.
