Mennesker har en slem tendens til å konstruere det som i postmodernistisk teori kalles narrativer; det vil si historier om, eller forklaringer av, ting vi strengt tatt ikke forstår, men som likevel er vanlige tema for samtaler. Hva betyr månen? Hva er det hunden fra Basker vil? Vi observerer at det fremkommer en lineær kausalrekke mellom tåpelige spørsmål og den samme typen svar. Et av de mest fundamentale premissene for dannelse av narrativer er jo den naive troen på at vi har evnen til å forstå ting. Fordi vi er mennesker. Du vet. Intelligente skapninger. Denne fordommen er et metanarrativ. Altså en oppdiktet grunnlagsplattform for ytterligere historiefortelling om den verden vi kan observere og hva tingene betyr.
Sannheten er imidlertid at de fleste mennesker er idioter. Fullstendig evneveike kløner som verken kan noe eller vet noe. De ville vært totalt sjanseløse hvis de måtte overleve på egen hånd, for eksempel i en historisk tid med færre “rettigheter” og andre moderne privilegier. Det er ikke noe poeng i å bekymre seg for at kunstig intelligens skal komme og ta fra oss evnen til å tenke selvstendig, fordi denne egenskapen ble jo oppgitt allerede for mange tusen år siden til fordel for det vi kaller sivilisasjon. Alt vi har nå er narrativer. Legender og historiefortelling om en verden som kanskje finnes der ute, men også kanskje ikke. Moderne mennesker er fremmede skapninger i forhold til den planeten vi bebor. Vi er turister når vi er på besøk ute i naturen. Vårt hjem er alltid “et annet sted”. Nærmere bestemt en boks som isolerer oss fra “det der ute”.
Internettet er på den samme tid både det smarteste og det dummeste vi noensinne har funnet opp. Hva jeg mener med dette er “det mest mentale” — som i utgangspunktet ikke har noen meningsverdi, men som kan brukes og misbrukes på et antall ulike vis, akkurat som alle andre verktøy. På 90-tallet snakket de om en informasjonsmotorvei som bevirker at hastigheten for enhver type innsamling av informasjon øker dramatisk. Som å ha et veritabelt verdensbibliotek hjemme i din egen stue, eller for den saks skyld i bukselomma, altså “på telefonen”. Har du spørsmål? Da kan du bare henvende deg til Google – eller en annen tilsvarende nettjeneste – og i løpet av få sekunder vil du få tilgang til et narrativ. Jeg er ikke sikker på dette, men jeg innbiller meg at man behøver ikke engang å taste spørsmålet nå lenger, man kan bare holde inn en knapp på telefonen og lese spørsmålet inn i mikrofonen, så vil en søt maskinstemme svare deg nokså umiddelbart.
Du behøver ikke å lete lenge for å finne uttalelser som at jeg ville ikke overlevd uten bil og lignende påstander som alle handler om avhengighet av diverse maskiner, verktøy og innretninger som er designet for å “gjøre livet enklere”. Saken er imidlertid at må man så må man. Det er selvsagt ingen fristende tanke å for eksempel måtte leve uten strøm gjennom en typisk norsk vinter, men sånt var fullstendig normalt for hundre år siden. Folk fikk det til. De som er “godt vant” vil nok føle ubehag over å måtte tilpasse seg en tilværelse uten moderne hjelpemidler, men det er på ingen måte umulig. Selv de som sier de ikke ville overlevd uten bil ville sannsynligvis ha klart seg på et vis. Hvis du presser dem på saken vil de innrømme dette. Det er følgelig ikke “selve livet” de vil miste hvis de må klare seg uten bil, det er den livsstilen de har vent seg til. Du vet. Det enkle livet. Jeg leser noen ganger historier i pressen om individer som gjennomgår nærmest narkomane avvenningssymptomer hvis de blir tvunget til å klare seg uten telefonen i en ukes tid. Hvor tragisk er dette? Herregud. Tenk over saken. I en materiell verden er eliten de som ikke behøver andres hjelp for å klare seg. Imidlertid lever de fleste av oss i en imaginær verden hvor “materialisme” regnes som et skjellsord. Under et kapitalistisk system (som i hovedsak bare finnes i fantasien) er det istedet de som kontrollerer distribusjonen av nødvendige tjenester som utgjør eliten. “Avhengighet” danner den økonomiske maktbasen. Du vet. Eiendomsrett og den typen ting. De som tilbyr og de som etterspør. Hvite dverger og svarte hull. På denne dag er de skalainvariante naturfenomener.
Folk fikk det til den gangen…. men om vi får det til i dag – det tviler jeg på…. det er sånn det har blitt.
Jeg kjenner en del folk jeg tviler seriøst på, men jeg tror likevel at de fleste vil klare å tilpasse seg en kraftig reduksjon i materielle fordeler og privilegier, særlig når de ikke egentlig har noe valg. Vil de gråte og klage? Ja. Men de vil få det til.