Jeg har kalt meg seksti år gammel i et halvt år allerede, men om en uke skjer det sånn rent formelt, det vil si samtidig med kvinnedagen, som jeg helt fra jeg var liten trodde handlet om meg (min mor gikk i tog og denslags), en tanke som, når jeg nå ser meg i speilet, er så lite sannsynlig at det må være sant. Alle vet at det er sånn virkeligheten virker. Viljen velger hva den skal tro. Underbevisstheten gjør resten. At jeg alt for ofte er alt for beskjeden om hvor bra jeg egentlig er må vel kunne kalles min eneste feil som mann og menneske. Det er bedre å slappe av og godta det øynene mine forteller meg: De går i tog for å feire fødselsdagen min. Jeg bare smiler, blunker muntert til dem og gratulerer dem fordi de har oppdaget at rumpa mi ser bra ut i jeans, uten å spesifisere at det er akkurat dette jeg mener når jeg holder tommelen opp og gratulerer. De følger meg jo med blikket der jeg går. Dette fungerer veldig bra så lenge jeg holder kjeft om hva jeg tenker.
Vi lever alle i vår egen verden, noen mer enn andre. Imidlertid har vi også noe vi kan kalle fellesskapssonen — altså “offentlig sted”. Hver gang vi er der kan hodet være så fjernt det vil, ræva vår er imidlertid underlagt de vanlige reglene for sosial omgang. Om emneområdet moralfilosofi er det å si at vi kan gjøre det hvor komplekst som helst, men vi kommer ikke utenom visse grunnleggende sannheter som at vi har alle den samme plikt til å holde fred med de andre og den samme rett til å bli beskyttet mot aggresjon fra de andre. Dette er ikke veldig avansert matematikk. Samfunnets langsiktige interesser er fred og velstand blant befolkningen. Grovt sett kan vi si at all virksomhet som jobber mot dette formålet er samfunnsfiendtlig virksomhet, inkludert ikke minst det å egge til ufred og dårlig stemning mellom individer og grupper av befolkningen. Som allvitende oppdrager og autoritetsperson tilfaller det meg å si at det er jævlig irriterende når ungene krangler om alskens dusteting som de ikke engang kan gjøre rede for når man forlanger å få vite hva fanden det er som skjer.
For noen er politisk fantasering rundt “hva man kan gjøre” sikkert det beste de får til med den lille tenkeknotten sin, men for meg er det noe degenerativt. Hva er poenget med å ha heltidsansatte politikere hvis “folk flest” oppfatter det som meningsfullt å blande seg inn i jobben deres? Hvis man skjønner hva som er nødvendig kan man jo søke seg til jobben selv, heller enn å kritisere de som prøver å få ting gjort. Det er ikke vanskelig å komme seg inn i politikken, men det finnes en riktig og en gal metode (eller rettere sagt mange gale). Man kan melde seg inn i et parti, gå på møter, gripe ordet, det ene med det andre, plutselig er man for eksempel valgt inn i kommunestyret. Derfra og ut kan det bare gå oppover. Fremtiden er så lys at man må bruke solbriller. Men sofasjåfører kommer ingen vei, som man sier i transportbransjen. Det er nødvendig å komme seg på beina og gå på møter hvis man vil komme noen vei i politikken. Og mens man er på disse møtene må man knytte kontakter. Utveksle visittkort eller hva man nå gjør i disse tider, kanskje noe med blåtanna på telefonen. Hva vet jeg, jeg går ikke på møter. Jeg er ikke interessert. Jeg er moralfilosof — og alle vet at moral ikke er verdt fem sure i ræva på den politiske arena. Kanskje har det noen ganger en viss nytteverdi som propagandavåpen, men moralen an sich (“i seg selv”) er ikke politisk relevant. Hvis man har ambisjoner om å bli politiker bør man heller lese Machiavelli og Marx enn Spinoza og Sartre (selv om begge deler er dobbelt så bra). Det handler om å få ting gjort med de midlene man har for hånden og slike metoder som er nødvendige der og da.
Det finnes mange identitetsforvirrede aktører der ute. De tror at de driver med politikk, men egentlig driver de med kunst, nærmere bestemt teater, eventuelt “performancekunst” (som har færre formelle krav enn teateret). Politikk handler om saker. Kunst handler om følelser. Det er fordi det ikke finnes noe sånt som “saklige følelser” at det heller ikke finnes noe sånt som “politisk kunst” (bare kunst som appellerer til det noen føler om samfunnsforhold og annet). Imidlertid vil jeg – ikke minst av diplomatiske årsaker – være den første til å si at det finnes mye både historisk og nåværende politisk propagandaarbeid som drar seg langt inn i den kunstneriske sensibilitet, noen ganger på en kryptisk og “intern” måte. Hvis budskapet ditt er politisk er det ikke kunst du driver med, det er propaganda. Motsatt, hvis budskapet ditt er kunstnerisk er det kunst du driver med, ikke politikk. Når det er sagt, det er naturligvis ofte vanskelig å sortere snørr fra barter, særlig når man har mye av både det ene og det andre. Først og fremst engasjement — man føler veldig mye om ting som strengt tatt ikke er politiske av natur, men mange politiske bevegelser liker å snakke om dem i søndagstalene sine, la oss si for eksempel “rettferdighet for utsatte grupper”. Det er fint som moralsk prinsipp men ubrukelig som politisk sak. Mer konkret er imidlertid det å jobbe for “bedre boligtilbud for utsatte grupper” selv om det også er veldig vagt så lenge man ikke kommer med noen tall og forprosjekter. Alle kan si hva som helst — noe de også gjør, hele tiden.
Det er ubegripelig for meg hvordan spørsmål som “hvor mange kjønn som finnes” har kommet seg inn i politikken. Hvem fanden bryr seg om sånt? Hvis man er bekymret for hva man vil finne under kjolen kan man jo spørre før man begynner å tukle — og hvis man er i tvil bør man kanskje holde avstand til hele greia. Politikere er ansatt for å håndtere materielle problemer, ikke forholde seg til freudianske fantasier hos de seksuelt naive. Jeg har ikke undersøkt saken nærmere, men det siste jeg hørte var at vi nå har etablert “juridisk kjønn” som operativt prinsipp i Norge, det vil si at man er det man selv sier at man er, ferdig diskutert. Ikke prosedyremessig verre enn å skifte navn, men kanskje med mer vidtrekkende sosiale konsekvenser. Hva er det vi egentlig diskuterer her? Snart kommer som tidligere nevnt kvinnedagen, som altså skjebnen i sin visdom har valgt å henlegge til bursdagen min, slik at det blir noen grad av konkurranse på motivasjonsfronten når det kommer til hvem som feirer hva, men jeg antar at så lenge alle sier hurra så er alt tut og kjør. Det blir litt som hvordan noen amerikanske marijuanaentusiaster driver og feirer den såkalte 420-dagen, som på amerikansk manèr betyr datoen 20. april (mens selve 420-koden er/var californisk politikode for “pågrepet på grunn av besittelse” mens marijuana var forbudt). Jeg påpekte at dette også er bursdagen til Hitler, slik at man bør kanskje være litt vaktsom med å ta for gitt hvorfor folk er ute og feirer denne datoen. Ikke sett deg ved et hvilket som helst bord og den typen ting, som forresten aldri er noen sunn vane, men spesielt ikke når misforståelsene har slikt potensiale.
Går det an å “bli” kvinne – gitt at dette ikke var noen åpenbart medfødt egenskap – og i så fall, hvordan definerer man hva det betyr å være kvinne på en måte som utelukker “de som bare innbiller seg ting” (men ikke de ufrivillig barnløse og så videre)? Det finnes noe man kaller TERF (trans-ekskluderende radikal feminisme) og deres argument er at alt sitter i fitta, ingenting i hodet. Om man “føler seg som kvinne” er ikke relevant. Menn i kvinneklær vekker de samme beskyttelsesinstinktene hos TERFere som “ulv i fåreklær” vekker hos sauebøndene i Østerdalen. De klarer ikke å akseptere premisset om at en biologisk kvinne kan ha en mannslignende anatomi. Egentlig er det litt komisk, gitt at det samtidig er alminnelig akseptert at det å være en “ekte mann” må bety noe mer enn bare det at man har en penis, selv om det ikke er noen stor enighet om hva “mer” består i. Noe med hvordan man oppfører seg, den typen ting. Det kan ikke læres, det kan bare utvikles på det persongrunnlaget som allerede foreligger. Oppfør deg som en mann er en oppfordring mange unge menn møter ved et stadium når de ikke engang forstår hva dette betyr. Kanskje består hele poenget med å si sånt i den sadistiske komedieverdien det har å se dem sprelle og forsøke å være “ekte menn” før de er voksne nok til å forstå at dette bare er en komisk fordom som bare blir mer og mer komisk jo hardere man prøver. Det er ikke uten grunn at sånne typer som Andrew Tate appellerer mest til “fjortisene” blant oss — både de som er fjortiser av års alder og de som aldri kom seg videre i sin personlige utvikling. Sånt skjer. La oss si at de for eksempel har hengt seg opp i infantile idèer om hva kjønn er, og hvordan man skal (og ikke skal) “fremføre” dette kjønnet på den sosiale arena. Vi opererer nå med “juridisk kjønn” i Norge fordi det ikke spiller noen praktisk rolle i noen annen slags juridisk sammenheng hva slags kjønn man har. Vi kan si at “retten til å bli gravid” er noe alle har, men evnen er ulikt fordelt. Ikke alle kvinner har den, men man finner den hos noen menn, nærmere bestemt såkalte transmenn — som ifølge hva jeg hører utgjør en større andel av de trankjønnede enn transkvinner, de får bare ikke like mye oppmerksomhet. Velkommen til livet som mann sier de kyniske straks. Din plass i køen varierer, men det er aldri “foran”.
