Motsatsen til en kvalifisering av objekter er en «flash», som mangler et eget norsk begrep. Her inngår at en med et visst antall objekter skal ha et visst antall kast og mottak – det vil si at alle objektene skal kastes opp i luften og så fanges igjen én gang hver. Dersom en for eksempel holder ni baller i hendene, kaster alle disse opp i luften én og én og så fanger dem alle igjen uten å miste noen, sier man ikke at man har sjonglert ni baller, men at man har flashet ni baller.
(Store norske leksikon)
Selv har jeg tilbrakt etter måten mye tid sammen med sjonglører, akrobater, klovner og andre sirkusartister, men jeg har aldri selv vært noen performer. Jeg føler ikke at jeg har noe på scenen å gjøre, men jeg er ganske flink med alt som må til “ute i kulissene” for å få et arrangement til å skje, inkludert diverse psykologisk førstehjelp for å få folk til å slutte å gråte, skjelve og den typen ting. Det er som regel ganske mye nerver forbundet med å gå ut der i rampelyset og flashe hvor enn mange baller man har på en litt sånn der “naken” måte. Jeg antar det koker ned til den samme “udødelige” mestringsfølelsen som folk får når de klarer å ta seg fort ned vanskelige skiløyper, hoppe i fallskjerm og den typen ting. Man blir definitivt hekta på sånt. Applausen når ting går bra ligner ingen annen følelse.
Dette sier egentlig ganske mye om hvilken “rolle i livet” jeg anser meg selv å ha. Jeg er defiitivt aldri kongen i noe slags sjakkparti, jeg oppfører meg mer som “hesten” i det at jeg typisk hopper både litt sideveis og fremover på en måte som ingen av de andre brikkene gjør. Hesten er asymmetrisk i sin atferd. En strategisk joker, om du vil, som kan skifte litt ham i forhold til hva som er nødvendig der og da. Og ja, jeg vet selvsagt at sjakkbrikken egentlig heter springer, men jeg liker munnfølelsen av ordet hest når det uttales, så da blir det slik. Hest er et aggressivt ord. Det innbyr ikke til noen diskusjon av sin meningsbetydning, akkurat som dyret de beskriver. De er som de er. Hester utviklet evnen til å løpe fra alle sine fiender lenge før det ble aktuelt å vurdere noen mer avanset vurderingsevne, så det er dette de typisk gjør. Hester løper. De prøver aldri å skjule seg eller noe, de bare løper. Eller springer kvikt som det heter på enkelte norske dialekter. Hva var det vi snakket om? Jeg tror metaforen handler om den rettlinjede intensjonen man må ha for å kunne fungere på scenen. Jeg kan “gjøre jobben” men jeg glitrer ikke, på den måten mer talentfulle scenepersonligheter gjør, fordi jeg trives jo ikke med denne formen for eksponering. Det er ikke meg på den måten det måtte ha vært for at jeg skulle kunne kalle meg “scenearbeider” i ordets rette forstand. Jeg får ikke noe kick ut av at alle ser på meg. Om de siden synes det var pokker til forestilling eller helt på trynet virker ikke engang relevant.
Selvsagt må alle ha “spesielle personegenskaper” for å lykkes med nesten hva som helst mer avansert enn de enkleste typene arbeidsoppgaver. Det har mindre med utdanning å gjøre enn med “sunne instinkter for faget”. Til å begynne med må du ha viljen. Hvis du ikke vil noe kommer du heller aldri til å få til noe, sånn som folk vanligvis mener når de bruker disse ordene. Først i neste omgang kan vi snakke om talent. Viljen til å stå på, gi gass, ta han helt ut og ikke gi opp teller minst nitti prosent, mens de siste ti først kommer i spill når man allerede er forretningsmessig etablert. Eller for å si det på en annen måte: Man må komme seg på scenen foran det rette publikummet i det riktige øyeblikk for å lykkes som sceneperformer. Hvis noen sier noe annet lyver de. Verden er full av talenter som aldri oppnådde noen bra resultater. Hvorfor er aldri godt å si. Alle kan jo se de er flinke. Likevel tok det aldri av for dem. De trodde kanskje at folk ville legge merke til at de var flinke? Jeg vet ikke, men jeg vet det er idiotisk å tenke sånn. Folk legger knapt merke til ting som eksploderer rett opp i trynet på dem. Hva er rimelig å forvente? Nesten ingen artister som senere har etablert seg på høyt nivå har opplevd at ting gikk på skinner for dem. Alle har vært gjennom en ganske nedverdigende syklus av “hvilken som helst jobb for hva slags betaling som helst” bare for å komme seg gjennom hverdagsproblematikken.
Snakker jeg sant nå? For lenge siden hadde vi for eksempel Led Zeppelin som blåste taket av lokalet fra første stund og de var jo bare i de tidlige tyveårene. Ikke desto mindre var de alle faglige ringrever og alle i musikkmiljøet på den tiden visste godt hvem de var. Det var ikke urimelig å forvente noe stort fra dem, som de da sannelig også leverte så det holdt. Det kommer aldri igjen til å bli noe rockeband som er så fette stort som Led Zeppelin var på sitt største. Tidene har jo forandret seg. 1970-tallet er like fjernt for dagens unge som 1920-tallet var for meg da jeg vokste opp. Jeg kan se på alt de viser meg og sikkert tenke både det ene og det andre, men jeg kan ikke identifisere meg med noe av det. Alt er fjernt og snålt. Det angår ikke meg. Jeg forstår det ikke. Det er bare “noe historisk” som er dødt i forhold til samtiden. Hvordan er dette relevant i forhold til meg og den tiden jeg lever i? Akkurat det samme som alle fjortiser alltid har tenkt. Jeg husker smaken av alt sammen. Den har neppe forandret seg. Folk opplever jo forskjellige hormoner i forskjellige aldre. Dette leder til – i det store bildet – ganske forutsigbar atferd. Litt individuell varians forekommer, men i den store statistiske analysen fremkommer det at unge mennesker er brå og utålmodige, mens eldre mennesker er skeptiske og forsiktige. Du vet. “Brent barn skyr ilden” og alt det der. Det er jo først når man har gjort noe at man kan vurdere resultatene av det man gjorde og bake denne lærdommen inn i sine neste planer. Det alle legger merke til er at det meste går på trynet, noen ganger mer smertefullt enn andre ganger, slik at det beste er å på et prinsipielt grunnlag stlle seg skeptisk til alle de idèene som folk kommer trekkende med. Finnes det noe som aldri har vært prøvd før? Vis meg.
