Luksus er overdådighet; forbruk ut over det rimelige og nødvendige.
(Store norske leksikon)
Egentlig flytter jo denne definisjonen bare spørsmålet over til hva som er rimelig og nødvendig. Jeg har hørt forskjellige idèer om dette. De fleste ønsker at de hadde bedre råd slik at de kunne heve standarden over hele linja. Jeg kjenner ingen som for det meste synes de har nok penger, selv om de strengt tatt aldri noensinne lider noen form for nød. Det er like forbannet alltid noe de synes de er nødt til å ofre på den fornuftige budsjettdisiplinens alter. Noe de ville ha kjøpt, eller gjort, “hvis de hadde råd til det”.
En jeg kjenner kjøpte seg nylig en BMW 635CSi, som jeg vet han har ønsket seg siden 80-tallet (la oss si det har blitt nevnt noen ganger). Han vil ikke si hva han betalte men jeg vil tippe omtrent to hundre tusen. Den ser fin ut på bilder og jeg vet de ligger høyt i pris. På en måte er det bra at folk endelig får gjort noe de har hatt lyst til i førti år, på en annen måte er det litt patetisk. En 635 er jo hva det er, men den har ikke samme magiske aura i 2022 som i 1982 og det er vanskelig å si at dette var “rimelig og nødvendig” når han allerede har en helt grei Mercedes som er under ti år gammel. Dette er heller ikke gode tider for å kjøre søndagstur med et bensinsluk. Men hva kan man si? Jeg måtte jo bare gratulere. Det er ikke min sak hva folk bruker pengene sine på.
Jeg vet ikke om det finnes noe sånt som “en typisk norsk livsstil” men jeg vet at EU definerer fattigdomsgrensen som seksti prosent av den lokale gjennomsnittsinntekten, hvilket i Norge betyr at om du etter skatt sitter igjen med 247.000 eller mindre befinner du deg under denne grensen, og hvis du har vært der i tre år eller mer defineres du som fattig i mer permanent forstand, altså en del av denne samfunnsklassen enten du føler deg slik eller ikke. Selv har jeg noe over 180.000 etter skatt men jeg opplever ikke dette som noe problem annet enn når det oppstår “uforutsette” ting som tannlegeregninger, service på bilen og annet som havner i mangetusenklassen uten å være fast utgift. Som de fleste andre har jeg opplevd strømregningene i 2022 som tildels ganske skremmende, men alt er som alltid et spørsmål om budsjettering. Hva som er “rimelig og nødvendig” handler jo først og fremst om hva man har råd til. Nicht was? Er kaffe nødvendig? Nei. Er det likevel rimelig å ønske seg kaffe hver dag? Ja. Nesten hele den voksne befolkningen i Norge drikker kaffe. Men er det teknisk sett en luksus? I en større historisk og verdenspolitisk sammenheng, ja definitivt. Det er jo ikke noe man bare kan dyrke i kjøkkenhagen.
Det meste er relativt.
En venn av meg tilsto en gang at han trodde da han var liten at relativitetsteorien var utsagnet “alt er relativt” og intet mer enn dette. Senere fant han ut mer.