Da Carl Ivar Hagen i 1978 lanserte Fremskrittspartiet gjorde han et stort nummer ut av at de er “anneledes enn alle de andre partiene”. Hva betyr dette? Annerledes hvordan da? Vi må gå helt tilbake til Den franske revolusjon i 1789 for å forstå hva forskjellen mellom høyre og venstre består i. Det var navnet på hvilken side av salen i Frankrikes storting – Den nasjonale forsamlingen – de enkelte delegatene samlet seg rundt, fordelt etter hva slags syn på sosial fordeling og sosial rettferdighet de typisk inntok i fordelingsspørsmål. I marxistiske termer kan man si at de venstreorienterte ønsker at “fellesskapet” skal eie og styre de industrielle produksjonsmidlene, men de høyreorienterte går for en modell hvor private har eierskap gjennom andeler, som i Norge kalles aksjer, en modell som først dukket opp i England på 1530-tallet. Idèen med slike joint stock companies er å spre både økonomisk risiko og fortjeneste, men samtidig beholde kontrollen over selskapets drift utenfor statens rekkevidde. Siden har dette bare ballet på seg.
Uansett, det vi grovt sett kan kalle fascisme representerer “en tredje vei”. De vil ha både høyresidens og venstresidens opplegg, samtidig og uten ironi: Privatfolk skal ha total kontroll over etablering og drift av all forretningsvirksomhet, men staten skal ha total kontroll over alle “politiske” dimensjoner av samfunnet. Eller det verste av to verdener, om du vil. Den tyske versjonen av dette opplegget ble kalt nasjonalsosialisme, forkortet til nazisme i dagligtalen. Dette er hva Car Ivar Hagen mente med “forskjellig fra alle de andre partiene”. Mussolinis fascistbevegelse støttet seg tungt på Marinettis “modernistiske manifest” med stikkord som fart, fremgang, utvikling, teknologisk fremskritt og “nasjonal stolthet”. Og som alle vet hentet Hitler inspirasjon til sitt opplegg både fra fascismen i Italia og fra en “spesiell tolkning” av tysk historie, som la vekt på den germanske rasen og et særlig historisk krav på prominens i Europa. “Det tredje riket” var ment som en oppfølger til det første – også kjent som det tysk-romerske keiserriket – og det andre riket, sistnevnte forstått som den nye tyske rikssamlingen under Blücher og keiser Vilhelm.
Fremskrittpartiet er ikke og har aldri vært noe annet enn en nazibevegelse. Det går ikke an å gjennomføre politikken deres uten en nasjonalsosialistisk revolusjon, som alltid begynner med “gatekamp”, i form av folkelig og uorganisert terror rettet mot upopulære samfunnsgrupper, som for eksempel jøder (den gangen især), svartinger (alle ganger) og muslimer (denne gangen især). Man behøver ikke særlig mye innsikt i historie for å se hvordan dette fungerer. De begynner alltid med en eller flere relativt “svake grupper” og fortsetter med en full dypvask av hele samfunnet så snart de er politisk sterke nok til dette. Som journalisten Jaques Mallet du Pan sa i et essay fra 1793: Revolusjonen spiser sine barn. (En åpenbar hentydning til Francisco Goya sitt berømte maleri av titanen Saturn som spiser opp avkommet sitt for å holde seg gående som destruktiv kraft.) Poenget er uansett at enhver revolusjon etterhvert leder til at de som startet greia faller som ofre for intern maktkamp og vanlig menneskelig sjofelhet. Jeg mener, vis meg en eneste revolusjon hvor dette ikke har skjedd. Seriøst. Jeg har ikke klart å finne noe og jeg er ganske flink til å lete. Det eneste folk eventuelt har å komme med er bevegelser som er så ferske at “den vanlige gangen” ennå ikke har rukket å manifestere seg. Utrenskninger og terror er nødvendige følger av den revolusjonære dynamikken. Menneskenaturen er hva den er.
Lars Nehru Sand – en politisk kommentator – fortsetter å beskrive Fremskrittspartiet som “borgerlige” selv om han burde vite at dette i beste fall er en svart løgn. I verste fall snakker vi om en “agenda”. Det som tradisjonelt sett kalles borgerlig side i norsk politikk er “de urbant velstående”. Grovt sett partiene Høyre og Venstre. Siden har det vært litt rokade og røre blant de mindre mektige særinteressene gjennom tidens løp, slik at noen har landet her og andre har landet der, men det store skillet mellom de borgerlige og sosialistene i Norge følger demarkasjonslinjen fra Den franske revolusjon: Det handler om hvem som skal eie/kontrollere produksjonsmidlene og hvordan pengene skal fordeles. Behøver vi egentlig rike mennesker her i landet? Den typen spørsmål. Folk – da og nå – liker typisk Fremskrittspartiet nettopp fordi de ikke liker noen av de andre partiene, og da særlig ikke “den politiske prosessen” med att og fram mellom partene i arbeidslivet som tradisjonelt sett har vært hva norsk politikk har handlet om siden 1945. De vil ha dramatiske endringer, ikke alt det forbannede drøvet med noen centimeters landevinninger fra år til år. Denne gruppen – nazistene – føler at de er i medvind nå, blant annet fordi amerikanerne har stemt inn en “handlekraftig” president som ikke tar noen hensyn til hva som har vært vanlig før. Stilen til Donald Trump handler i hovedsak om å bryte alle tabuer og “få ting gjort” for enhver pris, særlig i forhold til de fremmede elementene i samfunnet, eller innvandrerne om du vil.
Hvis du sjekker hjemmesidene til Norsk Språkråd vil du blant annet finne ut at de på generelt grunnlag anbefaler mer bruk av endingen ning, selv om skaping/skapning ikke er blant de beste eksemplene. Når naziprinsessa Sylvi Listhaug er på landsturnè i en bobil (om jeg har oppfattet det riktig) så bejubles hun av sånne som støtter verdiskapningen. Det er så dumt at man må nesten bare le, selv om greia slett ikke er morsom. Hvem er det som skaper verdier? Selv er jeg såpass gammeldags at jeg svarer materialistene. Du vet. De som gjør ting og lager sånt som “folk flest” behøver, la oss si for eksempel håndverkere, industriarbeidere, bønder og andre som står i en nyttig jobb. Det skapes ingen verdier av at noen lager “kryptovaluta” eller lanserer en ny form for app. Dette er bare underholdning og tidsfordriv. Men folk har blitt trent opp til å vurdere “formue” som målet for suksess, og suksess som målet for konstruktiv samfunnsinnsats. Slik sett er folk i det moderne Norge å regne som de bortskjemte barna til noen rike foreldre, som faen ikke vet hva virkeligheten handler om. Det ser ikke bra ut. Norge er i ferd med å miste grepet. For eksempel burde vi definitivt ha lagt ned hele oljeutvinningen ved dette tidspunkt, men det kommer neppe til å skje fordi det er så mange som høster inn så mye penger på opplegget. Rike menneskers sykdom består i at de tror de er “hevet over” alle andre. At de kan gjøre som de vil og siden betale seg ut av konsekvensene når de eventuelt gjør noe galt. Veldig Jeffrey Epstein i mentalitet.
Men nå orker jeg ikke mer av denne styggedommen. Her er litt klassisk norsk rock:
