Det sies at alle går og bærer på noe. Alle har “bagasje”. En naturlig del av det å vokse til er at man danner nevroser og alskens psykiatriske komplekser, virker det som. Det snakkes om en krise i psykiatrien. Folk får ikke hjelp. Mange vet ikke engang at de behøver hjelp, eller at det går an å reparere et forkrøplet sinn, men selv om de visste dette så er det mange års ventetid for å få time hos en kvalifisert terapeut. I mellomtiden tikker timene avsted og sykdommen biter seg fast og blir til noe kronisk. Samfunnet er derfor fullt av forkrøplede og desperate sjeler. De later som ingenting så det er ikke enkelt å oppdage tingenes tilstand, men sannheten er at du skal ikke pirke mye i et gjennomsnittsmenneske før den psykiatriske byllen sprekker og verkematerien formelig spruter ut av dem.
Så mye for de mentale tingenes tilstand i den postmoderne tøyseverdenen vi befolker. Manisk-depressive svingninger er fullstendig normalt ettersom folk går fra alt de har det travelt med å få gjort og til en hviletilstand når de har tid til å se på nyhetene og reflektere over den verden vi lever i. Nesten alle svarer bekreftende på om de opplever “stress” i løpet av en normal dag. Det er sjelden luksus å ha en livsstil preget av avslappet harmoni og uforfalsket glede. Noen klarer å finne frem til noe slikt men de fleste må innrømme at de er “fanget i et mønster” de verken forstår eller klarer å finne veien ut av. Du vet. Man lærer jo å holde kjeft. Bite det i seg. Det hjelper ikke å klage. Det er ikke noe poeng i å misunne de få som finner en utvei annet enn døden. Du behøver jo alle dine krefter bare for å komme deg gjennom dagen. Deretter kommer det enda en dag, og så videre. Livet er et helvete men det eneste kjente alternativet frister heller ikke.
En gang i tiden fantes fremtidsoptimisme. I den industrielle verdens barndom snakket folk om hvor bra ting skulle bli når vi endelig blir frigjort fra fysisk anstrengende arbeid og alskens montont slit. Du vet. Maskinene har kommet for å ta seg av det strevsomme slavearbeidet. Vi blir frigjort til å dyrke mentale fritidssysler istedet. Kunst og oppfinnelser. Lek og moro. Studier av filosofiske emner, fri religiøs hengivelse og utdannelse innenfor den nye tids vitenskap. Det moderne kom med så mange fagre løfter — men så ble det verdenskrig. Først èn gang, så en gang til. Dette vakte litt skepsis blant folk. Hvorfor skjer sånne ting? Fremtidsoptimismen døde ut men det moderne besto. Derfor kalles det postmoderne nå. Det betyr “tiden etter det moderne” og det beskriver vår kontemporære virkelighet i 2025. Vi legger merke til at folk snakker fortsatt om hvor bra ting vil bli hvis vi bare får “den rette typen” maskiner som kan gjøre alt grovarbeidet for oss, bare at denne gangen tror vi ikke på dem. Vi skjønner at ting kommer til å gå til helvete. Men vi har bare ikke energi og initiativ til å gjøre noe med saken. Derfor blir det som det blir. Vi bare sleper oss videre gjennom jammerdalen.
Det virker passende å avslutte med litt “postklassisk” heavy metal fra 90-tallet.
