Grensen for om man er en boomer går ved året 1964. Senere enn dette betyr at man er noe annet. Slå det opp selv. Fødselsåret avgjør hva slags kategori man tilhører. Selv er jeg født i 1963, så saken er biff og blomkål for mitt vedkommende. Jeg er en av skurkene. Ifølge hva jeg hører er det min generasjon som har gjort mesteparten av alt det gale. Det hjelper ikke hva man selv synes. Det hjelper ikke hva man selv har gjort og ikke gjort — hele boomer-generasjonens samlede verker blir lumpet sammen i en stor gryte og gitt politisk varmebehandling, krydret opp med ukvemsord og fordelt i jevnstore porsjoner til alle som tilhører denne gruppen. OK boomer. Det er din skyld. Ikke fordi dette er rimelig og rettferdig, men fordi noen må få skylda og du ble utvalgt gjennom akklamasjon. Gratulerer. Kjendislivet venter.
Selv er jeg lite begeistret for enhver type “generasjonskonflikt”. Man må være temmelig amøbe for å tro at generasjonstilhørighet i seg selv betyr noe — selv om det er et gyldig argument at det å tilhøre den eller den generasjonen automatisk medfører at man har blitt eksponert for visse “viktige kulturforhold” som for boomer-generasjonen for eksempel (og blant annet) kan bety Den kalde krigen. Det var svære greier en stund og nærmest umulig å ikke bli påvirket av, noe som blant annet betyr at de som sitter med samfunnets toppjobber – mer eller mindre over hele verden – med få unntak er individer som ble dypt påvirket av Den kalde krigen i løpet av sine yngre år. Hva har dette å si for den pågående situasjonen i Ukraina? Hele opplegget fremstår som en historisk anakronisme. Russlands vestgrense er i virkeligheten bare “truet” – i den grad dette er et relevant ord – av varer og mennesker som beveger seg dit de tror de gode markedene befinner seg. Tidsalderen for forretningsmessig strategiserte militæreventyr er ugjenkallelig forbi. Krigen har utspilt sin rolle som politisk verktøy.
Det er mange lenestolsstrateger som fantaserer om mye rart der ute. Mitt vage og generelle inntrykk er at ukrainere flest oppfatter det som om de kjemper en eksistensiell kamp – det er “vinn eller forsvinn” – mens russerne virker som om de ikke helt forstår hvorfor de er der de er og gjør det de gjør. Slik sett er de i det minste motivert av helt forskjellige ting, men hva dette betyr i praksis – om noe – gjenstår å se. Alle som har prøvd å spå om fremtiden har lagt merke til at det sjelden blir slik som man hadde tenkt, enten det dreier seg om egne planer eller meninger om ting som man betrakter på avstand. For eksempel følte jeg meg rimelig sikker på at russerne ville valse over ukrainerne i løpet av noen få dager, toppen noen uker, da krigen begynte — men slik gikk det jo ikke, og nå er det “helt i det blå” hvordan ting vil utvikle seg videre. De som har greie på denslags sier at den russiske militærmaskinen var i katastrofalt dårlig forfatning da denne affæren startet, mye verre enn noen hadde trodd, og at dette skyldtes at bevilgede penger gjennom flere tiår hadde forsvunnet i det store korrupsjonssvelget heller enn å bli brukt i henhold til sitt formål. Lyder dette utrolig? Jeg synes ikke det. Tross alt er det noe helt annet å vedlikeholde avansert og kostbart utstyr enn å produsere det og vise det frem i storslåtte parader. Vind, støv, fuktighet, temperaturforandringer, det ene med det andre, alle vet at tekniske ting ofte går istykker av uforklarlige årsaker. Særlig når man trenger dem som mest.
