En spansk YouTube-kanal som jeg følger hadde nylig et hjertesukk over utlendinger – særlig briter – som etter å ha bodd mange år i Spania fortsatt ikke forstår spansk, mens de samtidig hisser seg opp over at for eksempel betjeningen i lokale butikker ikke snakker engelsk. Hva skal man tenke om dette? Som norsk tenker jeg formodentlig det samme som alle andre norskinger, at det er ikke rimelig å forvente at folk i utlandet skal forstå norsk, slik at hvis jeg ønsker å bli forstått i Tyskland, Frankrike, Storbritannia eller Spania så bør jeg tilegne meg noen gloser av det lokale språket. Behøver vi å analysere dette nærmere? Det finnes nok praktiske årsaker til at ting blir slik uten at vi behøver å trekke inn sånt som “respekt for den lokale kulturen” og det ene med det andre. Det er en helt annen sak.
Turisme er prostitusjon av landskap og lokalmiljø uansett hvordan vi snur og vender på det. Virksomheten genererer penger men den har også en “utmattende” effekt på lokalbefolkningens alminnelige menneskesyn. Særlig der det er lagt opp til at det skal være heisatur og full fest døgnet rundt med masse billig alkohol og “russementalitet” blant klientellet. Det er ikke noe personlig. Litt nedlatende og passivt aggressive holdninger mot turister generelt er sannsynligvis bare en mestringsmekanisme man legger seg til for ikke å bli sprø av det man må gjøre for å tjene til livets opphold. Er dette vanskelig å forstå? Jeg synes ikke det. Sånn er vi jo i Norge også. Det blir mye skitsnakk om turister og andre duster på tur uten at folk nødvendivis “mener noe vondt” med dette. Det er bare typisk folkelig småprat.
Jeg klarer ikke å identifisere meg med den holdning at lokalbefolkningen på et sted bør være takknemlig fordi jeg kommer dit og bruker penger der, selv om det er meningen at dette skal skje. Jeg er fornøyd så lenge de er profesjonelle i forhold til jobben sin. Hva de siden føler om det ene og det andre er ikke min sak. Jeg har som vanlig ikke særlig høye forventninger til mennesker og innretter meg deretter. Klarer de å levere det vi har avtalt? Glimrende. Jeg forlanger ikke mer. Nå må det imidlertid tillegges at jeg som regel sikrer meg god behandling ved å skamløst smøre betjeningen med gode drikkepenger og komplimenter, pluss at jeg selvsagt anerkjenner deres allvitende autoritet i forhold til selve stedet, dets historie og alt hva som ellers foregår i den lokale kulturen. Kunsten er å “samarbeide” slik at de føler at de får gjort jobben sin på en smidig måte — noe som ironisk nok faktisk noen ganger medfører at de blir “takknemlige” bare fordi du ikke er en drittsekk som utnytter det skjeve maktforholdet mellom den som betaler og den som gjør ting for penger.
Man bør være diplomatisk i dette livet. Grovt sett kan du si at det spiller ingen rolle for meg hvem som er sjefen så lenge vi følger min plan. Jeg har tenkt meg et sted og derfor er det dit vi skal og ikke noe annet sted. Basta bastante, ferdig diskutert. Vi skal fra A til B, men om vi velger rute x, y eller z på kort sikt er ikke noe jeg gidder å bry meg med hvis jeg kan unngå det. Sånn sett er jeg han som sitter i baksetet, ikke sjåføren. Det er ikke mitt inntrykk at for eksempel taxisjåfører typisk er glad i denslags kunder som vil detaljstyre rutevalget, men de finner seg i det fordi det er jo du som betaler for turen. Igjen, det magiske trikset er å gi dem tipsen før turen begynner, slik at det tidlig blir etablert at det dreier seg om “smøring i forkant” og ikke om “betaling i etterkant” når det kommer til begrepet service. Min erfaring er at dette fungerer bedre. Man får bedre service når man overlater til den man betaler å selv definere servicenivået på tjenesten. Jeg har hørt folk si at de gir tips som “belønning”, basert i hva slags service de opplevde, og det må de jo gjerne gjøre hvis det de tror de driver med er å trene en hund til å gjøre sirkuskunster, men hvis de virkelig ønsker god service, så bør de bestikke personalet i forkant av selve handelen.
Hva tenker folk typisk om utlendinger som bor i Norge i mange år uten å noensinne lære et ord norsk? Det er jo for eksempel ganske greit å komme seg rundt her i landet bare med engelsk. Tysk og fransk er heller ikke sjeldne språk å kunne i Norge. De er jo valgfag på ungdomsskolen. Spansk er litt annerledes, siden det ikke kommer særlig mange spansktalende turister til Norge. Det går mest andre veien. Uansett, jeg har inntrykk av at folk generelt stiller seg litt meh til dette spørsmålet. Er det latskap? Noen slags form for trass? Det er uansett snålt når noen bor lenge på et sted uten å forstå noe av det lokale språket. Det er jo et signal om “noe” som kan tolkes i mange retninger. Så lenge de ellers oppfører seg som folk vil vel de fleste imidlertid bare trekke på skuldrene av hele greia. Spiller det noen rolle? Det er jo deres problem at de avgrenser sine egne kommunikasjonsmuligheter. Det beste er som regel å bare la folk være i fred med særhetene sine. Man har jo ikke lyst til å bli “blandet inn i noe” man ikke aner verken årsaksforholdene til eller rekkevidden av. Folk er forskjellige. Selv har jeg svært liten tålmodighet med den typen som er “kontaktsøkende” uten å egentlig ha noe ærend, man får umiddelbart en følelse av at de bare “fisker etter informasjon” som de kan bruke i sin daglige gjerning som lokal sladrekjerring (som ikke er en kjønnsspesifikk betegnelse noe mer enn er begrepet “formann”). Sånt appellerer til mine onde og sadistiske sider. Jeg liker ikke “pissprat på tomgang”. Enten har du noe å komme med, og i så fall bør du komme med det så raskt som mulig, eller så er du her for å kaste bort tiden min, og det er ikke pent. Jeg føler lite annet enn vag avsky når voksne mennesker oppfører seg som barn og hundevalper. Egentlig en ganske vanlig egenskap blant godt voksne menn som har mer fortid enn fremtid, så vidt jeg kan se, men ikke ofte noe folk typisk forstår helt av seg selv.
