Aspartam – og andre slike kunstige søtningsmiddel i samme kategori, jeg kan ikke navnet på dem alle – er et mye bedre symbol på vår postmoderne tilstand enn sukker, som bare er en gammel ondskap fra kolonitiden; på linje med tobakk og diverse annet som man pleide å tilvirke på slaveplantasjer og som ikke har noen form for konstruktiv egenverdi. Sukker har ingen positive egenskaper, det er kun en “smaksforsterker”. Sukker er søtt. Alle sier at menneskehjernen er programmert til å like det søte, så da blir det som det blir. Vi sukrer ting som ikke ellers ville blitt ansett som spiselige, dermed går det ned på høykant. På slikt genialt vis oppnår vi dobbelt effekt av det usunne. I godt over hundre år har det pågått en “skjult konflikt” mellom all verdens helsemyndigheter og sukkerlobbyen. De som tjener penger på greia. Og hvem tror du vinner? De som vil ha “mer helse” eller de som vil ha “mer penger”? Jeg lar spørsmålet henge.
Min posisjon i saken kunne ikke vært mer krystallklar: Heroin har flere nyttige applikasjoner enn sukker. Dessuten er det mindre skadelig å bruke gjennom lang tid. Dette er ikke noe jeg bare sier for å være vrang, sær, interessant, eller noe. Spør en hvilken som helst lege. Alle som vet hva de snakker om vil sterkt anbefale deg å kutte ned sukkerfornbruket så mye som du klarer. Det finnes ingen kjente negative virkninger av å ikke spise sukker – det handler i så fall bare om ubehaget med å “bryte vanemønstre” – men vi har en lang liste med ting på den andre siden. Vi kaller dem kultursykdommer men vi kan også kalle dem et politisk valg. Vi godtar at noen må bli syke for at andre skal kunne tjene pengene sine. Vi krever for eksempel ikke alminnelig billighetserstatning fra folk som selger sukkervarer på grunn av ekstra kostnader forbundet med tannhelsestell og annet, som påløper som en konsekvens av sukkerforbruk i samfunnet, selv om dette ikke ville vært urimelig. Hvorfor skal noen tillates å tjene penger på produkter som har en klart påvisbar helseskadelig effekt? Det gir ingen mening. Vi har en lignende konflikt gående med tobakksprodusenter. Inntil videre står saken stille fordi et antall mennesker ønsker å bruke tobakk og annet som strengt tatt ikke er bra for dem, inkludert ikke minst alkohol.
Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen moralist. Jeg driter jo bent frem i hva “andre” gjør og ikke gjør med sine egne liv, det er ikke mitt problem, og det er heller ikke min jobb å “oppdra andres barn” – i alle aldre – med hensyn til orden, oppførsel og den typen ting. Det føles like fjernt og absurd for meg å “blande meg borti andre folks saker” som det ville vært å kritisere tiuren for at den sitter og klukker borti heia på en måte som ikke behager meg. Herregud. Alt man skal måtte forholde seg til i denne verden. Selvsagt skriver jeg om ting, men jeg forkuserer mer på tingene enn på persongalleriet som befolker saken. Som jeg alltid sier: Det finnes ikke noe sånt som interessante mennesker, bare mennesker som gjør interessante ting, og deres kontrapositive motsetning, altså de som verken gjør galt eller rett, de bare “er med på det som skjer” uten å analysere ting så nøye. Det er en subtil men viktig forskjell. Alt vi observerer påvirker oss jo i noen grad, selv om mye ikke har noen praktisk effekt. Det “skuespillet” man presenterer for omverdenen er ikke uviktig, selv om det ikke fremstår som “vesentlig” der og da. Folk vet jo typisk ingenting om hverandre når vi snakker om “hvem vi egentlig er”. Alt vi kan si noe om er det vi viser for hverandre — og der finnes det mildt sagt et “rom for misforståelser” på størrelse med en middels flyplass. Jeg vedder hele fetthysa mi på at alle som leser dette selv har opplevd – mange ganger i livet sitt – å føle seg smått fornærmet fordi deres “intensjoner” med noe de sa eller gjorde ble misforstått, eller til og med forvridd og feilsitert på en måte som helt endrer meningen med det hele, av folk som har noen slags ondsinnet kampanje gående mot dem. Du vet. Typisk “ekskjærester” og den typen ting. Sjalu kolleger og andre som tenker de har noe å tjene på å sette ut rykter om deg. Mye av folks hverdagslige virksomhet på sosiale media handler – ikke overraskende – om diverse bakvaskelser av folk de ikke liker. Har ting noensinne vært annerledes? Helt siden folk for det meste hugde inn meldingene sine i stein har de vært perverst opptatt av å fornærme hverandre på alle tenkelige måter. Hvorfor skulle en smarttelefon medføre en helt annen type atferd? Saken er at man bruker de midlene man har, selv om man ikke vet hva man gjør.
Et spørsmål som kanskje er litt glemt ved dette tidspunkt skal likevel stilles: Hva fanden er rambuksjon? De som googler vil ikke finne noe, for dette har jeg allerede prøvd. Jeg gidder jo ikke å finne opp et ord som allerede eksisterer — det er også noe jeg har prøvd. Dette ordet betegner et handlingsmønster som – for å gjøre en lang historie kort – er det man vil forvente å finne hos de som bare har rambukk til sin hjelp når de skal løse problemer. Rambuksjon er følgelig det å overkjøre noe eller noen med rambukk. Forsåvidt det samme som ligger i det gamle ordtaket om at “alt ser ut som spiker når det eneste verktøyet du har er en hammer” (selv om det sannsynligvis er bedre å si at hvis en hammer er ditt eneste verktøy så vil du på grunn av dette naturlig se etter “spikerproblemer” å jobbe med). Enhver seier som best kan forklares med bruk av rå makt skyldes rambuksjon. Alt som oppnås fordi “man aldri gir seg” men bare køler på handler om rambuksjon. Du vet. Når man bare fortsetter og fortsetter helt til man er i havn med prosjektet. Rambuksjon er sjelden det smarteste, men det er noe som alltid virker. Kontinuerlig hamring mot et punkt vil jo gjøre det svakt over tid uansett hvor solid det eventuelt var i utgangspunktet. Alle vet dette. Spørsmålet er bare om man skal gidde å hamre så lenge som man må for å bryte ned hinderet. I en forretningsmessig kontekst handler det om hva som “lønner seg” på kort og lang sikt, men i en personlig kontekst handler det om hva man føler er nødvendig. Folk kan bli ganske besatt av tilsynelatende små og ubetydelige ting. Noe de føler de må gjøre. Noe de føler de må vite. Noen de føler de må konfrontere. Hvem vet hva eksakt som driver individer? Mennesker er jo gale. De henger seg opp i ting og slipper ikke taket før krampa tar dem, om engang da. Det er et pussig men velkjent fenomen. Fetisjisme. Når en gjenstand eller et fenomen antar dimensjoner innenfor virkelighetsoppfatningen som ikke står i noe rimelig forhold til tingens materielle egenart. La oss si for eksempel hvordan er snålt formet stein kan “representere noe” – eventuelt med litt ekstra bearbeidelse – som “forteller en lang historie” for de som er medlemmer av den kulturkretsen hvor fetisjen ble fremstilt, men som er bare en litt pussig formet stein for andre. Sånt har vært vanlig siden steinalderen. En moderne ekvivalent kan være hvordan visse håndvesker antas å ha magiske egenskaper innenfor enkelte miljøer av ungpiker – i alle aldre – mens den samme tingen neppe har noen fetisjistisk kraft over de som ikke allerede kjenner de sosiale kodene for hva slags ting som har hva slags makt til å åpne dører og endre folks liv. For dem er det jo bare et bæreredskap som kan ha mer eller mindre praktisk verdi i henhold til sin funksjon. De magiske inskripsjonene – “merkevarens ektehet” – har ingen mening for dem.
Det er sannsynligvis korrekt å si at jeg har en rambuktiv skrivestil. Det går i brutal kraft. Du vet. Mange ord. Tunge fakta. Høyt svevende og fremmedartet smakende mentale øvelser. Hva kan jeg si? Jeg oppfatter det selv bare som en litt bisarr personegenskap som ikke er spesielt nyttig, men som typisk fascinerer alle andre som “jobber med språk” og legger vekt på det å formulere seg. Det handler mest om hva jeg ikke er villig til å gjøre, som for eksempel å “jobbe med reklame” som jo er noe av det verste og mest ondsinnede skadeverket folk kan drive med i denne verden: Løgn. Det virker ikke som noe storviktig når man veier for og mot i øyeblikket, men over tid fungerer alle små løgner og falskheter som stemmene i et demokratisk valg. De er aksept og mandat for dannelse av en virkelighetsoppfatning som ikke beskjeftiger seg med tingenes faktaverdi, bare i hvordan tingene påvirker folk her og nå. Hva som er best for dem selv og den typen ting. Jeg kjenner selv eksakt ingen – og jeg kjenner mange, svært mange, folk fra hele verden – som i fullt alvor forventer at en typisk politiker i dagens verden skal svare tydelig på spørsmål og snakke sant. Vi forventer noe slags bortforklarende svada og ellers bare uforpliktende uttalelser som peker i alle andre retninger enn dit noen har lyst til å gå. Jeg mener, selv om vi alltids kan velge å snakke om hva som helst så består det virkelige livet typisk av virkelige problemer som vi før eller siden er nødt til å håndtere på virkelige måter, så folk har en utpreget tendens til å ville se i den retningen. Hvor mye penger er avsatt til XXX på budsjettet? “Politikerskoler” finnes ikke i den virkelige virkeligheten – selv om det kunne vært en artig omskrivelse av sagaen om Harry Potter – men hvis noe sånt hadde eksistert så ville noe av det første man lærte vært at man skal aldri binde seg til et tall. Det spiller ingen rolle hva det gjelder. Våpenkappløpet mellom media og politikere handler om å “målbinde” folk til løfter og uttalelser som ikke er helt på den kloke siden. Ikke bruk tall når spørsmålet handler om volatilt foranderlige eller vanskelig målbare ting. Det kan aldri ende bra. Ingen bryr seg om hva folk egentlig mener i dagens medielandskap, bare om hva slags morsomheter de kan vri ut av det de klarer å fremprovosere i sin stadige jakt på “bedre seertall”. Før i tiden regnet man det som gull når man gjorde et skup. Man var den første til å bringe en sensasjonell historie. Men nå er det beste hvis man klarer å fremstille et meme. Noe som appellerer til den fem sekunder lange korttidshukommelsen hos publikum, men som aldri søker dypere enn de fnisete aspektene av personligheten. De mest rambuktive delene av dagens media er alle de små skape pilene av kjøpepress som borer seg inn i folks personlighet lik radioaktive kosmiske stråler som til enhver tid passerer gjennom jorda. Kjøp ditt. Kjøp datt. Kjøp hele livet, gjerne på avbetaling. Ikke spør meg hvorfor folk er så fette sinnssyke, for jeg vet allerede svaret. Spør deg selv. Hva slags forhold bør foreligge for at man skal kunne ha en mentalt og fysisk sunn livsstil?
