Uførhet er en tilstand av nedsatt arbeids- eller ervervsevne som følge av sykdom, ulykke eller medfødt skade. Tidligere ble begrepet invaliditet brukt som synonymt med uførhet om personer som var livsvarig arbeidsudyktige på grunn av ulykkesskader eller medfødte skader. Uførhetsbegrepet har fått stor både sosial- og helsefaglig og økonomisk betydning i offentlig trygd og privat forsikring, men defineres og praktiseres forskjellig i forskjellige ordninger. Reglene er fastsatt dels i forsikringsvilkår, dels i lover og forskrifter.
(Store norske leksikon)
Referanse for påstanden i overskriften: NRK.no
Jeg tipper årsaken til at “tre av fire uføre jobber ingenting” sannsynligvis handler om at de er uføre, din jævla idiot. Det funker ikke for dem, selv om de eventuelt måtte ønske det. Uførhet er ingen diagnose, det er et mål av folks arbeidsevne som “salgbar egenskap” i en strengt økonomisk kontekst. For å ta et ekstremt eksempel: Atomfysikeren Stephen Hawking var så “lammet” i alle deler av kroppen at han ikke engang kunne kommunisere med omverdenen uten gjennom “hjelpemaskinen” sin, men han “jobbet” likevel, i den forstand at han tok for seg ymse teoretiske problemstillinger og bearbeidet dem i hjernen sin. Jeg brukte selv dette eksempelet for å illustrere poenget mitt i 2005, som var første gangen en lege ville starte en prosess med å få meg erklært “arbeidsmessig ufør” selv om jeg strengt tatt fortsatt var i stand til å bevege kroppen med min egen viljes hjelp. (Hawking var ennå i live den gangen, så jeg brukte ikke ordet “var”.) Men du er jo murer, påpekte legen snusfornuftig, før han fortsatte med å si at jeg kan ikke påregne “forbedring” av noen årsak, men han kan spå “forverring” hvis jeg ikke umiddelbart toner ned de fysiske anstrengelsene. Såpass klarsyn må jo en lege ha.
I mitt eget tilfelle fortsatte jeg imidlertid med full damp fremover helt frem til 2021, selv om “smerter” etterhvert ble like vanlig som å puste. Hva så om det gjør vondt? Jobben må likevel gjøres. Ærlig talt, jeg tror ikke jeg har noe “realistisk” forhold til begrepet smerter, slik det oppleves av et statistisk flertall. Det er jo liksom meningen at man skal reagere på smerte ved å endre aktivitetsmønster, men jeg har vent meg til å ignorere smerte helt til den blir så intens at det går ut over konsentrasjonsevnen og balansenerven. Du vet. “Presse seg”, i prinsippet sånn som idrettsfolk gjør for å “hente ut de siste reservene” foran målstreken eller noe. Jeg mener, jeg husker hvordan Bjørn Dæhlie jobbet. Det var ikke noe vakkert syn, men han skjønte seg på “selvdisiplin”. Jeg vet ikke hvordan kroppen hans føles i dag, men jeg vil tippe det er ganske knirkete og slarkete over hele linja. Det er jo hva man bør forvente etter at man har brukt sine mest kraftfulle år på å presse seg selv langt hinsides det forsvarlige. Sånn sett jevner ting seg ut over hele livsløpet sett under ett. Sangen sier at “du kan ikke spare på ungdommens krefter og ha dem til senere år” men hva du derimot kan gjøre er å ta ut flere krefter enn det strengt tatt er “meningen” at man skal gjøre mens man for eksempel befinner seg på toppen av en idrettskarrière, og så siden “betale” for dette med alskens giktsmerter og det ene med det andre når man kommer lengre opp i årene. Dette siste er mest aktuelt i mitt tilfelle. Riktignok har jeg aldri vært toppidrettsutøver i den forstand, men jeg vet hva det å “presse seg” handler om. Basically ingen nåde. Det er litt perverst. Man finner en slags “nytelse” i det å presse kroppen lengre enn den i utgangspunktet er villig til å gå.
Det som skjedde i 2021 – midt i verste pandemipanikken – var at “noe løsnet inni skulderen min” under en av de mandige utgytelsene av “krefter” som jeg er så beryktet for. Det var faktisk så vondt at man skulle ikke tro det gikk an. Verre enn tannverk. Undersøkelser viste at det var en forkalkning som hadde slitt seg løs så å si, og nå lå den an mot leddet som en hissig gnager. En stor sprøyte med kortison tok hånd om det akutte problemet, men nå begynte en ny runde med “medisinske undersøkelser” som ennå pågår. Det virker som om fagfolk innenfor medisin opplever meg som “et interessant eksemplar”. Jeg er jo i vesentlig mye større grad en “original personlighet” i kroppen enn i sinnet. Etter at jeg slanket meg omtrent tyve kilo eller deromkring – jeg har ikke vekt – nå tidligere i vår føler jeg meg også “spretten” på en måte som jeg allerede vet er en illusjon. Jeg kan faktisk ikke slå hjul bortetter plenen og løpe på hendene opp og ned trapper. Det kommer ikke til å ende bra hvis jeg forsøker. Alt sånt tilhører fortiden. Forrige gang jeg gjorde en spontan baklengs salto var i 2018 og da landet jeg “på knærne” – eller i virkeligheten på hendene og tåballene – men jeg var sjokkert over at jeg ikke klarte å “komme helt rundt”, fordi dette er jeg jo vant til. Jeg var en sånn som “løp på veggene” da jeg var på mitt sprekeste. Parkour og den typen ting, selv om dette navnet på “sirkuskunster i urbane landskap” ikke ble funnet opp før mye senere. Det er tragisk å ikke få til sånt lenger, men det er hva det er. Fysikken kommer og går i løpet av dette livet. Selv de som en gang klarte å løpe i oppoverbakke i timesvis – jeg var selv en av dem – blir en dag for gamle til å holde på som en annen gærning. Hva kan jeg si? Livet tar slutt. Brått for noen, sakte for andre. Om meg selv trodde jeg alltid at livet mitt ville bråstanse en eller annen gang, men jeg overlevde altså mot alle odds, lenge nok til å oppleve hvordan alderdommen tar fra deg alt du en gang hadde — og vi har bare så vidt begynt. Jeg tipper at om tyve år – hvis jeg lever så lenge – vil jeg savne nåtidens relativt spreke tilstand. Kanskje jeg bør begynne å gå med stokk? Jeg er jo en slags jålebukk som liker å “kle meg stilig” i den typen kostymer som ville vært moteriktige for hundre år siden eller deromkring, men jeg liker ikke “assesoirer” som klokker og sånt, så jeg kan kanskje frike ut med spaserstokker. Når det gjelder hatt har jeg jo allerede “god dekning”.
