Det er god grunn til å være skeptisk i forhold til de som bruker ordet klimahysteri. Hvem jobber de for? Hva slags resultater er de orientert mot? Hva slags “rulleblad” har de ellers i forhold til nøkternhet og sannferdighet? Har de vanligvis god greie på det de snakker om? Teknisk sett er jeg enig i at hysteri aldri hjelper, men samtidig bør man definitivt “treffe noen tiltak” når huset står i brann. Det bør finnes nyanser av fornuft på skalaen mellom likegyldighet og hysteri. Det vi vet er at utslipp av klimagasser medfører økning i global gjennomsnittstemperatur, som igjen medfører at atmosfæren vil bære mer fuktighet. I praksis betyr dette at alle typer vær vil bli mer dramatiske.
Det er allerede tyve år for sent til å unngå katastrofale konsekvenser av utslippspolitikken. Vi burde vært i null for tyve år siden. Vi kan etter min mening ikke snakke om “klimahysteri” så lenge et stort antall mennesker snarere viser “klimalikegyldighet”. Selv om vi nå i dag stanser alle utslipp (noe som ikke kommer til å skje) vil dette toget fortsette å rulle ganske lenge på grunn av at det er et veldig stort system med mye treghet i seg. Det lar seg ikke enkelt starte og det lar seg ikke enkelt stanse. Av særlig interesse for oss i Norge er at virkningene av klimaforandringene er store og etter måten raske i arktiske områder, herunder Svalbard. Isen forsvinner. Vindene skifter.
Noe vi bør ta med i beregningen når vi vurderer dette problemkomplekset er at med mindre man har mottatt særlig trening og disiplinering vil man ha det amerikanerne kaller shit for brains. Evnen til å tenke er ikke noe som kommer noe mer naturlig enn evnen til å danse eller spille blokkfløyte. Det må læres. Dette er ikke umiddelbart forståelig for folk. Hva er det du mener? Hjernen min fungerer helt utmerket. Dette er en del av problembildet. De vi kaller “naive realister” er ikke umiddelbart i stand til å erkjenne at det finnes en mye større virkelighet enn hva de er programmert til å oppfatte og forholde seg til. Samfunnslivet virker bedøvende på sinnet og påfører oss vrangforestillinger om hva vi er og hvilke evner vi har. Slik har det vært lenge. I mellomtiden har vi kjørt hele faenskapet i grøfta på ti tusen måter.
Sivilisasjonen er en narkoman tilstand på artsnivå. Brenning av kull, olje og gass ligner amfetaminavhengighet og vi har kommet til det stadiet når rykningene i ansikt og kropp er synlige hele tiden og tennene har begynt å falle ut, men vi har allikevel ikke lyst til å slutte og bruke amfetamin. Vi kan jo føle at vi trenger det. Vi behøver ikke å slutte før vi slipper opp for stoff. I mellomtiden kan vi rydde litt. Organisere tingene rundt oss bedre mens vi tenker. Vi kan ikke slutte nå. Vi trenger energien til å holde orden på tingene rundt oss. Det er viktig å holde seg i bevegelse. På den måten oppdager vi mye interessant og finner ting som behøver å bli gjort. La gå at amfetamin kanskje ikke er sunt i lengden men det er det vi har og vi trenger noe å gå på, ellers rekker vi ikke over alt vi har å gjøre. Sånn har det blitt.
De som bruker ordet klimahysteri mener sannsynligvis mentaliteten hos dem som mener at vi må gjøre alt vi kan og vi må gjøre det nå. Det finnes ingen smertefri måte å komme ut av denne dødsdansen. Menneskeheten har gjort seg avhengig av å brenne ting for å holde et høyt tempo i økonomien. Du vet. Vekst, velstand og alt det der. Uten bilen stanser Norge. Enhver idiot er nå i stand til å se at “værhendelser” av typen flom, hetebolge og storm har beveget seg i retning av det mer dramatiske over de seneste tyve år. Dette kommer bare til å øke i hyppighet og intensitet over de neste tyve år. Hva de “klimahysteriske” (for eksempel jeg) er særlig bekymret for er imidlertid visse systemer som per i dag er ganske stabile, men som snart kan komme ut av likevekt, for eksempel havstrømmer, permafrost og luftbevegelser i stratosfæren (jetstrømmene). Når/hvis dette skjer er det ingen som vet hva konsekvensene blir annet enn at de blir “interessante”.
Det mest nærliggende problemet er at ingen vil gi fra seg en centimeter med komfort. Vi forventer tvert imot en bedring av levestandarden og vi kommer til å fortsette å stemme ut enhver regjering som ikke kan levere stadig flere og bedre goder til alle mann. Sånn er det å være rik. Man blir hekta på det. Og snart er det alt man klarer å tenke på.
Hvis vi skal forandre vår tid må vi virkelig ville det. Kloden vi kjenner og har tatt for gitt rives bort fordi vi opprettholder måten vi forvalter den på, på samme måte som Putin opprettholder måten sin ideverden, selv han ser tydelig at han har malt seg inn i et hjørne. Men vi mennesker er i stand til å oppnå utrolige ting relativt raskt dersom vi faktisk samles om å gjøre det, som en stor organisme. Det kan vi lære mye av ved å studere det fantastiske samstemte livet på et korallrev.
Jeg vet ikke. Jeg er ikke optimistisk i forhold til menneskers samarbeidsevner.