Generell referanse: Store norske leksikon
Treholtsaken var en ganske dramatisk affære mens det sto på som verst for snart førti år siden. Lever han ennå? Det vet jeg ikke, men det er ikke viktig for poenget: Det var – og er – en sak med mange store spørsmålstegn. Hvis menneskeheten overlever de neste hundre år kommer perioden vi kjenner som Den kalde krigen til å bli forsket på med andre øyne enn de som gjennomlevde den samme perioden. Hva hele suppa egentlig handlet om er ikke tilfredsstillende besvart av utsagnet “det var et geopolitisk maktspill”. Det var mye mer enn dette. Det var en konflikt som fortsatt preger virkelighetsoppfatningen til den generasjonen som sitter i samfunnets toppjobber nå i dag.
Tilbake i året 2010, mens jeg fortsatt brukte Facebook, var det noen som vitset om at STASI – det gamle sikkerhetspolitiet i Øst-Tyskland – ville betalt et statsbudsjett eller to for den enorme samlingen med personopplysninger som ligger åpent ute på Facebook, og etter dette ble nettstedet bare populært kalt statsiarkivet blant de som deltok i akkurat den samtalen. Det var en vits men det var ingen spøk, skulle det vise seg. Bare noen få år senere startet det som kanskje er den største spionoperasjonen noensinne og mye handlet om å bruke Facebook som angrepsvåpen. Prosjektets overordnede strategi var å undergrave den politiske stabiliteten i “vesten” og den foretrukne taktiske metode var å forsterke allerede eksisterende samfunnskonflikter ved hjelp av påvirkningsagenter.
I utgangspunktet er enhver diplomat som jobber ved noe lands ambassade en “påvirkningsagent” i den forstand at vedkommende foventes å representere sitt lands økonomiske og politiske interesser på alle måter, inkludert diverse PR-arbeid for å trekke turister og investeringer. Gripe og håndtere hva som enn oppstår av spørsmål eller andre muligheter til å virke til fordel for landet sitt må sies å være hovedjobben til en diplomat og det vil ikke være naturlig eller riktig å forvente noe annet av dem. Imidlertid er formelle og offisielle kanaler for diplomatisk avtalearbeid byråkratisk tungrodde når ting skal formuleres og det går ofte utrolig tregt å bevege en sak gjennom alle seremoniene som tilligger internasjonale avtaler. Derfor finnes det også uformelle kanaler, herunder spioner. “Bakromsdiplomati” er ofte nødvendig når ting haster og det ikke er så nøye med bokføringen. Mange problemer blir løst på denne måten og slik har det alltid vært.
Hvis man på 1970-tallet hadde etablert sosial omgang med “Sergei som jobber ved Sovjetambassaden” og møttes regelmessig for å ta noen drinker i baren ved et hotell og “snakke om ting” (som man jo ofte gjør) ville man nesten helt sikkert ha pådratt seg spaning fra en eller annen gren av overvåkningstjenesten. Kanskje ville man også ha blitt hentet inn til avhør, men i utgangspunktet ville man blitt betraktet som “en interessant ting som foregår” og et team ville blitt beordret til å kartlegge og utrede saken. Selvsagt, noe avhengig av hvem man er og i hvilken grad man har “sensitive kontakter” ville dette også ha medført diverse rapporter og orienteringer opp og ned i systemet, hit og dit mellom “de som behøver å være orientert”. Man fikk for eksempel inntrykk av at de hadde overvåket Arne Treholt ganske lenge før de gikk til pågripelse og tiltale. Manges øyne må ha vært på ham lenge før han ble introdusert for alles øyne som norsk superspion.
Etter at nettet kom er det strengt tatt ingen – eller ihvertfall bare noen få computereksperter – som kan være helt sikre på at de kjenner den sanne identiteten til alle “nettvenner” som man treffer i diskusjonsforum eller kommentarfelt og utvikler noen slags “sympati” for, deler synspunkter med, kanskje til og med utvikler romantiske følelser for, det ene med det andre, det finnes jo så mye rart der ute og nettet har ikke gjort tingene mindre rare. Man hører jo historier. De prøvde lenge å overvåke trafikken på nettet – hvem snakker med hvem, når og i relasjon til hva slags andre mønstre – men det er vanskelig å se hvordan “generell overvåkning” er mulig lenger, det er så mye støy på nettet at det blir helt tilfeldig hva slags vage signaler (av typen drinker med Sergei) de eventuelt fanger opp. Det må i så fall være fordi de allerede har øyne på minst en av partene. For det finnes ingen grunn til å tro at påvirkningsagenter generelt sett har sluttet i jobben.
Hvilket bringer oss tilbake til det tidligere nevnte “Prosjekt X” for å undergrave den politiske stabiliteten i “vesten”, særlig de engelskspråklige delene. Gjerningsmennene regnet med at det mentale immunforsvaret var svakt. De fikk rett. Nå har pasienten bortimot dødelig feber. Mer enn halvparten av alle amerikanere tror nå at det kan bli borgerkrig i USA i løpet av de neste ti år. Hva skal man tenke om det? Det virker som om de har et tilstrekkelig antall gale mennesker med våpen til at det kan bli en ganske stygg affære, men statsmakten har for øyeblikket kontroll over situasjonen. Imidlertid kan statsmakten i USA bli kuppet av fascister om to år, kanskje tidligere. De jobber med saken. Akkurat som i resten av vesten. Det vi i prinsippet snakker om er revolusjonære bevegelser som jobber både innenfor og utenfor det demokratiske systemet for å komme seg i maktposisjoner på alle nivåer. Påvirkningsagenter jobber med å svekke ikke bare samholdet, men selve den grunnleggende realitetssansen i befolkningen. Sterkt følelsesmessig engasjement rundt svært vage saker er metoden.
