Det er ikke klart for meg hva det betyr at folk er “innvandringskritiske”. Det lyder litt verdensfjernt. Hvordan praktiserer men det? Selv er jeg for eksempel en fornuftskritiker i noen slags klassisk tysk kontekst – la oss si en linje fra Kant til Marx (via Nietzsche) – og dette arter seg ofte i praksis slik at jeg ikke tror på folk når de påstår at de er motivert av fornuften. Jeg tror det sitter et helt annet sted; la oss si i ræva, siden “hjertet” ikke virker som et passende ord i sammenhengen. Vi er uansett nødt til å gå et par runder med Freud og det han kalte det anale stadium av personlighetsutviklingen. Forstyrrelser i prosessen med å ta bevisst kontroll over avføringsfunksjonen – si for eksempel en pedagogikk preget av mye skam og skremsel – vil typisk fremkalle en autoritær og pertentlig karakter som er streng og uforsonlig mot det skitne, nedrige, avvikende og så videre. Alt henger sammen med rumpestrenghet i oppdragelsen. Det føkker opp barna.
Mannen på bildet ovenfor er Oswald Mosley. De nysgjerrige anbefales en runde med den store guglemaskinen men han var kort fortalt leder for Det britiske nazipartiet på 30-tallet. Som alle vet var jo den greia veldig stor også for det meste overalt ellers enn i Tyskland og Italia, til og med i Norge, men det ble lite verdsatt etter at krigen begynte — og etter at den sluttet var det å være nazi i det store og hele diskreditert til langt utpå 70-tallet, særlig i de landene som hadde hatt nærkontakt med den tyske krigsmakten, inkludert Tyskland selv. Uansett, Oswald Mosley hadde en sønn ved navn Max. Han var i 2008 involvert i en skandale som involverte sadomasochisme, nazikostymer og hele fem prostituerte av typen dominatrix. Men så kom politiet. På generelt grunnlag kan man si at det å bruke nazikostymer i sexlek som regel handler om dårlig smak i kombinasjon med liten kunnskap, men det er vanskelig å godta at Max Mosley hadde liten kunnskap om nazisme, snarere tvert imot. Hva ville vi tenkt i Norge hvis sønnen til Henry Rinnan ble arrestert mens han lekte naziavhør sammen med tre horer i en campingvogn ved Falstad? Det er nærliggende å skylde på “noe i oppveksten”.
Hvorom allting er, man kan jo være innvandringskritisk uten å være nazi? Vel, strengt tatt nei. Hvis man er kritisk til “innvandrere”, skeptisk til vitenskap og kategorisk motstander av marxisme (selv om man ikke helt vet hva sånn marxisme egentlig er) så er man nazi, ferdig diskutert. Det handler ikke om å ha et hakekors tatovert i panna. Det handler om å være enig i prinsipprogrammet til denne politiske bevegelsen. Selv om fascister, nazister, falangister – eller hva som helt annet man kan kalle “det postmoderne alternativhøyre” – ikke har noen politikk i egentlig forstand (de vil bare ha makt slik at de kan “fjerne” alt som forarger dem, deretter er de åpne for forslag), har de likevel visse kjennetegn — og “innvandrerskepsis” er alltid et av dem. Ofte selve hovedargumentet, Saken. Hvor kommer det fra? Hva slags provenans har det tankekomplekset som gjør innvandrere – de mener egentlig å si svartinger – til noe truende i fantasien deres? Det er jo komisk å se på en nazi som prøver å komme ut av skapet men er usikker på hva den nye identiteten betyr og hvor de hører hjemme nå.
De tingene man lærer mens man ennå er så liten at man ikke har noe språk har en tendens til å bli sittende i følsa – altså den delen av følelseslivet som oppleves som “sannhet” – uansett hva slags krumspring man senere gjør med språket. Det er her vi vender tilbake til Freud og barnet som ble emosjonelt skadet mens det befant seg på det anale stadiet av personlighetsutviklingen. Hva er det “de fremmede” vil? Hva fortalte de deg da du var atten måneder gammel? Kan du huske at du sluttet å bruke bleier? Dette er ikke uviktige spørsmål. Ved et tidspunkt var alle ting i livet stordramatiske ting. Alt skjedde jo for første gang for deg. Det er klart at sånt er viktig. Selvstendig rumpestyring er et grunnleggende trinn av barneoppdragelsen. De er jo ikke født husrene, alt sånt må læres. Tanken til Freud var altså at en pedagogikk som påførte barnet nevroser på dette stadiet ville medføre en senere bumerangeffekt i form av en “kompulsivt kontrollerende” og ofte nesten manisk fokus på alle slags bisarre detaljer i den senere voksenpersonligheten. Dette er ikke noe man selv kontrollerer, det er ubevisste forstyrrelser i personligheten som er akkurat like alminnelige ute blant befolkningen som det er alminnelig å være “streng” mot barna når de gjennomgår pottetreningen sin. Angsten for å gjøre noe galt med rumpa sitter på et nivå som ord ikke kan rekke. Det fantes ingen ord da den ble etablert. Men det finnes noen nå, og her er ett: Anusnevroser. Inkludert angsten for at noen skal høre deg mens du er på do.
Livet er kort og forvirrende. Man blir aldri egentlig noe klokere enn man var da man først begynte på sin vei, men man blir mer slu i forhold til hvordan man får ting gjort og det hjelper jo til en viss grad. Jeg var en gang en perifer deltager i en lang filosofisk debatt på nettet; om det er bedre å være “gatesmart” enn “boksmart” og om det egentlig spiller noen rolle hva slags smart man er så lenge man ikke er dust. Den varte i flere år, men det er lenge siden nå. Likevel har jeg i prinsippet de samme holdningene nå som jeg hadde den gangen: Hvis man er nødt til å velge så er det bedre å være gatesmart enn boksmart, fordi et bokmiljø inneholder sjelden noen direkte livstruende elementer, mens det finnes så mange slags gatemiljøer, noen av dem definitivt steder man bør holde seg unna. Hva slags jævelskap kan man lære av en bok som man ikke kan lære i en mye verre form på gata? At man sitter på en stor mengde data om ditt og datt betyr ikke at man er “smart”, bare at man (i beste fall) er godt informert om forskjellige sakers faktagrunnlag. Hva som er (og ikke er) smart koker ned til hva man gjør med det man vet. Valg. Beslutninger. Den typen ting. Særlig den karaktertypen som har for vane å ta smarte beslutninger – slik man opplever det etterpå – selv om de er/var hemmet av et tynt faktagrunnlag, oppleves av mange som smarte individer. Særlig når det kommer til sånne ting som å skjønne når man bør holde kjeft, når det er på tide å gå, og diverse annet i den kategorien.
Hvem er det som klager over ytringsfrihetens vilkår i Norge — og, fremfor alt, hvorfor? Det er nesten alltid de som planlegger å si noe stygt, kjipt eller nedsettende om (eller til) noen andre, men de er bekymret over hva konsekvensene vil bli. Hvis noen etterpå skjeller dem ut fordi de er et rasshøl vil de føle seg krenket og tolke dette som et angrep på ytringsfriheten. Det er “woke” kulturmarxisme som vil kneble folk og ta fra sine meningsmotstandere retten til å ytre seg fritt. Prøv å si det til dørvakta på et utested, du Erasmus Montanus. Som regel handler det bare om at folk ikke orker alt bråket. Når det gjelder meningene dine så hørte de deg helt fint første gang. Nå kan du ta dem med deg og gå din vei. Folk er kanskje ikke veldig woke der ute, men de er jo ikke fullstendig lamma i tenkamentet heller. Det finnes ikke noe sånt som “innvandrere”. Det er ingen meningsfull kategori. Hva snakker de om? Det koker uansett ned til svartinger, så la oss bare skjære gjennom all okselorten og gå dit med en gang. Jeg vet ikke noe tall men det kommer sikkert flere millioner flyktninger til Europa hvert år – som per definisjon betyr at de kommer fra “land utenfor Europa” – og verre vil det bli når klimaproblemene for alvor begynner å føkke opp landbruket i sør. Mye verre. Om få år. Er vi forberedt? Sikkert minst like godt som vi er forberedt på at vinteren kommer hvert år. Norsk beredskap. Fungerer når det gjelder. Problemet er at vi (og da mener jeg “menneskeheten”) står overfor noen svært alvorlige geopolitiske utfordringer, hvor den forventede flyktningestrømmen bare er en liten del av hele problemkomplekset. Vi har rett og slett kjørt hele “sivilisasjonen” i grøfta. Særlig mye mer kortfattet går det ikke an å si det uten å miste det vesentlige poenget. Vi er i grøfta, det er bare ikke alle som har oppdaget det ennå, pluss at mange av de som vet det prøver å tyne enda litt mer fortjeneste ut av situasjonen. Der står vi.
