Overskriften kan høres litt selvmotsigende ut, men det er egentlig bare en semantisk omstokking av det gamle ordtaket som sier at han som prøver å være alles venn ender som ingens venn. Tenk over saken. Hva er det beste? Det må per definisjon være noe annet – noe bedre – enn “det alminnelige”, eller altså det som er “bra nok”. Hvis man driver med håndverk handler lønnsomhet om kunsten å stanse i tide, det vil si når ting er bra nok, men hvis man er kunstner ønsker man sannsynligvis å ta ting et stykke lengre enn dette — eller ut i det ekstreme, om du vil. Det finnes selvsagt mange syn på hva som er og hva som ikke er “kunst” men jeg har inntrykk av at de fleste forventer noe som er bedre enn de vanlige tingene som alle tar for gitt, eller altså at kunstneren er flinkere, mer begavet og ikke minst særere enn oss andre, i den forstand at de presenterer en unik visjon eller noe i den gata. Du vet. Noe fra en annen verden.
Det er litt morsomt hvordan folk reagerer på en “åja” måte hvis man sier han er kunstner om noen som ser litt uvanlig ut i stil, klesvei og denslags. Det er akkurat som om dette forklarer noe — hvilket det sannsynligvis også gjør, fordi det er ikke urimelig å ha “sin egen stil” – faktisk er det mer noe i retning av et krav – hvis man er kunstner. Siden kommer vi til det mer pinlige spørsmålet om kunstneren er populær, eller i praksis om de får solgt arbeidene sine. Svaret er nesten alltid nei. Det finnes nesten ingen vellykkede kunstnere, i den forstand at de tjener godt eller engang klarer å leve av det de holder på med. De fleste strever fælt og det er helt vanlig i bransjen å være plaget med psykiske problemer, avhengighet av rusmidler og den typen ting. Vi snakker jo tross alt om folk som er fundamentalt “annerledes” enn de som drømmer om et fornuftig borgerliv med en bra jobb, et husbanklån og ellers det meste på stell. Kunstnere ser på en helt annen verden enn “sivilister”, uten at dette er noe de noensinne selv har valgt. De er født sånn. Siden handler utfordringen om hvorvidt de klarer å disiplinere sine egne evner og egenskaper til en sånn grad at de får til å være produktive.
Det å være intellektuell er noe helt annet. Man jobber med svært forskjellige ting. Det er forsåvidt ikke uvanlig at folk er begge deler, men i utgangspunktet er ikke kunsten – altså skapende eller kreativ virksomhet – en intellektuell greie. Snarere tvert imot. Det kan være et stort problem i de kreative fagene hvis man “tenker for mye”. Da kan det bli vanskelig å få ting gjort. Her kommer et helt annet velkjent norsk ordtak til anvendelse: Det beste er det godes fiende. En typisk intellektuell person har ofte tendenser til å jobbe i retning av “det perfekte” mens en kunstner må fokusere på å få ting gjort så godt de kan her og nå — så kan de forbedre seg siden. Visdom i dette bildet er å forstå at det vil alltid finnes et forbedringspotensial. Uansett hvor teknisk eller kreativt begavet man måtte være. Ironisk nok er filosofene ofte de verste på dette viset, fordi de vil heller la være å gjøre noe enn å gjøre noe som ikke er “perfekt” i den forstand at de senere vil se på det og føle seg misfornøyd. Men sånn er jo livet. Jeg kjenner faktisk ingen som ikke synes at de er en bedre utgave av seg selv i dag enn de var i går — gi og ta litt i forhold til fysisk sprekhet og denslags. Det er ikke sikkert at de har rett i en strengt objektiv forstand, men de har jo et problem hvis de går rundt og tenker at det går nedover med dem. At de har hatt sine beste år og så videre. Det kan de jo ikke vite. Medisinsk sett kan de sikkert ha et poeng, men i forhold til selve det sublime i å oppleve livet og “se mirakelet” så er det ingen dag som kan måle seg med dagen i dag.
Vi avslutter med en klassisk norsk sang fra gamle dager.
