Innflytelse er en aktørs evne til å få en annen, eller flere andre aktører, til å tenke eller handle på en annen måte enn vedkommende ellers ville ha gjort. Det er slik sett en form for maktutøvelse. Aktøren kan være en person, organisasjon eller stat. Betegnelsen brukes også om det å influere, altså om forholdet mellom den influerende og de influerte.
(Store norske leksikon)
Som vanlig er det håpløst å diskutere smak – folk liker det de liker, enten man “forstår” det eller ikke – men for min egen del vil jeg si at det maleriet vi ser avbildet ovenfor er en sann representasjon av konseptet dårlig smak, uansett hva det er de prøver å si. Det er liksom litt for mye av alt. Bløtkake med sukker på, hvis du skjønner hva jeg mener. Frihetsstatuen i New York er allerede et internasjonalt velkjent symbol for frihet, inspirasjon og håp – sitert fra anleggets eget nettsted – men kanskje på en litt 1800-talls måte. Jeg vet ikke hva slags sjelsliv man eventuelt må ha for å henge noe sånt på veggen sin, men jeg ville definitivt ha rygget et par skritt bakover i forhold til dem. Det ser ikke bra ut, enten det er ment som “dekorasjon” eller det er meningen at det skal si noe om vedkommendes moralske idealer. Noe er uansett galt med dem. Forhåpentligvis er det bare sviktende estetisk dømmekraft, men det kan også være noe parareligiøst.
Komikeren Graucho Marx er blant annet berømt for sitatet om at han ville ikke ha vært medlem av noen klubb som tar inn sånne typer som ham. Jeg er omtrent der i mitt syn på politikk og politikere: De må ha høyere moral enn meg selv for å være troverdige. De kan ikke være bare en kjeltring som vet å sno seg i forhold til sine egne interesser. Alle kan jo få til såpass, og de fleste legger seg da også på en linje som for det meste setter egeninteressen foran alle andre hensyn. Av og til legger folk mer vekt på prinsipielle elementer i bildet, men sjelden på bekostning av sin egen vinning. Det er litt uklart hvor grensene går, men en profesjonell innstilling påbyr at man sier opp hvis man føler at jobbens krav kommer i konflikt med den livsstilen man ellers ønsker å ha. Er dette kontroversielt? Jeg synes ikke det er urimelig å forvente en høyere etisk standard hos de som søker maktstillinger i samfunnet enn hva en gjennomsnittsperson slipper unna med. Dette handler ikke om hvor loven trekker opp grensene, men om normal skikk og bruk, sunn politisk dømmekraft, og det ene med det andre. Generelt sett er det jo slik innenfor politikken at hvis noe ikke ser bra ut, så er det heller ikke bra. Du vet. “Frynsegoder” og den typen ting. Reiseregninger og alskens refusjonskrav. Ferieopplevelser, hotellopphold, dyre gaver og denslags.
Sett i lys av dette er det vanskelig å forstå hva britiske Labour (Arbeiderpartiet) generelt – og lederen Keir Starmer spesielt – tenker på når de tilsynelatende ukritisk aksepterer diverse “gaver” fra rikfolk, donorer, næringsinteresser og så videre. Når de så siden blir konfrontert med dette virker det ikke som om de skjønner hvorfor ting blir “misforstått” ute i befolkningen. De har jo ikke gjort noe ulovlig. Alt har blitt registrert og deklarert på alle de behørige skjema — hvilket selvsagt er grunnen til at saken er offentlig kjent. De føler ikke at de har gjort noe galt. De har bare benyttet seg av noen fine tilbud. De har verken gitt eller lovet noen “gjenytelser” for all gavmildheten. Hva skal man tenke om dette? Alle har sikkert en politisk blindsone, men det blir kanskje litt drøyt å oppbevare livsstilen sin akkurat der. Bør statsministeren være en moteløve? Jeg vet lite om hva slags subtile hersketeknikker som ligger i klessnitt og merkevarefremsyning blant “samfunnstoppene” men jeg vet at det er fjollete. De mottar jo ellers en såpass høy lønn at de bør ha nok til mat, klær og en rimelig bra bolig; så hva handler “resten” om? Storbritannia er litt ute og sykler med nasjonaløkonomien sin, og har grovt sett levd med “innskrenkninger” over hele linja helt siden året 2008, da de tok et stort løft med å betale alle finansinstitusjonene sine ut av den fiskale dyregrava de hadde havnet i. Britene stemte inn Labour fordi de ønsker seg ut av klemma. Toryene har i det store og hele kjørt landet fullstendig på trynet ned i grøfta, eller hva man skal si, det er vanskelig å finne sterke nok ord for hvor galt alt har blitt. Ingen er forbauset over at økonomien er dårlig, det er bare uenighet om hvem som skal betale for ryddejobben. Skal offentlige tjenester bygges enda mere ned eller er det på tide å skattlegge de som har tjent penger mens alle andre har måttet stramme inn? Valgresultatet sier noe. Hva er rimelig å forvente av sosialdemokrater? Det er litt uklart, men hvis ikke de tør å ta harde grep overfor urettferdige samfunnsforhold, hvem skal man så gi den politiske makten til?
Demagoger henvender seg alltid til hat, frykt og misnøye. Generell fremtidsangst er svære greier nå for tiden, med nesten like mye politisk sprengkraft som Den kalde krigen hadde i sine velmaktsdager. Vi har jo hatt både krig, pest, hungersnød, terrorisme og naturkatastrofer nok for et helt århundre bare siden år 2000, og det er ennå langt igjen til vi kan si noe rimelig sikkert om hva 2100-tallet vil bringe, bortsett fra at prognosene ikke er gode. For tiden klarer ikke folk engang å bli enige om hvordan virkeligheten fungerer. Dette er utgangspunktet. Vi er i en myr og hopper fra tue til tue, men det er vondt å ta sats fra sviktende grunn så det blir både tryning og plasking underveis. Problemet er etter min mening fullstendig fette åpenbart: Aldri før har så mange prøvd å livnære seg på arbeidet til så få. Visste du for eksempel at det nå finnes en jobb som heter kraftmarkedsanalytiker? Tenk over saken. Hvordan finansierer man en sånn stilling? Hvor får de pengene fra? Hele opplegget er bare bløff. Et pyramidespill. Folk trikser og mikser med tall og papirer — ikke ulikt den gamle svindelen på gatenivå hvor noen flytter rundt på tre kopper oppå en bordplate og èn av dem skjuler en liten ball, men det er aldri den du satser på. Det er ikke et spill som foregår, men et opplegg som handler om å loppe deg for mest mulig penger mens du fortsatt tror at du har en vinnersjanse. Jeg så et intervju med noen som kalte seg livsstilsinfluenser (på engelsk) og som har et par hundre tusen følgere på nettet. Nok til at de lever av å reise rundt til diverse interessante steder og snakke om inntrykkene sine. Poenget er at de er en såkalt digital nomade som har en plattform på nettet og dette er hele greia. Jeg antar at “innholdsprodusent” er den formelle tittelen, men det handler uansett om reklamepenger. Alle som driver med dette snakker mye om monetisering – eller rettere sagt det motsatte, altså når kanalen deres taper inntekter fordi de velger et sensitivt tema, en kontroversiell vinkling, eller noe – men dette er egentlig den eneste “redaksjonelle” styringsmekanismen de forholder seg til. De får ikke betaling – ihvertfall ikke på den måten (andre løsninger finnes) – hvis innholdet deres er for edgy for plattformens ultimate årsak til å eksistere: At noen tjener penger på opplegget. De digitale nomadene har uansett vansker for å forstå hvorfor de plutselig har blitt så upopulære i Portugal, Spania og andre land som har rykte for å være “billige”. De bringer jo penger. De betaler for seg. De kjøper ting. De går på restaurant. Hva mer kan folk forlange av dem? Problemet er at de driver opp prisene i boligmarkedet.
Nylig var jeg i Oslo, på hjemmebesøk hos en gammel venn. De betaler litt i overkant av tyve tusen hver måned for boligen sin, når stort og smått er regnet inn. Den har riktignok en ganske fin balkong, sett i forhold til hva man typisk betaler for en bra utsikt i Oslo, har økt ganske mye i takstverdi siden kjøpsdatoen og så videre, men det er uansett mye å betale fra måned til måned etter min smak. Alt for mye. Faktisk mer enn åtti prosent av den netto inntekten min, ergo uaktuelt å ta på seg som fast utgift. Herregud. Selvsagt ser jeg argumentet med at man bygger opp verdier og det ene med det andre, men det er ikke desto mindre galskap i mine øyne å bruke mer enn halve lønna på å betale for boligen fra måned til måned. Verdistigning er bare et teoretisk konsept frem til det blir aktuelt å selge. I mellomtiden skal man jo leve av de pengene man har der og da. Som alle vet er det noe som heter å spare seg til fant, som i praksis handler om å aldri ha råd til noe fordi man har noe hengende på horisonten, som for eksempel det smarte sjakktrekket det en gang vil være å selge den boligen som man har investert så mye tid og penger i. Når eksakt det skal skje? Nei, si det. For øyeblikket lønner det seg å sitte på eiendommen. Den fungerer jo også som bolig, selv om den har noen slags hemmelig Supermann-identitet som “investeringsobjekt”. Hva koster det å leie noe i Oslo for tiden? Definitivt mye mer enn det er verd, hvis man ikke av mystiske årsaker er heldig med noe man finner. Imidlertid fremstår det som lite sannsynlig at man ender med under halve inntekten i boligutgifter hvis man er nødt til å bo der. Sånn sett ligner Oslo på diverse andre europèiske byer av en viss størrelse. Det er rett og slett for dyrt å bo der, slik at man ender som pendler. Man drar til byen for å jobbe men overlater den ellers til turistene og de høyt lønnede. En times reisetid hver vei er på ingen måte uvanlig. Såpass må man regne med for å få boligprisene ned i noe man kan leve komfortabelt med. Eller man kan velge å bo i kollektiv. Dele med to-tre andre som heller ikke har råd til noe anstendig på egen hånd. Hva med hybelhus? Brakkerigg? Verden har forandret seg mye i min levetid. Vi har kommet til et punkt hvor det i praksis ikke lenger finnes noe leiemarked for boliger. Alle skal eie nå for tiden, men inngangsbilletten er høy.
Hvor i Norge kan man realistisk regne med å få kjøpt en bolig for under en million? Eller leie noe for under 7-8000 i måneden? Det virker som om man uansett blir “flådd” etter alle kunstens regler, på et boligmarked som er fullstendig ute av kontroll. Presset i retning av noen slags dyr avtale er betydelig. Det finnes en høy ende hvor man må betale det hvite ut av øyet, men det finnes også en lav ende som typisk består av kommunale utleieobjekter beregnet på trygdesystemets adelsstand: De behovsutprøvde — som i praksis betyr de det er uråd å hensette noe sted i det nasjonaløkonomiske hamsterhjulet fordi de genererer flere utgifter enn inntekter og “alt har vært prøvd”. Uføre, syke, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, diverse gammelfattige og så videre. Filleproletariatet. Det finnes diverse institusjoner for denslags spredt rundt omkring i landet, men det er ikke noe bra sted å havne. Størst blant denne gruppen er minstepensjonister, særlig de som har behov for medisinsk oppfølging, hjemmehjelp og så videre. Mange av dem har riktignok egen bolig, men for andre er “omsorgsbolig” det eneste alternativet. Jeg vet ingenting om hvordan dette spiller seg ut i praksis, men jeg vet at det finnes en hel egen verden av omsorg, eller forsorg som man sa om “sosialhjelp” i de gode gamle dager, som ikke fungerer etter markedsliberalistiske prinsipper. Det er en helt egen “sone” hvor samfunnet oppbevarer de individene som ikke fungerer. Alle vet at det er sånn. Hensikten min er ikke å “mene” noe om dette. Alle samfunn har alltid hatt et opplegg for å ta seg av de som ikke klarer seg på egen hånd. Hvordan det fungerer er ikke poenget her. Det jeg peker på er det finnes ikke egentlig noe terreng mellom disse to ytterlighetene. Enten er man prisgitt markedskreftenes frie spill – eller hva vi skal kalle det – eller så blir man satt under et omsorgsregime administrert av NAV. Det finnes ikke noe eget segment innenfor norsk boligpolitikk som sikrer nordmenn adgang til prisregulerte utleieboliger, særlig ikke der hvor de trenges mest. Dette er et politisk valg. Det har ikke blitt sånn av seg selv. Det handler kort sagt om nyliberalisme. Eller kort fortalt; om “markedets” evne til å fungere som er trakt og et gjennomløp for menneskelig trang til livsutfoldelse.
Etter gjentatte oppfordringer har jeg til sist sett på noe av Thomas Seltzers serie UXA, og det første jeg tenker er at hvis han er så jævla glad i denne greia, hvorfor kaster han bort tiden sin i Norge? Jeg er en veldig sterk Turboneger-fan, i den forstand at jeg har vært med dem fra første stund, særlig mens de var upopulære, men jeg har aldri likt den “amerikanske” greia deres, som jeg idrntifiserer med Happy-Tom, som også er kjent som Tom of Norway, ikke uten sideblikk til en viss finsk pornografisk artist fra en tid som aldri kommer tilbake, det vil altså si Thomas Seltzer og hans mentalt forstyrrede tanker om hva som er godt og ondt i denne verden. Personlig ser jeg ikke noe som er bra med USA, men det skyldes kanskje at jeg starter på 1400-tallet når jeg bedømmer saken, og det er sterkt farget av min personlige preferanse for å la folk være i fred dersom dette er hva de ønsker. USA er en eneste stor og stygg perversjon, fra begynnelse til slutt. De har ingenting. Intet av noen som helst slags verdi, uansett hva slags vinkel man studerer det under. USA er rett og slett en menneskelig kloakk. Det verste av alt vi – menneskeheten som art – noensinne har vært er ubskjedent samlet i Amerika. Dette er siste reis. Undergangen. Det går ikke an å redde menneskeheten som art etter hva de har gjort med seg selv og mot hverandre i og med grunnleggelsen av USA. Hvorfor sier jeg dette? Er jeg ikke bare negativ? Jovisst er jeg det, men det er av god grunn, i den grad jeg overhodet behøver noen grunn. Jeg hater USA og alt hva de står for, alle deres innbyggere og tilhengere, uten filter. Noen ganger sier jeg at det verste som har skjedd verden er de kristne og hele greia deres, men selv de blekner i forhold til USA. Hvor dum er det mulig å bli? Dette er svaret. Du kan se det hver dag i USA, både i hvordan folk er og oppfører seg og hvordan staten fungerer som en knuser av all menneskelig anstendighet overalt. Jeg har overhodet intet positivt å si om USA som ikke er veldig generelt og også omfatter stort sett resten av verden. I menneskehetens historie representerer denne staten det verste av oss alle. Det verste av alt vi noensinne kunne ha blitt. Det verste av alt vi faktisk er. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Ihvertfall ikke ved å reise rundt som en annen “blond bimbo” og hyle entusiastisk hver gang man ser et neonskilt. Herregud. Hva er det denne perverse mannen vil? Thomas Selzer representerer ikke Norge og ihvertfall ikke norske rockere. Han skal ha respekt for det han har fått til med Turboneger — men han skal ha det motsatte for alt det andre. For en dust.
