Tyrefekting i Østerdalen

Man kan merke at æljakta nærmer seg på antallet individer som kler seg moteriktig i forhold til fenomenet. Det tetner. Spenningen i lufta kommer samtidig med norske epler på billigsalg og fårikålkjøtt i tilbudsdisken. Som vanlig er det største veddemålet dette med snø. Kommer den før, etter eller under elgsesongen? Det anbefales på generelt grunnlag å være forsiktig med å diskutere temaet ulv i dette nabolaget, men enda mindre å kritisere jakta. Herregud. Det er bent frem suicidalt. Ingen her liker å ta imot livsstilsinstrukser fra evneveike byfolk. Det gjelder alltid og i enhver sammenheng, men særlig når det kommer til å drepe dyr. Vet du om en god måte? En human måte? Drap er drap uansett hvordan du prøver å pakke det inn i bortforklaringer. “Human avliving” er en selvmotsigelse. Drap er alltid noe personlig. I de tilfeller når det ikke er personlig så er det heller ikke humant. Kjøttproduksjon er et inhumant konsept, men ikke desto mindre noe et flertall av den norske befolkningen baserer sin ernæring i: Industriell fremstilling av kjøttprodukter, som regel pakket i plast, lagt ut for salg i butikken. Det hele er svært upersonlig. Det legges ikke opp til at folk skal reflektere over hvordan kjøttdeigen fremstilles.

For elgjegerne er jakta noe dypt personlig. Denne sesongen er sannsynligvis den minst effektive innenfor arbeidslivet i de kommunene hvor folk typisk deltar i opplegget — pluss at det kommer byfolk som kjøper seg inn. Halve arbeidsstokken tar en ukes ferie eller to. Dette må man regne med, noe de da også gjør. Ingen starter opp noen særlig krevende greier mens jakta varer. Ting humper og går, men bare så vidt. Den enkleste forklaringen for dette er tradisjon. Folk har jaktet på elg i disse traktene like lenge som folk overhodet har bodd her, det vil si fra og med det vi kaller steinalderen. Bare klær og våpen har forandret seg. Hvorfor de går på jakt er som å spørre dem hvorfor de lever. Kanskje kan de komme opp med noe slags svar, men ingen føler at de behøver å svare på sånne spørsmål. I denne saken gjelder definitivt den klassiske dynamikken: Hvis vi må forklare det for deg så kommer du ikke til å forstå det. Årsakene er ikke intellektuelle og lar seg bare i en svært begrenset grad formulere og tilpasse til en abstrakt samtale. Enten vet du hvordan det føles å være på jakt eller så vet du ikke. Hva får de ut av det? Det er som å spørre hvorfor folk puler. Hvorfor? Tja, si det. Det bare er sånn. Ingen går på jakt av logiske årsaker. Spenningen er sannsynligvis det viktigste elementet for de fleste, men det er også noe med hvor maten din kommer fra. Det man selv har jaktet, fanget, fisket, funnet, dyrket eller på andre måter skaffet på egen hånd gir jo en annen form for tilfredsstillelse.

De færreste lever imidlertid kun av bushmeat i Norge. Det vanligste er at selve matutbyttet av jakta er “noe” men det utgjør ingen betydelig del av kostholdet. La oss si det er en typisk sesongvare, i likhet med fårikålkjøttet og eplene. Norske epler er i det store og hele ute av den daglige handel før jula kommer, som for noen betyr elgstek som julemiddag. Yr.no spår at blågradene begynner denne uka der jeg bor, så da passer det at jeg er ferdig med å stable opp denne vinterens vedforsyning; seks kubikk med bjørk innkjøpt fra en av de lokale bøndene. Han kom og tippet det på gårdsplassen i forrige uke. Siden har det vært en jobb for Herr Trillebår, ikke helt uten sutring fra ryggmuskulaturen, men jeg ble da ferdig etterhvert. Som nevnt er det mye jeger chic mote ute i sirkulasjon nå. Hvis man ikke visste hva som foregikk ville man kanskje mistenke at det er mange “militante” på dette stedet, men de har altså bare pyntet seg før høstens vakreste eventyr. Jeg vet ikke om ordet “jakt” kanskje burde skiftes ut med ritualdrap av elg. Du vet. Sånn som tyrefekting. For jeg strever med å komme på noe jeg har hørt om jaktlag som har hatt bomtur, ihvertfall i nyere tid. Det er mye elg der ute. Det vanlige er at lagene tar ut den kvoten de har, ganske tidlig også. Folk rekker knapt å tilpasse seg en provisorisk tilværelse i de shabby jaktkoiene som ellers aldri blir brukt til noe. Rydde opp, vaske ut, fyre i ovnen. Fire mann i køyeseng på tolv kvadrat. Utedo og vann i bekken. Selvsagt ingen strøm. Lykke til. Det er begrenset hvor lenge man synes sånt er noe stas, men det rå og primitive har sin appell for en liten stund. Ingen mobilsignaler kan nå oss her. Går det an for noe moderne menneske å komme tettere innpå “livsfølelsen” hos alle jegere som noensinne har vanket i disse traktene?

Ordet matador betyr egentlig “drapsmann” på spansk. Den som dreper, for eksempel oksen under en oppvisning av tyrefekting. Eventuelt han som feller elgen med et – forhåpentligvis – velrettet skudd med rifla si. Kikkertsikte har de sikkert også. Det er jo meningen at dyret skal dø. Dette er ingen lek. Jeg føler meg ikke bekvem med ordet sport heller. Du vet. Sånn som i ordsammenstillingen “sportsfiske”. Hvis du ikke har tenkt å spise den fisken du fanger er det jo bare dyreplageri. Hva slags pervo synes det er stas å dra fisken på land og siden kaste den ut igjen? Herregud. Folk er fæle dyr. Imidlertid er vi ikke rovdyr selv om mange har sånne fantasier. Teknisk sett er vi åtseletere. For det er jo ikke særlig mange byttedyr vi klarer å overmanne med bare nevene. Vi jakter ikke sånn som rovdyr gjør. Drepingen er en teknisk løsning som setter oss opp med et åtsel, som vi ellers måtte ha stjålet fra ulver, løver eller noe. Si for eksempel etter å ha jaget dem vekk ved hjelp av ild. Visse individer kan noen triks som å fange fisk med bare hendene, men selv ikke de ville kunne leve av dette i lengden. Mennesker er ganske hjelpeløse uten alle redskapene sine. Hvor lenge har ting vært sånn? Like lenge som mennesker har eksistert, det vil si i minst to millioner år — og det er vanskelig å si hva som var vanlig i enda eldre tider. Skapninger som har gått oppreist på sine to bein er beviselig et minst fem til syv millioner år gammelt fenomen — hvilket i praksis betyr at de har hatt hendene fri til å tukle med det de finner like lenge. Vi antar at det er slik intelligens har oppstått. Som en funksjon av koordinering mellom øye og hånd. Alle menneskenes kunster har fokus på dette forholdet. Ingen får til å drepe en elg uten at de har god styring på både øyne og hender, uansett hva de ellers er bevæpnet med.

Ordet avliving – eller rettere sagt det kognitive universet av mening som det eksisterer innenfor – røper noe dypt skismatisk i vår natur. Vi er åtseletende aper og oppfører oss akkurat sånn, men vi tror – eller rettere sagt vi klamrer oss til fantasien om – at vi er en englelignende form for høyerestående skapninger med kreative superkrefter og nok ekeskutiv makt til å forme verden i vårt eget bilde. I dagligtale kalles dette bare å beherske naturen, være skapningens herre og det ene med det andre. Selvsagt bare evneveikt vås, men mange tror på sånt i fullt alvor, selv om alle kan se at mesteparten av alt menneskeheten noensinne har laget er hovedsaklig til skade. Stygt er det også. Tragedien med det hele er at vi kan bedre, men vi vil ikke. Vi vil være siviliserte mennesker, som i praksis betyr at vi stiller oss i en konfliktposisjon i forhold til naturen, eller “resten av skaperverket” om du vil. Naturen er jo skitten, brutal og fundamentalt uforutsigbar. Når vi snakker om “naturens orden” så mener vi ikke et sett med lovmessige regulariteter, men et spill om statistisk sannsynlighet som ligner på relativistisk hydrodynamikk. (Slå det opp.) Livet er en naturhendelse som bare i begrenset grad lar seg styre. Vi kan for eksempel ikke selv velge hva vi skal spise – eller om vi skal spise i det hele tatt – vi behøver visse næringsstoffer for å vedlikeholde en rimelig sunn helsetilstand, og vi behøver dem hver dag. Vi behøver også tarmbevegelser. Det er like viktig at tarmene forblir aktive som at hjertet fortsetter å slå. For tiden har vi et opplegg for distribusjon av matvarer som fungerer i henhold til nyliberalistisk mystikk. Prissetting skjer i henhold til markedets frie spill innenfor en horisont av konkurranse. Supermarkedene har en tendens til å følge hverandre, selv når det er “kampanje” for noe. Det kan svinge med noen kroner, men man vil ikke finne noen dramatiske prisforskjeller mellom kjedene. Man finner stort sett de samme varegruppene innenfor det samme prisområdet. Dette er normalt. Vi er vant til at ting er slik. Vi er vant til å kjøpe plastinnpakkede kjøttprodukter – både ferskt og frossent – på vårt nærmeste supermarked — som for min egen del betyr noen minutter å kjøre, eller omtrent en halvtime å gå. Som alle skjønner blir det mest til at jeg kjører. Det er jo akkurat  litt i lengste laget for fotturisme.

Hva er meningen med livet for en okse? Selv har de neppe noen oppfatning om saken. De bare gjør som kroppen deres befaler, så får det ellers gå som det går. De fleste oksene i verden er oppdrettsdyr. Planen er å drepe dem, skjære opp liket, pakke delene i plast og sende det ut i butikkene. Vi har ingen annen plan for disse dyrene. Livet deres handler om kjøttproduksjon. I den grad vi har noe vilt storfè i Norge så er dette elgen, som i størrelse ligner en litt langbeint ku. Jeg vet ikke om det forekommer oppdrett av elg, men jeg tror ikke det. Kanskje har svenskene noe? Jeg vet ikke. Det er ikke viktig. Det terrenget elgen typisk bebor her i Østerdalen er teknisk sett furuplantasjer, det finnes ikke mye villskog og enda mindre “gammelskog”. Dyrene er allerede i et “frittgående oppdrettssituasjon” under et regime av bestandkontroll, med noe tilløp til vinterforing noen steder. Noen dyr går med på grunn av tog og veitrafikk, mens andre blir tatt av ulv, men det er først og fremst under æljakta at det foregår noen storstilt og organisert dreping av elg. Imidlertid er det ingen som får ta ut så mange dyr de vil. Det finnes et kvotesystem, og når kvota er full så er den full. Alt ut over dette regnes som tyvslakt og sånt er lite populært. Det forekommer sikkert men det er ikke vanlig. Opplegget handler jo ikke først og fremst om mat, men om “sport”, ihvertfall for de tilreisende som kjøper seg inn i et jaktlag. For de lokale er det sannsynligvis bedre å si at det er et “livsstilsspørsmål” og la det bli med dette. Mer presise definisjoner er ikke nødvendig. Folk bare trekker på skuldrene hvis man spør etter en forklaring av fenomenet elgjakt. Det bare er sånn. Dyrevelferd for elg består i at man lar dem være i fred resten av året. For andre dyr gjelder andre regler. Uansett har mennesket et litt problematisk forhold til de andre dyra, kanskje til og med til oss selv. Vi lever jo innenfor en virkelighetsoppfatning hvor ting defineres ut ifra hva de koster. De fleste har ganske sikkert en ryggmargsrefleks i forhold til hva matvarene deres skal/bør koste, med nokså distinkte smertegrenser. Fårikålkjøtt skal ikke koste 500 kroner kiloen, liksom, mens dette virker som en fornuftig pris for elgstek. Hvor kommer maten vår fra? Dette burde være et av livets viktigste spørsmål, men det er vanlig å forholde seg til det på en nærmest drømmeaktig måte. Folk har ikke typisk “lange tanker” om sitt eget kostholdsregime. Det er stort sett basert i hva man kan finne i butikken. Og hvis butikken en dag stenger? Da har man ingen plan. Kanskje har staten og sivilforsvaret noen beredskapsplaner, men ikke “folk flest”.