Jeg snakker en del om film i denne bloggen, gjør jeg ikke? Det er vanskelig for meg å bedømme i noen objektiv forstand fordi jeg babler jo bare ivei om hva som enn foregår under topplokket akkurat der og da, uten særlig mye “planlegging” og omtanke, så det blir hva det blir. Noe er preget av nyhetsbildet, noe av hva slags mat jeg nylig har laget, mens annet kan handle om diverse dangel som jeg synes er “interessant” — som for eksempel film. Saken er at jeg har nettopp lagt merke til at visse miljøer snakker om noirvember. Jeg synes ikke det er et fint ord, men det er åpenbart sammensatt av konseptet film noir og måneden november, begrunnet i at Halloween – som jeg personlig ikke har noe forhold til – ofte betyr at folk ser på skrekkfilm, slik at en passende overgang til det kommende vintermørket må være svartfilm, som i henhold til konvensjonen skal være “hardkokt krim” med tragiske historier som ikke ender bra.
Det påstås at svartfilm – som film noir heter på norsk – er nært beslektet med skrekkfilmen som konsept, eller ihvertfall at ting var sånn i sjangerens storhetstid, grovt sett fra 1940-1960. Du vet. Dramatisk lyssetting, “natt og tåke”, tvilsomme typer som gjør tvilsomme ting, håpløs stemning, en følelse av “ondskaps nærvær” og det ene med det andre. Det er litt vanskelig å definere eksakt hva som gjør en svartfilm, men folk gjenkjenner dem som regel når de ser dem. På den tiden da det var en stor greie hadde de ikke noe konsept for at de holdt på med noe “spesielt” – det var bare etter måten billige produksjoner av røverhistorier fra storbymiljøer – men i ettertid har opplegget blitt “sjangerforklart” av synsere. På den måten er ikke grensene like stramme som andre sjangerfilmer, for eksempel westerns, så det er litt “omdiskutert” hva som teller som “ekte svartfilm” og jeg tviler på om særlig mange – eller engang noen – noensinne kommer til å bli enig om hva som er hva. Sånn er tilstanden og det må vi bare leve med.
Når det er sagt så finnes det jo mange filmer som definitivt hører hjemme i sjangeren – og enda mange flere som danser rundt i utkantene av “konvensjonell svartfilm” – som sannsynligvis ble som den ble fordi så mange regissører på den tiden var såpass sterkt påvirket av tysk ekspresjonisme og/eller italiensk nyrealisme. (Ta for eksempel Fritz Lang – et av de store navnene innenfor svartfilm – som jo allerede var en etablert regissør i Tyskland før han måtte flykte fra nazistene og endte opp som “influenser” i Hollywood.) Folk lager film som er “inspirert av svartfilm” den dag i dag, selv om det er dyp uenighet rundt fargespørsmålet. Puritanerne nekter plent å godta annet enn svart-hvite filmer, mens de som ser mest på begrepet stil hevder minst like hardt at for eksempel filmen Chinatown (Roman Polanski, 1974) er en av de mest typete svartfilmene som noensinne er laget. Selv gidder jeg ikke å diskutere sånt — men jeg har likevel noen ganger blitt viklet inn i filmdebatt og har da ofte påpekt at film noir er jo et fransk begrep, som burde være et hint om hvor greia først ble etablert, sånn at tegnene peker nok en gang på miljøet rundt filmtidsskriftet Cahiers du Cinema (som også sto bak den såkalte nye franske bølgen, som påvirket “alle” helt frem mot 1980-tallet).
Antagelig burde jeg anbefale noen svartfilmer, komme med eksempler eller noe, men folk klarer da for fanden å finne frem på egen hånd hvis de har lyst til å utforske sjangeren. De er jo allerede på nett. Alt jeg skal nevne er det som de fleste regner som den mest “sjangerkorrekte” av alle svartfilmer: Double Indemnity (Billy Wilder, 1944) som er basert på en fortelling av Raymond Chandler. Det er et bra sted å begynne. En amoralsk historie om svindel, mord og svik hvor alle er ondskapsfulle og utspekulerte. Noe som passer til november måned, med andre ord. Jeg tror jeg har den et eller annet sted i filmsamlingen min, men jeg er ikke helt sikker. Jeg har uansett sett den mer enn bare èn gang — og kommer uten tvil til å se den om igjen, gjerne flere ganger. Siden jeg allerede er i gang vil jeg også nevne den franske gangsterfilmen – en av mine største favoritter noensinne – Touchez Pas Au Grisbi (Jacques Becker, 1954), som i samme grad som Billy Wilders film fra ti år tidligere betraktes som sentral for sjangeren. Men da får det være nok. Jeg skal jo ikke lede noen inn på noen vei. Den må de finne selv. Dessuten er vi jo halvveis inne i november måned allerede, så det blir vel å sikte på neste år hvis man skal ha seg noen mer gjennomført greie med noirvember (som ikke er et fint ord).
Vi avslutter med en sang som passer ganske bra til sjangeren.
