Da jeg gikk på kokkeskolen i året 1990 hadde vi en runde med “helse, miljø og sikkerhet” hvor mesteparten handlet om å sikre seg mot forbrenning og kuttskader, men to “sosiale” sykdomspotensialer som tilligger kokkefaget ble nevnt: Fedme og alkoholisme. Ser man på konteksten for utøvelse av kokkefaget er begge disse egentlig åpenbare. Du vet. En klunk her og en klunk der av sausespriten mens man småspiser på noe man fant i kjøla. Det skal lite til for å etablere usunne vaner i enhver sammenheng, men særlig når man i prinsippet har ubegrenset tilgang på vellaget mat — og drikke som avskrives mot kontoen for “svinn”. Det viktigste er til enhver tid å få butikken til å gå rundt, så om noen må slenge innpå et par hylere og litt ekstra mat for å takle presset så er det hva de må. Klarer de jobben? Javel så finnes det ikke noe problem. Dampen går videre.
Alt ordner seg – av uforklarlige årsaker – mens man er ung. Først senere i livet begynner folk å tenke på helsa. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men sånn er det vanlige mønsteret. Vi kaller det “å vokse til” — fra å være fette idiot, til å bli noe mindre apekatt. Det magiske element er ofte at det kommer “familie” inn i bildet, slik at man må omlegge prioriteringene sine, henge mindre sammen med “den gamle gjengen” og det ene med det andre. Mer tid tilbrakt hjemme medfører et mindre fysisk aktivt liv. Dessuten er det alltid “mat til overs” som man på litt distrahert vis venner seg til å smågnage på mens man rydder. Pappakroppen etablerer seg sakte men grundig. Utviklingen i dette er så forutsigbar at man skulle egentlig kunne lage en app beregnet på tyveåringer som lurer på hvordan de vil se ut som førtiåringer, som lyder en liten smule perverst, men jeg tror det ville kunne selge bra i app-butikken. Er ikke dette typisk sånt som folk har på telefonene sine da? Siste generasjons smarttelefoner og nettbrett er noen temmelig avanserte maskiner, men vi bruker dem minst like mye til tøys og tull som seriøse hjelpemidler i en profesjonell sammenheng, for å si det slik.
Ganske raskt fant jeg ut at kokkeyrket ikke er “min greie” — eller rettere sagt, interessen for kunsten å lage mat er ekte nok, men jeg liker ikke arbeidsforholdene på et typisk kjøkken, særlig ikke “når det står på som verst”. Jeg tror dette sannsynligvis krever en spesiell “type” som altså ikke er meg. Jeg fungerer ikke bra når det er “høyt tempo” rundt ørene mine. Berserken våkner i meg. Er dette en jobb for meg? Sånt er jo ikke bra. Riktignok er jeg flink til å “beherske meg” men jeg kan jo ikke være i en stilling hvor dette er et kontinuerlig krav. Da blir det sannsynligvis minst èn av de to foran nevnte “sosiale” problemene man typisk pådrar seg på et kjøkken: Fedme og alkoholisme. Som murer må man håndtere mer “vekt” per arbeidsdag – alt er tungt, skittent og slitsomt – men man slipper stort sett å forholde seg til “folk” og det er sjelden noe mas med tempoet så lenge det foreligger “rimelig produksjon”. Mureren er jo typisk en av de første som avslutter jobben sin på enhver byggeplass, så ting har rett og slett ikke rukket å bli “hårete” i forhold til å bli ferdig med hele jobben ennå. Når taktekkere og kabeltrekkere begynner å knote med sine greier er mureren forlengst ferdig på stedet. Hasta la vista baby. Jeg er på vei til neste jobb. Det er jo generelt sett slik at “det som skal mures” må gjøres ferdig før “det som skal snekres” kan påbegynnes. Grunnmur, ikke sant? Muren bærer alt det andre. Den beste næringa ligger i bæringa, som den gamle murersangen sier.
Fysisk arbeid øker kroppens forbrenning, som igjen krever et høyere kaloriopptak enn de verdiene som oppgis som anbefalt gjennomsnitt for mennesker med et normalt aktivitetsnivå i dagens verden. Dette er ikke noe spørsmål engang. Bare se på all tradisjonell “bondemat” av typen lapskaus og gryterett i mer generell forstand: Høy energidensitet. Mange kalorier per gaffel som går inn i munnen. Gammeldags mat er typisk beregnet på å imøtekomme næringskravene i en gammeldags livsstil, preget av mye “kroppsarbeid”. Herregud, tenk på bondeyrket før det ble vanlig med traktor. Det var ingen spøk. Alt var mye mer arbeidsintensivt og man hadde i høyden hest eller andre trekkdyr til hjelp i arbeidet. Eventuelt rigget enkelte lokale “reodortyper” seg til med vannhjul, vindmølle eller noe, men der stanser det. Dampmaskin var aldri aktuelt for generelle landbruksformål, så det var ikke før traktoren kom at landbruket ble “modernisert”; for Norges vedkommende betyr det langt inn på 70-tallet i de mest avsidesliggende avkrokene, som det tradisjonelt har vært mange av i Norge. Men ikke nå lenger. Du skal flytte til byen min venn, som sangen sier. Folk har blitt mer urbaniserte i Norge enn de fleste andre steder. Oppimot åtti prosent bor i det man kaller “bymessige strøk” – inkludert forsteder, småsteder og det hele – mens på det egentlige “landet” er det langt mellom fastboende folk. Og det er alltid langt å reise uansett hva slags ærend man har, om så bare å “gå i butikken”. Bil er det opplagte svaret på alle logistiske problemer tilknyttet en “avsides” livsstil. Eller sagt på en annen måte, man får ikke engang den trimmen når det er så selvfølgelig at man bruker bil uansett hvor man skal og hva slags ærend man har der.
Hvorfor blir folk feite? Det opplagte svaret er “for mye mat og for lite arbeid”. De får i seg flere kalorier enn de forbrenner. Eller de spiser som bryggesjauere og jobber som frimerkesamlere. Du skjønner tegninga. Prinsippet er uansett det samme. Hinsides det mest opplagte har vi et problemkompleks som handler om blodtype, “glykemisk indeks”, tarmflora – altså naturlige bakterier som bidrar til fordøyelsen – og så videre. Individuell tilpasning av kostholdsmønsteret er nødvendig, fordi folk reagerer vilt forskjellig på forskjellige næringsmidler. Den enes brød er den andres død, så å si. Hvordan man tar rede på slike data er imidlertid ukjent for meg. Jeg antar man ville måtte begynne med å snakke med fastlegen. Overvekt er jo når alt er sagt og gjort et medisinsk problem. “Det man ser i speilet” er en helt annen sak. Det betyr det det betyr – variabelt fra person til person – men det dette virkelig handler om er den fysiske velværefølelsen man “tjener” på å legge av seg et antall kilo man bærer på uten å få annen lønn for strevet enn diverse besværligheter med kroppen. Det vi etterspør er en form for “letthet”, eller “spenst i steget” som man typisk mister når man blir overvektig. I prinsippet er det jo som om man til enhver tid og overalt bærer på en ryggsekk fylt med 10-20 kilo murstein, kanskje mer. Det er overhodet ikke mystisk at man blir mer sliten og uopplagt, som indikerer at man enten allerede er i, eller man er på vei inn i en ond sirkel. Så hva kan man gjøre?
Slankesprøyter har vært en greie en stund nå. Jeg tenkte gjennom saken og fikk etterhvert regnet meg frem til at hvis jeg noensinne skal sette en sprøyte på meg selv, så skal det dæven døtte meg ikke være noe dårligere produkt enn kjemisk ren morfinklorid. Noe annet blir ikke aktuelt. Så siden også morfinklorid trygt kan karakteriseres som “mindre aktuelt” så er sprøytemetoden stort sett ute av bildet. Hva gjenstår da av metoder som virker? Jeg gidder jo ikke noe tull. Jeg satser på sultestreik. Da får jeg samtidig trimmet viljestyrken min litt. For godt mål slenger jeg inn røykeforbud under det jeg kaller “terapiprosessen”. Herregud. Jeg er ikke noe om ikke en sadistisk jævel. Hvorfor ta fra meg siggen også mens jeg lider av savnet etter mat? Hva slags satans monster er jeg egentlig? Du hellige kalkun. Skal si ting kommer på bordet her. Svaret er imidlertid opplagt, selv om jeg innser at hvis man ikke er meg – en kronisk tilstand mennesker som regel lider under – er det kanskje noe mindre opplagt, men det handler altså om å perfeksjonere lidelsen. Det er jo sjelden jeg lider til vanlig så det gjelder å benytte anledningen mens ting uansett er ubehagelige. Det har pågått i et par uker nå, men det eneste jeg teller er hakk i beltet. Jeg har ikke vekt og tommestokken min er for stiv til å gå rundt midjen, men beltet forteller det jeg behøver å vite. Allerede nå må jeg stramme det to hakk mer. Jeg tenker jeg tar to hakk til mens jeg er i gang, så får det være nok av dette “ungdomsopprøret”.
Så her er greia: Jeg sier sultestreik, men jeg spiser jo litt. Typisk to knekkebrød, en bolle havregrøt og et par epler om dagen. Dessuten drikker jeg mye vann, og tar kosttilskudd for å ikke kompromittere selve næringsopptaket. Men jeg kan kjenne veldig godt at dette er snau kost. Man blir liksom litt “sjøsyk” av å erfare sult. (Heisann Hamsun!) Jeg sover mer enn vanlig og har generelt “lav energi” men det er ikke verre enn at det går helt fint. Det er jo ikke slik at jeg trodde dette kom til å bli noen “dans på roser” heller. Det er rett og slett bare en litt vanskelig jobb som må gjøres og jeg er et dydsmønster av disiplin sånn sett. Jeg er ikke kjent for å “spare på ungdommens krefter for å ha dem til senere år” som sangen sier. Når kommer disse senere år uansett? Det er ihvertfall ikke nå. Det er ennå mange mil igjen før jeg kommer helt frem dit hvor jeg skal tilbringe resten av evigheten. Jeg føler intet hastverk i saken. Lastverk, ikke sant? Sånt passer seg dårlig for en murer som er seriøs i faget. Dette skal holde til evig tid, eller ihvertfall hva som teller som “evig tid” for mange generasjoner fremover. Noe mindre enn det må du gå til snekkeren for å få. De jobber innenfor en annen tidshorisont, typisk det man kaller “tredve års standard”. Deretter vil det føles naturlig å foreta en ny oppussing. Kokken, derimot, skal bare vare ut kvelden. Eller ihvertfall fikk jeg inntrykk av at det er sånn man tenker i de harde kokkemiljøene. De sparer jo ikke akkurat på “ungdommens krefter” heller, eller for den saks skyld på noe annet. “Arbeidspress” er ikke nødvendigvis noe problem for meg, men jeg blir olm når folk begynner å bli urimelige. Sånn er det med den saken. Ferdig diskutert og snipp-snapp-snute. Min løsning på denne problemstillingen er å finne meg et yrke som ikke typisk har den formen for stress som forekommer innenfor kokkefaget, særlig på “veldig populære” steder som har bordbestilling for mange måneder fremover. Det stanser jo faen meg aldri. Bare kommer og kommer. Full fette rulle hver dag. Takk, men nei takk.
