Til tross for at jeg skriver en del om filosofi, religion og “livssyn” (mer generelt) så er ikke dette noe jeg liker å snakke om. Folk er alt for kørka og tror på de mest idiotiske ting. Jeg mister tålmodigheten med dem nesten øyeblikkelig. En gang var det en kis som spurte om jeg ikke tror på noe større enn meg selv. Fatteru? Det er jo for fanden evneveikt. Alt er større enn meg og nesten ingenting kan forstås. Heller ikke sånne spørsmål. Verden er et mystisk sted og jeg er bare en vanlig mann som det ikke er noe spesielt med. Et hundretalls milliarder sånne som meg har jo passert gjennom tilværelsen og ingen av dem skjønte noe særlig av det heller. Hva kan jeg si? Vi er bare dustete aper.
Det spiller ingen rolle hva jeg tror og ikke tror. Alt som betyr noe er hva jeg gjør og ikke gjør. Det finnes ikke noe sånt som rett tro, bare rett handling. Du kan være from som selveste paven dagen lang – smile og vinke til folket der ute – men hvis du oppfører deg som et rasshøl bare èn gang så er det dette du er. Det er jo ikke dine beste gjerninger som definerer deg som menneske, det er de verste. Alle voksne mennesker bør ha lagt merke til at det er slik ting fungerer. Jeg vet ikke hva jeg skal si engang til de som tror noe annet. Lykke til? De kommer uansett til å møte veggen før eller senere. Det blir en grim oppvåkning og jeg vil helst ikke være i nærheten når det skjer. Hvis noen “for det meste” oppfører seg pent, men av og til må de knulle noen svin på skogen, så er det dette siste som definerer deres metafysiske tilstand i verden. Det er jo hemmelighetene som gjør kål på den psykiatriske likevekten hos folk.
Jeg er ikke engang særlig streng av meg. Jeg vifter typisk bare med hånden og sier ja ja whatever når det er noe. Jeg vil ikke høre folks livshistorie. Jeg vil ikke vite hva de “tenker”. Det spiller ingen rolle hvem de egentlig er, fordi det er hva de viser gjennom sine handlinger – minutt for minutt gjennom livet – jeg bruker som grunnlag for å dømme dem. Det er ikke noe å forklare. Intet å legge til eller trekke fra. Jeg ser det jeg ser og det er sannheten om deg. Hvorfor skal dette være vanskelig å forstå? Når det er sagt så lever vi jo i en nokså psykopatisk tidsalder. Folk beundrer og smisker for typer jeg ikke engang ville berørt med pikken til naboen på en lang stang, langt mindre ha noe med å gjøre i forretninger eller bare vanlig livsførsel ellers. Herregud for noen svin. Det er så fullstendig fette sinnssykt at jeg ender med å bare le av det. Fy for skam og skjensel. Bløff, løgner og overgrep er normalt i dagens verden. Hva er det som har skjedd? Det vet jeg ikke svaret på, men det er likevel et retorisk spørsmål man må stille noen ganger.
Vanligvis tar jeg ikke folk alvorlig når de erklærer seg som religiøse. Ja ja whatever. Jeg vil ikke høre noe om sånt. For mine øyne er det bare en psykiatrisk sykdom. En åndelig funksjonshemning om du vil. Jævla narcissister som tror de kan vinne noen fordeler med sin ynkelige klynking. Sånt vekker sadisten i meg. Jeg får lyst til å sparke dem mens de ligger nede, trampe på ansiktet deres og skjende den sarte lille egoblomsten de bærer på i sitt hemmelige hjerte. Hva er det du gråter for? Hvorfor er du så redd? Det er heldigvis ikke mitt problem. Jeg oppfordrer alle til å heller fokusere på de mange praktiske oppgavene vi er nødt til å håndtere. Spar meg for alt englejåsset. Gå og snakk med mor di hvis du har noe du “føler” så sterkt at det forstyrrer dine materielle prestasjonsevner. Eller skaff deg en psykolog, hva vet jeg. Jeg driter jo i deg og følelsene dine. Forstår du ikke det? Livet er en grusom erfaring — og så dør du. Det er ikke noe mer å si. Alle vet dette. Hvis du går rundt og forventer noe spesielt blir ting bare dobbelt så grusomme. Det er for dumt. Jeg vil ikke snakke om religion og livssyn. La oss heller fokusere på å lage en middag så god at den blåser bakoversveis på både gudene, djevlene, englene og alt det andre metafysiske rakkerpakket. Fordi vi er mennesker. Dette er vår kunst.
Jeg har en greie med dansemusikk fra 80-tallet i dag.
Jeg syntes det er god ting du skriver om men jeg prøver å finne essensen i det du skriver om. Og jeg er nok av den typen som tror at det finnes noe større enn meg. Uten at jeg kan si noe mer enn det.
Jeg tenker selv at jeg skriver rimelig “rett på sak” men så kommer det slike spørsmål. Dermed må jeg prøve en annen vinkel. Vel, sånn er det og det eneste jeg kan gjøre er å fortsette og skrive så får det gå som det går.