Verden er stor, men ikke uendelig stor. Jeg vil starte med å betrakte det som en selvfølge at norske mennesker anser det som aktuelt å bo i Norge. Ikke alle mennesker i verden – men ganske mange – synes det samme. De fleste synes det er for kaldt, mens andre synes det er for dyrt. Selv blant de som ikke har noe valg – FN kvoteflyktninger og den typen ting – er ikke Norge det de fleste håper mest på. Er dette krenkende? Det kommer an på hvor følsom man er. Selv driter jeg for det meste i hva folk “synes” om ting. Det raker jo ikke meg. Men under en objektiv horisont virker det fornuftig nok at folk foretrekker å bo permanent på steder som ikke er fullt så “barske” som Norge. Det er et fint sted å være om sommeren, men vinteren? Herregud. Den er for “spesielt interesserte”, eventuelt sånne som ikke vet om at noe annet finnes. Ser du den? De mest tiltrekkende strøk i verden er jo såkalt tempererte soner, som for eksempel Frankrike og andre land som ligger på den samme relative breddegrad — nord eller sør for ekvator. Gullhårsonen er et uttrykk som dekker steder hvor det er “ikke for varmt, ikke for kaldt, men akkurat passe for å leve normalt”. Åpenbart er det mest “befolkningstrykk” mot slike steder som ligger innenfor Gullhårsonen. Det er der de fleste helst vil bo, hvis de selv får velge.
Nå er det jo selvsagt mye annet enn vær og klima som avgjør om et sted er tiltrekkende. På toppen av hylla finner vi for eksempel “økonomiske muligheter”. Går det an å få en bra jobb på stedet? Hvis svaret er nei spiller det mindre rolle hvor fint vær de har. Da blir det et sted hvor man godt kan reise på ferie, men der man skal bo permanent må det jo gå an å skaffe seg en fornuftig inntekt. Det er blant annet derfor det er så tynt befolket på “landsbygda” i Spania. Været er fint og boligene er billige, men det er fette umulig å finne en jobb der. Ergo flytter folk til byene. Dette åpner visse muligheter for utenlandske pensjonister – i likhet med meg selv – som ikke behøver å finne en jobb der på stedet. Det finnes et sett med restriksjoner på hvor man har lov til å flytte som norsk pensjonist, men jeg har aldri satt meg inn i dette fordi jeg har aldri betraktet det som aktuelt å bosette meg utenfor EU-sonen. Jeg kjenner forsåvidt mange som har reist til Thailand, men ikke faen om jeg vil flytte til Asia. Det er bare ikke aktuelt. Jeg funderte litt på Colombia en stund, fordi det er et land jeg kjenner litt og allerede har mange forbindelser til, men da kommer vi til enda et viktig element: Er det et trygt sted å være over langen? Jeg vil si nei. Colombia er ikke spesielt farlig for turister som kommer og går, men det blir noe helt annet hvis du bosetter deg der på en sånn måte at folk legger merke til at nå bor det en “rik gringo” i gata deres.
Vi kan si det er tragisk at verden har så mange fattige land fulle av tildels desperate mennesker, men sånn er det og ikke er det min jævla jobb å rydde opp i dette problemet. I en norsk kontekst er jeg på ingen måte rik men i øynene til fattige mennesker i den tredje verden befinner du deg ihvertfall i “den øvre middelklasse” hvis du har en stabilt bra inntekt, som i praksis betyr at du ikke behøver å stresse med penger. Du har råd til alt det nødvendige pluss enda litt mer. Jeg sier ikke at banditter nødvendigvis vil betrakte deg som et aktuelt mål i Colombia, men jeg sier at du kan aldri være sikker på at dette ikke kommer til å skje. Ergo befinner du deg konstant i en risikosone. Det kan bli aktuelt med høyt gjerde, piggtråd, væpnede vaktselskaper og den typen ting. Sånn vil jeg ikke leve hvis det kan unngås — og det kan det jo. Jeg behøver ikke å utsette meg for slike ting. Jeg kan holde meg i Europa, hvor ting relativt sett er under kontroll. Jeg mener, noen slags galskap kan jo fortsatt skje, men det er ikke sannsynlig. Eller ihvertfall mindre sannsynlig enn i Latin-Amerika, hvor de har en helt egen økonomi basert på å rane og kidnappe turister og fastboende utlendinger. Det eneste Spania har til felles med Latin-Amerika er språket. Bortsett fra dette sier ryktene at Spania er “den spansktalende verdens Tyskland”, altså et sted hvor ting er under kontroll, alle funksjonene virker som de skal og det er enkelt å skaffe seg en godt betalt jobb. Ikke helt sånn som man typisk betrakter Spania sett fra Norge, men det gir definitivt mening i og for seg selv.
Den store tingen for meg er at det går ikke lenger an å bo i Storbritannia; hvor jeg allerede har bodd, kjenner kulturen og de andre forholdene, og snakker språket flytende. Engelsken min er veldig mye bedre enn spansken, fransken og tysken. Derom hersker det ingen tvil. Hvis ting var mer ordnede der borte kunne jeg jo for eksempel ha bosatt meg et eller annet sted langs sørkysten av England eller Wales og hatt en etter måten like komfortabel pensjonisttilværelse som i Spania, men etter Brexit har ting blitt veldig kinkige der borte. Forholdene har hardnet til. Samfunnet deres er i ferd med å bli helt ødelagt av generell vanskjøtsel og det virker ikke som om noen har tenkt å gjøre det som er nødvendig for å få landet på beina igjen. Det er ubegripelig for meg hva som foregår med Labour-regjeringen under Keir Starmer. Det er jo ingen stor forskjell mellom politikken deres og den som ble ført under Toryene (og diverse statsministre som kom og gikk), slik at de gir forsåvidt fra seg initiativet til noen slags mer ekstrem politisk bevegelse, selv om det ennå er uvisst om britene vil svinge til høyre – og velge Nigel Farage og nazibevegelsen hans – eller til venstre, som vel i praksis betyr en allianse mellom Zack Polansky og Jeremy Corbyn. Hva som ihvertfall er definitivt fette sikkert er at Labour har kastet fra seg alt det initiativet de hadde da de ble valgt “med et overveldende flertall” av velgere som var drit lei av Toryene og all deres innstrammingspolitikk (“austerity”). Hva er det de driver med? Det virker som om alle britiske politikere som man med noe rimelighet kan kalle “mainstream” er blindt fokusert på å beskytte profittmarginene til et lite mindretall av rike mennesker og internasjonale selskaper, foran alle behov som resten av befolkningen – altså det demokratiske velgergrunnlaget, om du vil – nærmest skriker desperat etter. Det er ikke engang spennende hva som kommer til å skje i Storbritannia, det er bare deprimerende forutsigbart. Og det går ikke an å si at de ikke ble advart heller. Brexit means Brexit. Indeed.
Det er ofte litt avstand mellom hvor folk ønsker å bo og hvor de kan bo. For eksempel er ikke flyktninger og et stort antall migranter noe bra tegn. Hvis man ikke liker sånt bør man la være å støtte politikk som produserer flere migranter, som på det praktiske plan handler om utviklingshjelp og global fattigdomsbekjempelse i stedet for hensynsløs ressursutnyttelse og økonomisk krigføring rettet mot den tredje verden. Saken er banalt åpenbar. Nesten ingen ønsker å flykte fra sitt eget hjem for å finne seg til rette i en tilværelse i et fremmed land hvor de er hatet og fryktet av lokalbefolkningen. Ser du den? Det er en stor kognitiv dissonans mellom det å støtte for eksempel Israels folkemord og samtidig forlange at det må bli færre flyktninger i verden. Store deler av “den vestlige verden” har blitt et menneskelighetens konkursbo, fylt av nazister og andre evneveike tåper som marsjerer rundt i gatene og skriker ut sitt hat og sin angst. De forstår åpenbart ikke for eksempel sammenhengen mellom krigene i Irak og Afghanistan på 2000-tallet og den enorme strømmen av flyktninger som prøver å unnslippe ringvirkningene av disse politiske ugjerningene. I stedet for å legge ned en jobb på å løse saken velger politikere av alle former og farger å heller selge billige følelser til mentalt tilbakestående følelsesmennesker, eller en alminnelig velger i vesten om du vil. Hva stemmer folk på? Og hvorfor stemmer de slik? Det kan ikke jeg svare på, eller rettere sagt, ingen ønsker å høre det svaret jeg har å komme med. Det gjenstår å se hvordan norske velgere har bestemt at de neste fire årene skal arte seg, men jeg ser ingen grunn til å være optimistisk. På den annen side ser jeg ingen grunn til stor pessimisme heller, fordi det spiller i den praktiske verden ingen stor rolle hvem som danner regjering i Norge, så lenge det ikke er de verste tullingene. Hvor stor vil skammen bli? Det vet vi i morgen. Mange har allerede stemt, men til de som ennå ikke har: Gå og gjør din plikt.
Noen hadde skrevet noe om “repareres og repeteres” som minte meg på en gang i 1987 da jeg satt sammen med den daværende manageren for Jokke & Valentinerne – Håvard Hansteen, foruten selve bandet og noen andre – ved et bord på utestedet Waterfront i Oslo. Spørsmålet var hva den andre plata hans Joachim skulle hete. Den første het som alle vet “Alt kan repareres” mens det var noen av oss som insisterte på at den andre burde hete “Alt kan repeteres” – fordi det er jo strengt tatt ikke særlig stor variasjon i musikken deres, alt ligger i tekstene – men det endte med at de kalte den “Et hundeliv”. Og siden gikk det noen år før “repetisjonen” kom på banen.
