Jean-Luc Godard (1930–2022) var en fransk-sveitsisk filmregissør, og regnes som en av de mest betydningsfulle innen Nouvelle Vague, eller «den nye franske bølge» innen film.
(Wikipedia)
Man hører stadig om folk som er betydningsfulle, ofte uten at man vet fletta om hvorfor. Hva var det de gjorde? Satt i sin kontekst kan det nevnes – for eksempel – at filmskaperen Quentin Tarantino (som alle har hørt om og de fleste liker) kalte produksjonsselskapet sitt A Band Apart, som er navnet på en Godard-film. Jeg har sett den men jeg eier den ikke. Svaret er fem. Jeg eier fem Godard-filmer. Spørsmålet dukket opp i en nettgruppe som jeg er løslig tilknyttet, hvor temaet var fransk film generelt, men noen sa noe morsomt: Filmkunnskap handler ikke om hvor mange Godard-filmer man eier. Er dette en sann eller usann påstand? Jeg vil si ingen av delene. Imidlertid kan man trygt anta at en person som eier et antall Godard-filmer sannsynligvis er kinofil, altså en som elsker kunstuttrykket film. Man må vanligvis være medlem i en filklubb – eksisterer Cinemateket i Oslo ennå? – for å bli eksponert for Godard, forsåvidt også resten av franskene som regnes med i “bølgen”; Truffaut, Rivette, Chabrol og så videre.
Jeg har allerede nevnt Tarantino, men andre amerikanske blodfans av Godard og gutta er slike som Scorsese, Coppola, Friedkin med flere, som alle satte sitt preg på 1970-tallet, og som folk dessuten også typisk vet hvem er, i det minste hvis de er filminteresserte. Poenget er at gruppen som samlet seg rundt tidsskriftet Cahiers du Cinema har hatt en aldeles enorm påvirkning på hele bransjen, om ikke direkte så ihvertfall som “ringvirkning”, fordi så mange store navn i filmens verden henviser til “den franske bølgen” som en vesentlig inspirasjonskilde. (Som en sidebetraktning kan vi si at det blir litt som når musikere oppgir å være påvirket av The Beatles. Jeg mener, hvem er ikke påvirket av dem?) Selv synes jeg ikke at amerikanerne har laget særlig mye interessant siden regissørenes storhetstid på 70-tallet. Noe har det selvsagt vært, men den store hovedtrenden har typisk vært preget av “studioprodukter” mer enn av les auteaurs. Jeg så nylig et intervju med – hva skal vi kalle ham? – kulturpersonligheten Seth Rogen. Der ble det snakket om en serie som snart kommer på markedet, hvor Rogen spiller en nyansatt “mellomleder” i et filmstudio. Greia er å harselere med Hollywood, de forskrudde typene og det selvmotsigende miljøet som preges av kræsjet mellom pengeinteresser og “kunsten”. De viste noen klipp — og av det lille jeg så var alt sammen mektig bra, så jeg tror dette er en serie jeg kommer til å følge.
Sier man geek på norsk? Nerd? Jeg vet ikke hva det tilsvarende norske ordet eventuelt skulle være, men folk som samler på frimerker og/eller vet navnet på alle hovedstader i verden kan være eksempler på typen. Det er ikke egentlig sære interesser, men de er ikke direkte populære heller. Du vet. Noen ganske innadvendte greier. Hvorom allting er, jeg har et par nerdete interesser selv, blant annet det å følge Criterion-kanalen på YouTube, hvor de har noe de kaller “på kammerset” (in the closet) og dette består i at diverse filmfolk – skuespillere, regissører, komponister – får fem-seks minutter på seg til å plukke fritt fra hyllene. Veggene i dette kammerset er nemlig pakket fulle av filmer. Vi ser rommet fra “den fjerde veggen” mens de tre andre veggene er hyller fra gulv til tak. Jeg gjetter på at det er sikkert tusen filmer tilsammen inne i bildet, så det blir litt vilkårlig hva de finner og de har heller ikke mye tid på seg, men alle finner noe som enten allerede betyr noe for dem eller som de har ønsket å se lenge. Greia er at Criterion er en slags hellig ku for de særlig filminteresserte blant oss. Det er enklere å ramse opp hva de ikke har enn alle navnene på alle klassikerne som er gitt ut på Criterion-labelen. Og de har som regel “et tonn” med ekstramateriale også. I det hele tatt hva man kaller en vellykket dag for de kinofile består i at man har tid til å fordype seg i en eller flere av de typiske Criterion-filmene, som i det store og hele sammenfaller med hva “alle” oppfatter som filmhistoriens største øyeblikk. Jeg gjetter litt nå, men jeg tipper at omtrent halvparten av alle filmene jeg eier – jeg kunne faktisk ha laget et slikt kammers selv, for vi snakker om flere tusen – er engelskspråklige, mens resten er fordelt ut over hele linja. Norsk er selvsagt “overrepresentert” men sånn blir det jo. Mye tysk, fransk, spansk og italiensk også. La oss bare si at “mye” er det operative ordet her.
Nå har jeg jo selvsagt samlet på filmer i flere tiår, pluss at jeg kjøpte en del samlinger på den tiden da folk var på det mest ivrige med å bli kvitt DVDene sine, for omtrent ti-femten år siden (pluss/minus), fordi på den tiden eide jeg en bruktbutikk for film, musikk og bøker. Altså noe jeg kan streke ut fra listen over “ting man bør gjøre i dette livet”. Jeg har vært bokhandler. Et klassisk yrke, får man vel nesten si, men dessverre litt utdøende langs kantene. Det virker jo som et opplagt trinn på den berømte karrièrestigen at man skal handle med bøker i voksen alder etter å ha omtrent vokst opp på biblioteket. Synes det på meg at jeg er en sånn som leser bøker? Jeg tror alle kan merke det. Jeg befinner meg til enhver tid med minst ett ben i kunstens verden. Sånn er det bare. Man bør leve i tråd med den legningen man har. Jeg trives dårlig i selskap med folk som ikke bare er uvitende om, de er også uinteresserte i estetikk. Jeg mener, jeg godtar mye sært så lenge folk i det minste har en stil som holder seg over tid. Du vet. En slags form for performativ “selvfremstilling” som balanserer støtt langs kanten mellom det jålete og det frigjorte. Man merker det jo på folk hvis de har brukt litt tid på å finpusse stilen sin. Man merker det motsatte også. Det er litt diskutabelt hva slags mening man skal legge i begrepet “dårlig stil” – mange mener dette bare handler om atferd – men etter min mening handler det om mangel på estetisk sans. Slett atferd er vel nærmest bare hva man må forvente fra noen som ikke bryr seg om “stil”. Sjusker man med det ene så sjusker man vel med det andre også. Virker ikke det ganske logisk da? Uansett – og digresjon til side – de som vet hva jeg snakker om er allerede enig med meg, men de som ikke vet noe om Criterion-katalogen anbefales å legge så mye tid i å utforske konseptet som filminteressen deres reflekterer. Det er rett og slett den beste filmsamlingen som finnes på det internasjonale markedet. Jeg vet ikke om det finnes noen som har sett alle Criterion-filmene, men selv synes jeg at omtrent alt jeg synes hører med blant “de beste filmene jeg har sett” finnes i samlingen deres. Det kunne vært en interessant greie å prøve seg på Criterion-kammerset, fordi etter alt å dømme er det samme faen hva man plukker fra hylla deres, det kommer uansett til å være noe bra.
Vi avslutter med – bokstavelig talt – disse “kara fra Sahara” som spiller psykedelisk rock:
