Merkevarer er en interessant greie. Noen av dem er veldig tydelige i sin “identitet” sånn som for eksempel Coca-Cola. De fleste klarer å smake forskjell på Coca og Pepsi, selv om de ikke alltid får til å si hvilken som er hvilken, når man gir dem to umerkede glass i en blindtest. Siden har vi et ganske svært opplegg rundt vin. Klarer du å smake forskjell på en vin til 200 kroner og en til 2000? Prisforskjellen er jo såpass dramatisk at man burde kunne registrere noen slags klar og tydelig forskjell i smaken. Synes du ikke? Likevel kan det være vanskelig å gjette riktig noen ganger, av årsaker vi ikke behøver å utrede nærmere akkurat her og nå, det er bare et eksempel på noe som handler minst like mye om psykologi som om fysiske smaksegenskaper. Hva man liker er jo ikke nødvendigvis det man “bør” like. Smak er problematisk slik sett. Selv er jeg “ganske flink” til å identifisere hva slags vin de stiller opp i blindtester, men jeg blir også ofte overrasket.
Nå flytter vi blikket over på vann. Jeg drikker ikke springvannet der jeg bor, selv om det visstnok skal være “drikkelig” til tross for at det noen ganger – særlig om sommeren, sier folk – kan ha litt farge. Glem det. Blir bare ikke aktuelt å drikke “tvilsomt vann” hvis jeg har et bedre alternativ enkelt tilgjengelig. Følgelig blir det til at jeg betaler omtrent 25 kroner per 10 liter drikkevann som jeg kjøper på superen. Sånn er det bare. Jeg har ingen ytterligere kommentar til selve saken, men jeg har et spørsmål: Er det virkelig noen som klarer å smake forskjell på “merkevann” og den billigste varen de har på Carrefour? Jeg tviler på det. Jeg klarer det ihvertfall ikke — og jeg er ganske godt trent i kunsten å sortere ut og analysere smaksegenskapene i både mat og drikke. Eller formulert på en annen måte: Hva er årsaken til at folk betaler dobbelt så mye for Fonte Vella drikkevann som for Fonte Celta? Har det noe med fotball å gjøre? Du vet. Hvis det for eksempel hadde eksistert Vålerenga-vann og Rosenborg-vann? Ikke faen om noen av de respektive lagenes supportere ville ha kjøpt fiendens vann. Sånt skjer bare ikke. Uansett synes jeg det er komisk med reklame for merkevann.
Folk kjøper dyr vin – ihvertfall ikke det aller billigste alternativet – av andre årsaker enn dyrt vann. En garvet alkoholiker vil kanskje kalkulere ut ifra hvor mange volumprosent alkohol man får i seg per liter væske og slik sett lande på det mest “effektive” alternativet, men de som heller vil ha velsmakende vin i mer beskjedne kvanta betaler gjerne litt mer for å få noe som “sitter riktig” i forhold til hva de liker. Er det noen som ikke er enig i dette? Det virker opplagt at vinmarkedet fungerer slik, selv om ting kanskje begynner å oppløse seg i mer spekulative elementer ettersom vi klatrer stadig høyere i prisklassene. Hva forsvarer prisen på en vin til 2000 kroner? Og det er ikke engang halvveis nære toppen av prisspiralen innenfor kategorien finsmakeri av snobbete merkevarer på vinmarkedet. Hva med å betale femti tusen for en flaske 1982 Chateau Latour Pauillac? Folk gjør sånt — og i den grad de gjør det så har de rett og slett for mye penger spør du meg, men jeg tenker vel også at de som kjøper merkevann havner innenfor den samme psykologiske kategorien. Alle har vel hørt om Voss drikkevann? Det skal visstnok være vanlig springvann fra et av Agderfylkene, men forretningsidèen til de luringene som fant på greia var å tappe det på fancy flasker og selge det svinedyrt til snobbete idioter i Amerika. Jeg vet ikke hva som er sant i denne saken men det skulle ikke forbause meg om springvannshistorien stemmer.
Vi avslutter med en klassiker som er halv-relevant i forhold til problemstillingen:
