Det finnes ting jeg ikke liker i denne verden. Hvordan skal man forholde seg til slikt?
For eksempel så liker jeg ikke hunder. De er motbydelige dyr som har blitt degenerert gjennom utallige generasjoner med styrt (inn)avl. Imidlertid er det lett nok å holde seg unna dem. Det er ikke noe problem for meg at andre mennesker liker disse udyra. Jeg synes det er perverst men det er ikke mitt problem. Jeg bare holder avstand. Hundene er faktisk et mindre problem enn eierne deres, for hunder kan lese tanker og de forstår at de ikke skal gjøre tilnærmelser. Eierne, derimot, lever i en lalleverden som bare unntaksvis overlapper med den konfigurasjonen av fysikk vi kaller “virkeligheten”. Ofte virker de ute av stand til å forstå og respektere at ikke alle liker hunder.
Ut fra hva jeg kan observere innleder typiske hundeeiere et paraseksuelt sadomasochisrtisk forhold til disse dyra. Dynamikken er hva man innenfor BDSM kaller “dominans og submisjon”, bare på tvers av artsgrensene. Altså et slave- og herreforhold. Jeg må innrømme at jeg vet ikke mye om hvordan man anskaffer en hund, men jeg har inntrykk av at de kjøpes og selges i et uformelt slavemarked. Videre så finnes det ymse byråkratiske tiltak i form av register over avstamning, eierskapsskifte og slike ting. Poenget later til å være den nytelse hundeeieren oppnår gjennom dyrets ydmykhet og underkastelse. Såkalt lydighet regnes som en svært ettertraktet egenskap, men det viktigste er at hunden gir sin eier psykoseksuell utløsning for trangen til å dominere og detaljkontrollere atferden hos en annen levende skapning. Videre så virker det som hundeeiere opplever nytelse gjennom hundens “lojalitet” (som imidlertid ikke er annet enn instinktiv flokkatferd).
Menneskene har et problematisk, ofte sadistisk forhold til de andre dyra. Tildels også til andre mennesker. Vi kaller oss “skapningens herre” og erklærer dermed – ipse facto – at vi har en “høyere” status enn røkla, og denne hierarkiske tankemodellen fremføres inn i samfunnet som en kvalitativ sosial gradient, hvor man sorterer mennesker ut fra hvor “bra” man synes de er. Mye av det vi kaller mental sykdom er en konsekvens av denne tankemodellen. I virkeligheten er det nesten ingen forskjell mellom mennesker, men de psykiatrisk syke foretrekker allikevel å konstruere en hierarkisk matrise hvor man bruker seg selv som “fasit” og siden sorterer man de andre i et utvalg kategorier som kan være bedre eller verre enj en selv, ut fra en følelse av at vedkommende er beundringsverdig, attraktiv, skremmende, rar, og så videre. Det varierer ut fra situasjon og dagsform. Det samme individ kan fremstå på mange forskjellige måter uten at det objektivt sett har skjedd noen endring hos vedkommende, bare i ens eget følelsesliv. Dette ser vi hver dag i nære forhold. De man elsker kan være uutholdelig irriterende når de sier og gjør ting vi ikke liker. Da er det fint hvis kjærlighetsobjektet er “berre ein hund” (for å parafrasere Per Sivle) slik at det ikke medfører store sosiale ringvirkninger om man slipper sinnet løs og skjeller ut dyret til det pisser på seg av frykt.
Etter å ha vært på blogg,no i et døgn har jeg lagt merke til at ordene psykopat og narcissist sitter tildels ganske løst hos mennesker som åpenbart ikke er psykiatrisk sakkyndige. Dette korresponderer med en større trend på internett, hvor det å “demonisere” slikt som man ikke liker later til å være en alminnelig strategi. Dette er ikke uproblematisk. Det verste terrorangrepet mot norsk sivilbefolkning i den nyere historie ble utført av en person som åpenbart hadde “lest seg opp” på nettet, om man skal dømme ut fra de skriveriene han etterlot seg som en del av komplottet sitt. Tilsvarende ting har både før og siden den gangen skjedd i mange andre land. Strategien handler om å “redusere” andre mennesker til legitime mål for det raseri og den frustrasjon man føler på grunn av sin egen situasjon. Hvis man aksepterer at alle mennesker er likeverdige, en selv inkludert, bortfaller hele grunnlaget for å utøve vold og sjikane mot andre, og hvis man aksepterer at alle dyr er likeverdige, mennesker inkludert, vil man se på verden med helt andre øyne.
