Så … jeg var 17 år i 1980. Kan du huske den alderen? Du er liksom “ferdig med ungdomsskolestadiet” og har begynt å danne din fremtidige voksenidentitet, men du er fortsatt ikke “medlem av den voksne verden”. Ihvertfall opplevde ikke jeg det slik den gangen. Hva kalles dette? Mellom to stoler? Mellom barken og veden? Man er uansett “mellom” to grupper som er mer klart definerte enn de siste tre tenårene. Mye skjer i løpet av denne tiden og ting kan bli ganske dramatiske. Særlig i det såkalte kjærlighetslivet. Herregud. Cringe. Uansett, jeg var utrolig sprek den gangen — og det føltes naturlig å ta løpeturer som var opptil flere mil lange bare fordi kroppen forlangte “action”, men man visste liksom ikke helt hva man skulle gjøre med all denne kraften heller. Uansett, nå er vi i kålåkeren. Poenget mitt er noe helt annet, nemlig at det var totalt og fullstendig fette uaktuelt med 70-talls musikk i året 1980. Dette var jo en helt ny tid. Nye opplegg. Ut med alt det gamle og treige, liksom. Hvis du er gammel nok til å vite hva jeg mener så vet du hva jeg mener. Hvis ikke er du nødt til å bare ta mitt ord for det, eventuelt dobbeltsjekke med besteforeldrene dine eller noe.
De fleste musikkhistorikere er enige om at det var Black Sabbath som oppfant sjangeren heavy metal og dette skjedde i året 1970. Imidlertid kalte Black Sabbath seg selv aldri noe annet enn hard rock, som er enkelt nok å sjekke ut gjennom utallige intervjuer med medlemmene i bandet i alle år siden. De sier kategorisk nei. Det første bandet som identifiserte seg som heavy metal – og gjorde dette til en greie i seg selv – var Judas Priest, fra og med året 1975, når de bestemte seg for å fiffe opp antrekk og image med diverse effekter fra den sadomasochistiske undergrunnen. Du vet. Svart lær, nagler, kjetting og sånt. Judas Priest hadde imidlertid gitt ut albumet Rocka Rolla året i forveien, hvor de gikk for en slags hippie-lignenede stil – ikke helt ulikt det typiske foto-utseendet til for eksempel Deep Purple – men fra og med Sad Wings Of Destiny i 1976 var det full mundur for alle penga. Derfor finnes det en gruppe musikkhistoriske avvikere som hevder at det var Judas Priest som fant opp sjangeren. Spiller det noen rolle? For de fleste nei, men du vet hvordan faktanerder er. Det er viktig at man har orden på navn, årstall og den typen ting. Hvem som påvirket hvem, og så videre.
Hvorom allting er, fra og med året 1980 fantes den såkalte New Wave Of British Heavy Metal – NWOBHM – som ingen diskuterer i forhold til musikksjangerens provenans. Faktisk er det mange som påstår at heavy metal ikke egentlig var noen selvstendig greie før NWOBHM kom på banen — som en ny, ung, dynamisk og mye frekkere versjon av det alle de gamle dinosaurene hadde holdt på med på 70-tallet. Altså et generasjonsskifte, om du vil. Uansett, fra og med året 1980 skjedde det mye veldig raskt. Det er kanskje også et poeng at de visuelle aspektene av et bands image ble viktigere da på grunn av MTV, musikkvideoer og det ene med det andre. Selv var jeg altså 17 år den gangen alt “eksploderte” og sto følgelig midt oppi begivenhetene med begge føtter. Veldig mye skjedde i løpet av 80-tallet, særlig de første fem årene, og det er deprimerende alminnelig å kalle dette “storhetstiden for heavy metal”, selv om dette er en såkalt sannhet med visse modifikasjoner. Det har jo gått noen år siden den gangen. Mange nye band har tilkommet, med sine egne versjoner av sjangerens “koder” som i enkelte tilfeller fraviker “80-talls formelen” ganske sterkt uten at dette på noen måte gjør dem mindreverdige eller noe sånt. I vår tid er heavy metal uansett en godt etablert sjanger. Alle vet hva det er. Ikke alle liker slik musikk, men de vet likevel hva greia handler om. Slik sett har “sjokkeffekten” mer eller mindre forsvunnet.
På 80-tallet var det nærmest en dødssynd å like 70-talls musikk, fordi det representerte jo alt det gamle og treige som man strevde så iherdig med å frigjøre seg fra. I ettertid kan dette virke idiotisk men det var dødsens alvor den gangen. Selv var jeg imidlertid – da som nå – omtrent halvveis skandaløs kjetter og halvveis Moses som personlighetstype, så folk gadd stort sett ikke å diskutere med meg. Sånn er det ennå. Jeg kan være nærmest uutholdelig bestemt i meningene mine, men samtidig både frivoløs, flamboyant og det som verre er. For eksempel kunne jeg danse disco på en tid da sånt ble betraktet som karakter-selvmord og likevel slippe “uskadd” fra synden. Hva skal man si? Skamløst? Det ligger jo en slags mystisk kraft i det å “bare gjøre noe” uten å be om verken tillatelse eller tilgivelse. Jeg har egentlig aldri skjønt hva greia er med “puritanere” som nekter seg “forbudte gleder” bare fordi de synes det er så viktig å være “politisk korrekt” i forhold til det miljøet de vanker i. Og vet du hva? Folk respekterer stort sett sånt, kanskje de til og med misunner det en liten smule. Uansett har jeg aldri senere fornektet noe jeg likte ved et tidspunkt, sånn at jeg kunne finne på å spille plater med både Nazareth, Led Zeppelin og Deep Purple på en tid da alle andre syntes det var dritviktig å “ta avstand fra det reaksjonære” innenfor både musikken og andre kunstformer. Jeg mener, hva skal ordet frihet bety hvis man legger sin egen sjel i lenker? Selv har jeg aldri oppfattet meg som “modig” fordi jeg synes ikke sånt har noe med mot å gjøre, men jeg vet at mange andre har oppfattet meg slik gjennom tiden, fordi dette har de fortalt meg senere, uoppfordret.
Det finnes mye kunstnerisk nihilisme der ute nå i våre dager. Det begynte egentlig allerede med “digitaliseringen” av musikkutstyr på 80-tallet. Du vet. Synthesizere, MIDI og sånne ting. Ikke desto mindre var det folk som fikk til å gjøre interessante ting med sånt utstyr også, fordi de var jo først og fremst musikere, ikke “musikkprodusenter”. I nettets tidsalder har ting blitt temmelig uoversiktelige, men jeg har lagt merke til at det er ganske mange unge mennesker som har et slags oppheng i 70-talls musikk (tildels også moter, men der stanser det litt for meg). Det har kommet en rekke av nyutgivelser som egentlig ingen hadde sett for seg skulle skje, sånn at diverse greier som den gangen var inspirert av det jeg bare kaller Deep Black Zeppelin er plutselig tilgjengelige som innspillinger, etter at de i 30-40 år bare har vært å få tak i som noe så aldeles inni granhampen svinedyre originalplater fra den gangen. (Vi snakker om både tusen euro og hinsides, som de fleste ikke tar seg råd til.) Vel å merke, i den grad de overhodet har vært til salgs i det hele tatt. Samlere er jo ofte sånn at de aldri selger noe, som vel er hele poenget med å samle. De skal bare ha tingen. Eie noe sjeldent, som ingen andre har. Det er noe psykologisk. Plater, kunstmalerier, pengesedler, frimerker. Samme greia alt sammen. Uansett, hvis man går på YouTube vil man finne ting som “i alle år” har vært så dritsjeldne at folk nesten ikke har trodd på at de eksisterte, bare på grunn av at etterspørselen har kommet til et sånt nivå at noen har tatt kostnadene med å gi ut sakene på nytt, eller at de eventuelt har gjort det bare på grunn av kjærlighet til musikken. Sånt går jo an. Hvis jeg vant en formue i Lotto ville jeg sikkert ha brukt deler av den på den typen prosjekter selv.
Vi avslutter med en klassiker fra 1972 som lenge var “bare en legende” men nå får man kjøpt den igjen:
